Torbjørn Flatin etter seier mot WBA:Klare for den siste måneden

De sju siste kampene i Premier League har gitt fem seire og to uavgjorte. Det har ikke vært noe antatt lett program heller, med kamper inkludert mot Arsenal, Manchester City og Everton, samt en uke nå med borteseire i hulene til Stoke og West Bromwich.

Det er meget sterkt det, og likevel har jeg ikke følelsen av at dette er et Liverpool i form. Heller et helrødt mannskap som fortsatt har mobilisert ekstra i de store kampene, og bortsett fra mot Bournemouth også lært å vinne vriene kamper mot antatt svakere lag. En ellever hvor skader på viktige spillere som Henderson, Lallana og Mané gjør at en føler at det går litt på stålet og at flere forfall knapt tåles.

Nå taler resultatene for seg, og seks poeng borte mot Stoke og West Brom tåler dagens lys i alle sammenhenger. Kanskje har det vært bra at vi har spilt disse kampene på tidspunkt hvor de fysiske lagene fra The Midlands allerede var henvist til en tilværelse midt på tabellen, men det er samtidig motstandere som aldri vil legge seg.

LIKER IKKE LIVERPOOL

Hvorvidt WBA var på sitt beste og mest intense kan sikkert diskuteres, men deres manager likte definitivt ikke å miste sin utrolige rekord med aldri tidligere å ha tapt mot Liverpool på eget gress i Premier League. Tony Pulis liker ikke Liverpool, det skinner veldig klart igjennom. Han var vel en nær venn av Alex Ferguson og er det mulig ennå, uten at jeg skal si for mye om hvor det spiller inn. Det kunne imidlertid vært interessant å få vite forrige gang Pulis satte inn tre offensive spillere, alle sine bytter, liggende et mål under og med over en halv omgang igjen å spille? Det virket desperat på et tidspunkt hvor Liverpool hadde fått kampen inn i sitt spor og burde ha punktert oppgjøret.

Når West Brom får spille slik de gjorde før pause er de vriene. Brede Hangeland beskrev det i studio til TV2 med i realiteten seks mann bak, og tett treer sentralt på midtbanen og en ensom spiss. Unntatt ved dødballer, da alt tungt skyts blir sendt fremover.

Det er mulig å se ironien i at Liverpool så tok ledelsen på en dødball og med to headinger som følge av overlegget fra James Milner. Likeså at det kunne vært blåst frispark for holdingen til Firmino.

FARLIGE BRASSER

Straks ble det ikke like aktuell å bryte ned en mur med ni mann ofte bak ballen. Midtbanen med Can, Wijnaldum og Lucas gjorde en manns jobb med å ta fighten sentralt og bidra positivt på defensive dødballer, men det blir ikke så mye kreativt framover. Divock Origi gjorde i sannhet også en bra kamp med vinne en del dueller og holde på ballen på topp, men han så ikke ut som en reell trussel for meg.

Farlighetene så lenge West Bromwich kunne ligge slik de ønsket kom ved brassekameratene Coutinho og Firmino, og det bekymrer meg litt før de siste fem kampene hvor Liverpool i stor grad vil være forventet å styre spillet. Da iler jeg til med å understreke at resultatene i det siste tyder på noe helt annet, og tre av fem dueller skal også utkjempes på Anfield.

Det hadde vært godt å få en Adam Lallana tilbake, som hjelp til brassene, noe Klopp har antydet kan bli tilfelle de tre-fire siste kampene. Vi tar gjerne et mål eller to til på dødball. Mot West Bromwich var de med en liverbird på brystet gode på defensive dødballer, og virket også farlige med bl.a. en heading fra Matip like utenfor andre veien, men det er trolig noe som blir liggende stort sett unevnt helt til neste baklengs scoret mot Liverpools soneforsvar

• 17 poeng på sju bortekamper med Lovren og Matip
  
  

I FØRERSETET

På The Hawthorns skulle James Milner ha scoret sesongens første spillemål, og så Alberto Moreno da. Jeg skal holde handa opp og si at jeg antydet at Liverpool hadde fått en feiende fin back da han løp fra hele Tottenham for noen år siden, og knallet ballen i nettet. Det har gått mange kamper siden, og mye selvtillit har nok forsvunnet, men hvis det var en jeg ikke håpet skulle være den som fikk sjansen til å scoret på totalt åpent mål fra 40 meter var det nok Alberto. En tilsynelatende veldig trivelig og positiv kar, men karrieren i Liverpool vil ventelig være over etter denne sesongen.

Seieren til Manchester United mot Chelsea var irriterende, og bidro til at dette fortsatt er veldig spennende – da først og fremst kampen om 3. og 4.plass. Spurs er vel for langt unna nå.

Liverpool er fortsatt i førersetet, og i mitt hode var West Bromwich en nøkkelkamp, selv om kroppens nervesystem sikkert vil finne flere av dem i den resterende måneden av sesongen. Simon Mignolet ble igjen en matchvinner, da gamblingen og trykket til hjemmelaget mot slutten skapte noen skumle øyeblikk. Joel Matip virker å være i stadig stigende form, mens Emre Can har tatt ansvar på midtbanen. Kanskje har det også noe å gjøre med at sistnevnte er helt skadefri og ønsker en bedre kontrakt? Fremover var Bobby Firmino tilbake i godt slag, i en flankeposisjon han vanligvis ikke trives like bra med som sentralt.

Først og fremst viste imidlertid laget til Jürgen Klopp at de er klare for fighten og de siste rundene som skal gi spill i Champions League til neste år.