Å «måtte vinne» en kamp er et forslitt uttrykk, men alt annet enn seier hjemme mot Huddersfield og Maribor ville ha følt som en gedigen fiasko, i tillegg til at det ville ha svekket posisjonen vesentlig både i liga og Europa.

Gode gamle Roy Hodgson uttalte nylig at «jeg tror ikke på kamper som må vinnes siden jeg ikke vet hvordan du får et lag som vinner kamper som må vinnes». Dype tanker fra Roy der, men jeg tror han har et poeng et sted…

West Ham føltes også som en kamp som «måtte vinnes», men antatt å være en langt vanskeligere oppgave.

Ingen bedre

Laget som kom en time før kampstart føltes som en av de oppstillingene hvor det var et uttak med hjertet, heller enn med hodet. Jeg tror Klopp var inne på noe av det samme, det var et mannskap som så spennende ut men hvor en undret seg over balansen.

Alex Oxlade-Chamberlain ønsker å være indreløper, men han er samtidig en «runner». I motsetning til Philippe Coutinho som elsker å fore spillere som Alex på løp. Klopp løste det ved å la både Can og Wijnaldum sitte nokså dypt.

Firmino kunne ha scoret helt i starten om det ikke var for hælen til Joe Hart ved bortre stolpe, mens hjertet stoppet et øyeblikk da Ayew kom fram på kanten i motsatt ende av banen. Forøvrig var de første 20 minuttene noe av det sløveste jeg har sett i Premier League. Et Liverpool som skulle ligge noe lavere med ny formasjon synes ikke å vite helt hva de skulle gjøre, mens West Ham virker å være helt i knestående.

Så kom en type scoring hvor Liverpool kanskje er best av alle. Firmino vant en heading på 16-meteren etter West Hams og kampens første corner, og det var signal til at hans offensive kamerater skulle sette på turboen. Salah flikket videre til Mané, mens Oxlade også hengte seg på. Da de kom fram til straffefeltet til vertene var det bare en forsvarer igjen på riktig side av de tre i oransje, mens de andre kom halsende etter. Hadde du satt på litt Benny Hill musikk hadde det vært en morsom seanse, men dette var alvor og Mohamed Salah avsluttet sikkert. Jeg tror det er en type sjanse som Mo fort kunne brent, men han er full av selvtillit nå og en av ligaens beste spillere.

Håndterte Carroll

Like etter har Liverpool corner, og via litt flaks og dårlig forsvarsspill får Joel Matip muligheten til å sette ballen i nettet. Når scoret Liverpool sist fra corner i to ligakamper på rad?

Smellen mot Tottenham fremprovoserte en uke hvor det var viktig for Liverpool å komme helskinnet igjennom, før det ble en ny landskamp-pause. I hvor stor grad laget helt kan friskmeldes er noe annet. En påminnelse kom da Joe Gomez ikke greide å håndtere slue Lanzini ved bortre stolpe og det ble redusering.

Jeg er enig med Jürgen Klopp i at Liverpool vil nyte godt av at Gomez og Trent Alexander-Arnold nå har fått spille regelmessig i høyt profilerte kamper, selv om jeg fortsatt savner Natrhaniel Clyne, og fortsatt har en viss engstelse for de rødes forsvar.

Min egen selvtillit var i hvert fall ikke større enn at med 1-2 fryktet jeg det verste igjen. Å sette inn Andy Carroll til 2.omgang må ha vært et av tidenes mest opplagte bytter, for et West Ham som bare måtte gjøre noe. Jeg synes imidlertid Liverpool håndterte ham bra, hvor spillere som Can, Matip og Gomez vekslet på ikke å gi ham fritt spillerom. Jeg var likevel glad for at bortelaget gikk rett opp og gjorde 3-1.

Positive svar

Liverpool har tatt to viktige seire i Premier League den siste uka, og så har Klopp fått et par positive svar i tillegg. Et av det er at Alex Oxlade-Chamberlain nå begynner å bli varm i trøya med en liverbird på. Hvor mye vil han få spille når Coutinho og Lallana forhåpentligvis er klar fra og med neste kamp vet jeg ikke, men han har etter en trang start vist at han kan være en del av et imponerende angrepsskyts.

Scoringen til Ox kom etter et utmerket forarbeid av Roberto Firmino, som jeg synes hadde en meget god kamp. Brassen uttalte etterpå at han savnet en scoring, som han burde ha satt inn en håndfull minutter etterpå, hvor han fikk en type sjanse som goalgettere nesten alltid setter.

Jeg har kritisert Klopp tidligere for at han ofte bytter ut en spiller som Sadio Mané. Jeg har sammenlignet Mané med Craig Bellamy, i at han er av den sjeldne rasen som kan komme tilbake fra strekkskader og nesten umiddelbart fungere. Med to mål foran og afrikaneren tross alt noe rusten synes jeg det denne gangen passet å gi ham en pause før han også skal spille landskamper. «Det var på tide» tenkte jeg da bildet kom av en James Milner som tok av seg overtrekksjakka, og før skjermen viste en Mané som ble tatt, reiste seg igjen, og foret Salah med en ball som endte i nettet og 4-1. Ok Jürgen, du får den…

Passende pause

Det var deilig å avslutte nok en kamp uten noe nervepress. Det var bra fart i dette laget til Klopp, spesielt sammenlignet med et tungt hjemmelag. Kanskje det også gjenspeilet noe av laguttaket?

Det blir en søndag hvor vi kan se fram til at rivaler møter hverandre, før det er noen dager hvor det kan forberedes i rimelig fred og ro uten særlige kritiske røster.

Så får vil heller diskutere straffespark og valg av kaptein, før en kan glede seg over skadede spillere tilbake. Etter dette oppholdet blir for øvrig ikke sesongen forstyrret av landskamper før i slutten av mars.

Personlig er jeg enig med Jan Mølby i at James Milner fortsatt bør ta straffene, om han er på banen da. Å gi Mohamed Salah ansvaret nesten umiddelbart etter hans viktige spark for Egypt virket heller «romantisk». Simon Mignolet som kaptein var også et noe rart valg, selv om kandidatene ikke akkurat stod i kø blant de elleve som startet i London. Du kunne vel for eksempel knapt gi det til en Emre Can som ikke vil skrive under ny kontrakt, selv om Joel Matip i mitt hode hadde vært mer naturlig.

Men det er bagateller i det store bildet. Coutinho, Oxlade-Chamberlain, Lallana, Mané, Salah, Firmino – bank i bordet om at de alle er klare til neste kamp mot Southampton 18. november, og det offensive lokomotivet Liverpool FC kan sette opp dampen mot sine mål i Premier League og Champions League.