Torbjørn Flatin før ligainnspurten:Vakker kveld før dugnad

Vi blir hele tiden «fortalt» at det er seire og poeng som er det eneste som teller, ikke spillet ute på banen. Tilgi meg, men jeg hadde et smil om munnen etter om lag 96 minutter med fartsfylt fotball på Etihad søndag kveld. Andre deler av kroppen virket heller slitne etter en pulserende kamp som bokstavelig talt fikk deg ut på kanten av sofaen.

Det til tross for at Liverpool ikke vant og fikk tre poeng som ville vært svært viktige i den mye omtalte kampen om topp fire i Premier League. Da ville vel gliset ha gått helt rundt. Det Liverpool viste mot Manchester City lever jeg imidlertid godt med. Innsatsen og motet likeså. Det er hull og mangler i dette laget, som en igjen kan hevde viste seg, men det føles som en bra plattform å bygge videre på. På samme måten som det kjennes veldig viktig at den basen har et utgangspunkt som inkluderer spill i Champions League fra og med neste sesong.

Et utgangspunkt som nå blir avgjort med fem hjemmekamper og fire bortekamper, mot lag som ligger fra nr. 7 og nedover på tabellen.

Balansegang

Touré, Sané, Sterling, Silva, De Bruyne og Aguero. De var mye søtsaker og lite sikringskost på matfatet til Manchester City. Umiddelbart fikk jeg assosiasjoner til Tottenham i 1994-95 som da startet sesongens fem første ligakamper med Anderton, Barmby, Dumitrescu, Sheringham og Klinsmann. Spurs skulle score mer enn alle andre og endelig vinne ligaen. De endte som nr. 7.

Fotballen fungerer ikke slik at du vil score flere mål jo flere offensive spiller du benytter på laget. Nå skal det sies at inntrykket likevel var at Pep Guardiola nær hadde lykkes. Det første kvarteret ble Liverpool presset på en måte som kanskje aldri tidligere denne sesongen, hvor spesielt Ragnar Klavan vaklet noe, James Milner hadde det vanskelig mot stadig overtall på sin side hvor vertene synes bevist å legge David Silva, og hvor Can og Wijnaldum til tross for god innsats slet med å dempe særlig mye på angrepsbølgene. Faktisk tok det likevel lenge før det første skuddet på mål ble registrert, da det var mer snakk om straffespark som ikke ble dømt og kort som burde utdeles og i hvilken farge.

Jürgen Klopp nevnte at Liverpool hadde en periode i første halvdel av 2.omgang, etter Liverpools scoring, hvor de røde hadde muligheter til å drepe kampen. Jeg vil hevde at kampen også balanserte under mye av 1.omgang. Hadde City scoret først kunne det ha blitt veldig vanskelig, men da vertene hadde løpt av seg det første adrenalinkicket var Liverpool svært nære ved å kunne utnytte kontringer mot hjemmelaget. Sadio Mané var i stand til å løpe fra hvem det måtte være i forsvaret til de lyseblå og var nære på flere ganger, også i 1.omgang.

Nerver på høykant

Personlig synes jeg Michael Oliver er en bra dommer, selv om han utvilsomt bommet en del ved store avgjørelser i en vanskelig kamp å lede på Etihad. Jeg har ikke talt opp for og i mot, men reaksjonene i etterkant ga en stemning om at mange synes det var nokså likt fordelt lagene i mellom angående riktige og gale avgjørelser.

Det straffesparket som Liverpool ble tildelt var utvilsomt riktig. Det var «rutinert» gjort av Firmino inne i feltet. Jürgen Klopp virker ikke å være typen som ofte setter inn spillere som ikke er hundre prosent, selv om de normalt er viktige for laget, men han virket å gjøre et unntak med Roberto Firmino. En uke uten spilletrening, en kort fellestrening, og det var nok. Det er lett å skjønne hvorfor, da brassen passer som hånd i hanske som arbeidsom «falsk nier» i en kamp som dette. Faktisk synes jeg han viste antydninger til at han ikke var hundre prosent skarp, men det var mer angående avslutninger enn jobben som førsteforsvarer.

Liverpool scorer mye men de skaper enda flere sjanser, hvis en skjønner logikken, og selv om det kanskje blir litt søkt i en fantastisk kamp hvor det ble brent muligheter på begge sider så kunne det vært fint med en Aguero til å score slik han gjorde på utligningen.

I minuttene som Klopp snakket om virket City mer bekymret for hva Liverpool kunne gjøre mot dem enn det motsatte, og gjestene hadde tilsynelatende fått kampen helt inn i sitt spor. Det var en utvikling som noen ganger kan gi 3-0, 4-0, hvis bortelaget er kaldt og dyktig nok. Det tok Guardiola et kvarter etter åpningsmålet før han flyttet Fernandinho inn på midten, og i den siste halve omgangen kom nervene igjen på høykant hvis en hadde helrøde sympatier. Likevel spilte også Liverpool seg fram til sjanser, inkludert en klassisk miss fra Adam Lallana.

Pondus fra Can

For meg er det vanskelig å kritisere noen av Liverpools spillere etter en slik kamp, med et unntak. Det ble spurt før kampen hva som har vært galt med Philippe Coutinho etter sin skade, og spørsmålet henger fortsatt i lufta etter at han i mine øyne var den klart svakeste med en liverbird på brystet i Manchester. Nå har ikke Klopp noen å sette inn heller, da du føler at dette ikke var en scene å kaste innpå tenåringer som Ben Woodburn og Trent Alexander-Arnold fra start. Divock Origi kunne kanskje vært en kandidat, men han var like svak da han kom innpå. Nå kan han kanskje unnskyldes med at han hadde vært plaget av en skade de siste dagene, men jeg savner noe tæl og råhet fra den store belgieren når han har rollen som midtspiss.

Ellers var det veldig mye bra. «Jeg ser en meget god spiller der et sted, men han virker ikke å greie å gjøre det ofte nok, lenge nok og fort nok i den intense Premier League», svarte jeg da jeg ble spurt om Emre Can før toppoppgjøret. Vel, Emre gjorde det nokså ofte på Etihad. Can har en pondus som ingen andre på Liverpools midtbane, men han må nå fortsette å prestere ut sesongen.

Den bakre fireren fikk en krevende kveld, men jeg synes alle greide seg bra. Også James Milner, som jeg har registrert er blitt nevnt som en som slet. Verken han eller Ragnar Klavan er en venstreback eller midtstopper i toppklasse, men de tåler å være med i trykkokere som dette. Etter noe rustne prestasjoner etter skadeavbrekket synes jeg også Joel Matip ga antydninger til at Liverpool endelig har funnet en stopper som det kan bygges rundt og videre med. Pasningene synes også å sitte igjen, hvor han starter angrep med hurtige og presise fremspill.

Hvis Liverpool fortsetter å spille som mot Manchester City vil det bli minst topp fire ved sesongslutt, men nå er da ikke verden så enkel. Det har ikke minst Jürgen Klopp og hans mannskap fått erfare de siste månedene. Det kreves en solid dugnadsjobb. Det var indrefilet som ble servert på Etihad Stadion, men legendariske Bill Shankly hadde helt rett i at det er brød og smør som må fordøyes på riktig måte om det skal bli suksess på sikt.