Torbjørn Flatin etter første ligaseier i 2017Det går mot lysere tider
Liverpool med sin beste fremre sekser feide nok en ligarival av banen, og greide i løpet av 90 minutter å bringe tilbake mange forventninger før siste tredjedel av sesongen.
Smack! Og der satt klisterblandingen igjen… 2-0 mot Tottenham var både et resultat og en prestasjon som fjernet mange mørke skyer.
Folkets valg
Jeg har nok ikke vært den største kritikeren til Emre Can, men har likevel vært overrasket over hvor lenge han har fått tillit utover denne vinteren. Ikke minst på bekostning av Georginio Wijnaldum.
De seks fremste som startet mot Tottenham er jeg ganske overbevist også er det røde folkets valg. Med Henderson, Wijnaldum og Lallana som en herlig blanding av defensivt lederskap, løpskraft og ballsikkerhet, samt gjenvinning og kreativitet.
Lengst fremme da gjenvinningstrioen Coutinho, Firmino og Mané.
Kunne ikke håndtere Mané
Nå tok det vel knapt fem minutter å se at Roberto Firmino var i stand til å presse et lag som mente de var gode med ballen, at Adam Lallana fikk tåa på ekstremt mye og var en startknapp for hurtige og farlige kontringer, mens Gini Wijnaldum bare hadde skrudd på turboen og flere ganger var den som stresset motstanderne nærmest deres mål i tillegg til at han var en partner for Jordan Henderson.
Hvorfor det nå umiddelbart var slik og ikke har vært det på flere måneder, det er noe Jürgen Klopp og hans stab vil gruble på de neste dagene på La Manga. Det at Spurs ønsket å ha ballen, også på egen halvdel, var nok helt sikkert en medvirkende faktor, men forhåpentligvis en ikke altfor stor del av årsaken. For dette var helt der oppe blant det beste Liverpool har gjort under Klopp. 2-0 til pause var svært flatterende. For Tottenham.
Jeg har stadig hørt de siste ukene at «dette var den beste kampen til Wijnaldum», men for meg var de 45 første minuttene på lørdag kveld det beste han så langt har gjort i helrødt. Firmino og Lallana var også tilbake på sitt beste, mens Philippe Coutinho fortsatt har et lite stykke igjen i mine øyne. Da føler jeg imidlertid at jeg driver med flisespikkeri og dette var også det beste som brassen har prestert etter hans skadeopphold.
Likevel, den som har vært savnet mest i januar må være Sadio Mané. På under ti minutter midtveis i 1.omgang kunne han lett ha scoret fire ganger, mot de to han satte i nettet, og Tottenham greide bare ikke å håndtere ham.
Fortsatt Mignolet
En tidligere midtstopper av den røffe argentinske skolen, virket det som at Mauricio Pochettino hadde gitt beskjed om at «vi setter fram noen knotter i 2.omgang og ser hvor mye de liker det». Son kunne ha blitt utvist før pause, Kane skulle ha blitt det etter hvilen, og hvordan Dele Alli aldri kom i dommerens bok er en gåte. Men argumentet med sistnevnte er gjerne at han er så god at en må tåle at han er aggressiv og noen ganger går over streken…
Det var nesten like gledelig at Liverpool håndterte dette meget bra, etter å ha vist champagnefotball i 1.omgang, og hvor Jordan Henderson stod fram med kapteinsbindet på armen. Hadde Tottenham noen sjanser de siste 45 minuttene?
Handa i været, jeg var en av dem som grein på nesen da jeg så at Lucas var i startoppstillingen. Nå kan sykdom for Ragnar Klavan tidligere i uka ha vært en medvirkende årsak, men det virker som at Jürgen Klopp har stor tillit til Lucas Leiva. Dette var i hvert fall en av de beste kampene til 30-åringen på lang tid.
Det gikk et rykte før kampen om at manageren ville bringe tilbake Loris Karius, og det virket ikke usannsynlig i mitt hode. Det ville ha betydd at Karius ville stå den siste tredjedelen av sesongen, mens Simon Mignolet i realiteten ville være ferdig i klubben. Slik ville jeg ha lest det. Da ville det ha vært opp til Loris Karius å overbevise Jürgen Klopp om at han virkelig er den keeperen som sjefen åpenbart mente da han ble kjøpt sist sommer, og før en ny sisteskanse ville ha erstattet Mignolet i en forventet exit for ham etter denne sesongen.
Fordel Liverpool
Nå ble valget Mignolet, som gjorde en svært viktig redning foran The Kop på stillingen 2-0. Lucas fungerte, selv om jeg er overbevist om at Dejan Lovren går rett tilbake på laget igjen, og fansens foretrukne fremre sekser leverte opp mot årsbeste mot en rival i en kamp hvor Liverpool stod i fare for å bli delvis hektet av i kampen om topp fire.
Alt gled framover når det skulle, og stoppet bakover når det skulle, som den nevnte klisterblandingen. Er jeg overbevist om at føret håndteres like godt til neste kamp mot et fortvilet Leicester som vil spille direkte med raske folk på topp og med robuste forsvarere som vil være et tilleggsvåpen fra dødballspesialister?
Eh nei, ikke helt, men følelsen er likevel god. Det var for mange plusser mot Tottenham til at du tror mye igjen skal gå i minus, selv mot de såkalte mindre lagene som Liverpool har slitt med denne sesongen. Du blir også varm rundt hjertet når du hører at Jordan Henderson på eget initiativ samlet spillerne i forkant av kampen, og dette ble responsen.
Nå er det 13 kamper igjen, i Premier League, og bare det, mens konkurrentene om topp fire blir involvert med cupspill. Tottenham kan være et av lagene vi må komme foran, og er det mannskapet i toppsjiktet av engelsk fotball som minner meg mest om Liverpool. To ute av den faste bakre fireren, og de fikk vist at de også sliter med ikke god nok dekning.
Med god tid til å forberede seg er det fordel Liverpool, og om tvilere ble til troende, så tvilende igjen, og om ikke helt er tilbake til inderlig tro – forhåpningene om lysere tider fremover er vekket også på Anfield.