Ett år siden Brendan Rodgers fikk sparken: Ikke sterk nok som leder

En kan peke på spillerkjøp, personalpolitikk, og manglende evne til å sette sammen et lag som var balansert og kunne fungere. Til sjuende og sist var det likevel lederen Brendan Rodgers som ikke var stor nok til å ha det sportslige ansvaret i Liverpool Football Club.

Brendan Rodgers var den unge manageren som John W. Henry og Liverpools amerikanske eiere valgte da de skulle sette sine sportslige planer ut i live på Anfield. En moderne coach, som hadde bakgrunn fra juniorfotball og senere hadde vist at han kunne utvikle seniorspillere. FSG ønsket å skape en modell hvor de kjøpte billig og ungt, og økte spillernes verdi ute både ute på banen og som transferobjekt.

Dette skulle styres av en fotballdirektør, men som måtte justeres da Rodgers ikke ønsket en slik sterk person over seg. Det ble en form for kompromiss, hvor en såkalt «komité» skulle diskutere seg til hvilke spillere som skulle hentes.

Ungt lag

Det så lenge bra ut. Den første sesongen var ikke all verden å skrive hjem om, men det hadde vært fremgang etter en svak start, hvor et ungt lag hadde spilt en offensiv fotball som i det minste hadde brakt dem et hakk opp sammenlignet med året før.

Rodgers hadde i tillegg solgt en rekke rutinerte spillere som ikke hadde bidratt slik lønningsposene skulle tilsi. Det var noe av det første John W. Henry påpekte da han besøkte Merseyside og så igjennom regnskapsbøkene. En rekke av ungguttene fra klubbens akademi hadde i tillegg fått muligheten til å vise seg fram, i det minste i Europa League og Capital One Cup.

Alt i alt var det nok til at fansen nok generelt så på den første sesongen til klubbens nye manager som «godkjent under tvil». Mange var ikke enig med avskjeden til Kenny Dalglish, og det var adskillige som helst ville hatt Rafael Benitez tilbake dersom det ikke var mulig å beholde Kenny, men selv de fleste kritikerne valgte nok heller å sitte på gjerdet enn ikke å la Brendan få en real sjanse.

Håndterte Suarez bra

Luis Suarez hadde stått i spissen for mye bra offensiv fotball i det første året med Brendan Rodgers som sjef, men søramerikaneren var samtidig en tikkende bombe. Før 2013/14 mente han at kontrakten viste at han kunne gå til den klubben som la mer enn £40M på bordet og samtidig var i Champions League, hvorpå en fikk den famøse episoden hvor Arsenal skal ha sendt et bud på £40M og ett pund. Det fikk Henry til offentlig å lure på hva de røyket for noe på Emirates (!).

Det var en vanskelig situasjon for klubb og manager, hvorvidt man kunne holde på sin beste spiller og som eventuelt ville få store konsekvenser for hva som ble gjort på transfermarkedet. Totalt må en si FSG og Rodgers kom bra ut av det. Eierne nektet å være med på at Liverpool var forpliktet til å selge, ut fra noe som virket å være en gråsone av en klausul, og Arsenal og Suarez valgte, eller våget, ikke å forfølge det videre. Da spilleren furtet under oppkjøringen ble han satt til å trene med juniorene av Rodgers, men Liverpools nr. 7 la snart det hele bak seg og ba om pent vær før han hundre prosent fokuserte på å gjøre det best mulig på banen for Liverpool FC.

FURTET
FURTET  Brendan Rodgers beordret Luis Suarez til å trene med juniorene etter flørten med Arsenal.

Personalbehandlingen til Rodgers har vært diskutert. Han overtok en tropp inkludert lokale helter som Jamie Carragher og Steven Gerrard, som begge var på hell. Carra satte han først på benken, for så å benytte ham mye mot slutten i et første år hvor scouseren selv valgte å si farvel. Forholdet til Steven Gerrard er mer omdiskutert, men i min bok var det en modig avgjørelse av Rodgers å fortelle at han ikke kom til å benytte legenden i hver kamp når det sist vinter ble snakket om en ny kontrakt. Jeg tror mange var enig i den vurderingen at 34-åringen ikke var i stand til å yte maksimalt tre ganger i uka, og at han uansett var kommet til et punkt i karrieren hvor han var på grensen til å kvalifisere for en startplass i den beste elleveren.

De som spiller på laget vil som regel ha et bra forhold til manageren, mens det gjerne er motsatt med dem som ikke får like mye spilletid som de mener seg berettiget til. Slik er det bare. Daniel Agger fikk tilsynelatende skylden for noen billige baklengsmål og likte ikke å bli vraket, mens Jordan Henderson og Martin Skrtel var spillere som var ute i kulden i en periode for så å kjempe seg inn igjen.

Intet spilleropprør

Mye har ellers vært snakket om at Rodgers skal ha gitt mer tillit til innkjøpte spillere som han selv har stått bak, mens det samme ikke har vært tilfellet med overganger hvor han skal ha blitt influert av de andre i transferkomiteen.

Det tilsynelatende mest opplagte var da Mamadou Sakho kom inn helt mot slutten av vinduet sommeren 2013, som en spiller Rodgers nærmest fikk et alternativ om enten å kjøpe eller å stå der uten ny midtstopper. Brendan Rodgers virket aldri helt å ha troen på den hengslete franskmannen. Hvorvidt han hentet inn Dejan Lovren for £20M for å overta plassen til Mamadou eller være hans partner, kan være usikkert, men han endte uansett opp med Lovren og Skrtel som sitt foretrukne sentrale midtstopperpar, uforståelig for mange fans.

Brendan kjøpte tidlig gamle kjente fra Swansea i Joe Allen og Fabio Borini, hvor det er nok av dem som mener han har en for stor forkjærlighet for Allen mens han kom tilsynelatende helt på kant med Borini.

GAMLE KJENTE
GAMLE KJENTE  Joe Allen fra Swansea ble Brendan Rodgers sitt andre spillerkjøp i Liverpool.

Totalt sett fikk man et inntrykk av at det ikke var noen form for spilleropprør mot personen Rodgers. Innsatsen i siste kamp mot Everton var for eksempel uten særlig plett og lyte. Treneren Brendan Rodgers har jeg aldri hørt et kritisk ord om, snarere tvert imot, og ute på feltet er han etter alle solemerker en kapasitet. Da gikk det nok heller på hvordan laget ble satt opp og hvordan spillerne ble utnyttet.

Raheem Sterling var opplagt en som ikke var fornøyd med tingenes tilstand, og antydet at Brendan Rodgers var en vesentlig årsak til at han søkte seg vekk. Oppførselen fra unggutten og ikke minst hans agent gjorde det imidlertid lett for Liverpools supportere å ta side i den saken. Mario Balotelli hadde kanskje en bedre sak, nesten utelukkende brukt i en posisjon som ensom spiss og som ikke passet ham, men Mario ble aldri svett nok på ryggen til å få hengivenhet fra brorparten av de på tribunen.

Transferkomiteen

Jeg var en av dem som likte Brendan Rodgers. Jeg likte måten han ønsket å spille fotball på. Det var de som mente at han pratet for mye, ga vekk for mye, om man vil, men jeg hadde sansen for å få fremlagt hvordan han tenkte. I to sesonger var Brendan lett å forstå.

Noe av det som hadde tiltalt meg var også at han virket klar på hva han ville, han ønsket ikke å arbeide under en fotballdirektør og han skulle ha siste ord angående transfers. Det visket ut noe av den skepsisen som var der om at én sesong i Premier League med Swansea var svært tynt for en som skulle styre fotballinstitusjonen Liverpool FC.

Kall det gjerne naivt, men det var slik jeg tenkte, om en pioner som fikk den perfekte plattformen til å sette sine vyer og ideer ut i livet. Han var veldig nærme å lykkes – en Premier League-tittel i 2013/14, og denne kommentaren ville ikke bli skrevet her og nå.

Nå vil historien handle om en ung manager som fikk drøyt tre sesonger i en av verdens største klubber, men som ikke hadde ryggrad nok da motgangen kom. Mye som følge av at Liverpool under hans tid som manager ikke greide å forvalte £300M til innkjøp på langt nær god nok måte.

Mye har vært skrevet om den såkalte transferkomiteen, og mange har ment noe om den. Mike Gordon, Ian Ayre, Mike Fallows, Barry Hunter, Michael Edwards og da Brendan Rodgers. Sjefer for klubbens drift, sjef for rekruttering, sjef for speiding, sjef for analyse, det første som slår en er at det er altfor mange sjefer. Hvordan dette fungerte, hvem som sa hva sammen med hvem, hvem som hadde siste ord? Jeg vet ikke, og i det store og hele bildet synes jeg det er ganske uinteressant, selv om det må være noe FSG må bruke tid til å granske i ettertid. Uansett hvordan man vender på det, inkludert at mye av transferbudsjettene for eksempel ble finansiert ved å selge noen av klubbens beste spillere – det man fikk igjen for £300M, var ikke godt nok.

Det er blitt sagt at Rodgers har hatt siste ord, men at han i hvert fall lenge og trolig inntil det siste transfervinduet som han tok del i, lot seg influere mye av sine rådgivere. Når jeg sier at det ikke er viktig i denne sammenhengen, er det fordi Rodgers som leder selv skulle ha tatt tak i det når det åpenbart ikke fungerte, og han har siden beklaget at han ikke fikk det «verktøyet» som han behøvde. Underforstått at han ikke fikk det spillermateriellet han ønsket.

Dårlig mot de beste

Det får ham til å virke veik i mine øyne, og det ligger noe der om manglende pondus i en klubb som Liverpool. Rafael Benitez fikk kritikk for «talen» han holdt på en pressekonferanse da han gikk til angrep mot Alex Ferguson og Manchester United med sine «facts», men han turte i det minste å ta den fighten. Rodgers hadde en skummelt dårlig statistikk mot de beste lagene i England, og inntrykket vil være at han tapte alle de virkelig viktige kampene ute på banen.

Han fikk pepper for å ha tatt ut nærmest et reservelag da Liverpool spilte borte mot Real Madrid i Champions League, nærmest en melding om at håndkleet var kastet inn i ringen på forhånd. Han skal ha honnør for å justere sitt vanlige oppsett for å få plass til både Suarez og Sturridge i 2013/14, men siden lot han dårlige resultater i for stor grad påvirke bruk av spillere og formasjoner.

Det sørget i stadig større grad for at fotballen som Liverpool spilte ikke lignet den aggressive og underholdende stilen som han hadde brakt med seg til Anfield. Isteden begynte det å komme fraser om at han stadig måtte starte på nytt, og at han måtte få tid. Hans tidlige kritikere fikk vann på mølla, mens en stadig større del av den øvrige fanbasen begynte å gå lei. Det toppet seg nok for mange da Liverpool i september reiste til Manchester United for å parkere bussen, med håp om først og fremst unngå å slippe inn et mål.

PARKERTE BUSSEN
PARKERTE BUSSEN  Brendan Rodgers taktikk mot Manchester United på Old Trafford i september 2015 falt ikke i god jord hos supporterne.

Da hadde Brendan allerede skrinlagt tankene ved sesongstart med en bakre firer og Dejan Lovren inn som midtstopper. Det virket ikke å være noen vei tilbake, det var stadig flere som ikke trodde dette ville la seg snu. Managerskiftet kom nok også som følge av ytre omstendigheter, ved at FSG fikk mulighet til å hente inn en størrelse som Jürgen Klopp, men røstene som protesterte var få og vage.

Brendan Rodgers hadde ikke vist seg sterk nok som manager for Liverpool Football Club.

Denne kommentaren sto første gang på trykk i Kopite 3 2015-16