Det har vært en svært spesiell og tung start på sesongen for Arne Slot og Liverpool. I disse dager skulle supporterne gledet seg til å se de mange nysigneringene og de røde i aksjon for første gang siden Premier League-trofeet ble løftet i mai. I stedet har alt handlet om sorgen etter at Diogo Jota og broren hans, André Silva, gikk bort i en bilulykke forrige torsdag.
Siden da har en hel fotballverden samlet seg rundt portugiserne, familien deres og alle som sto de to brødrene nær. Samtidig har Liverpool-supporterne gjort sitt for å skape et vakkert, men trist minnested for Jota utenfor Anfield.
For spillerne og støtteapparatet har det også vært en uke hvor man skulle komme i gang med 2025/26-sesongen, midt i den dype sorgen over å ha mistet en lagkamerat. I et intervju før kampen mot Preston har Arne Slot forsøkt å sette ord på hvordan det har vært, og hvordan laget nå håndterer den svært vanskelige situasjonen.
– Først og fremst har det hatt stor påvirkning på oss, men det kan ikke sammenlignes med tapet som føles av foreldrene hans, kona Rute, barna og resten av familien. Den første følelsen vi alle sitter med, er sorg. Den neste følelsen som dukker opp i hodet mitt, er stolthet. Jeg tror foreldrene og Rute kan være utrolig stolte av spilleren og, først og fremst, personen han var. Jeg har snakket med mange av lagkameratene hans, jeg har snakket med mange i støtteapparatet, og alle snakker så varmt om ham og sier hvor fantastisk menneske han var. At han alltid var seg selv. Så de burde, og vilm være veldig stolte hvis de kunne høre alt det som blir sagt om ham.
– For det andre tror jeg fansen vår kan være svært stolte av spillerne vi har i denne klubben. De har sett dem vinne ligaen, det var en stor prestasjon, men det de har vist den siste uken, med samholdet og måten de har oppført seg på i Portugal, viser at fansen ikke kunne bedt om mer. Det viser hvor fantastiske mennesker de er. Det er de to følelsene vi sitter med. Selvfølgelig er sorgen mye sterkere enn stoltheten. Men begge er der.
Artikkelen fortsetter under.
Besøket på Anfield og draktnummer 20
Tidligere denne uken var Arne Slot og kona utenfor Anfield for å hedre Jota og broren hans. Et par dager senere tok nederlenderen med seg hele Liverpool-troppen, som så tydelig preget ut.
– Det er nesten umulig å sette ord på noe akkurat nå. Vi følte begge at det var det rette å gjøre. ikke bare for meg, men definitivt også for kona mi, å dra dit og vise vår respekt. Til ham, til broren, til familien, og igjen, når vi snakker om stolthet, å se hvordan fansen vår har vist hvor mye de bryr seg om klubben.
– Etter at vi vant ligaen mot Tottenham, så vi hvor mye de elsker klubben under paraden. Men dette er klubben: Hvis du spiller for denne klubben, er det utrolig når du vinner noe. Men i en tragedie er det også helt utrolig å se hvordan fansen reagerer.
– Så, fansen kunne ikke hatt bedre spillere til å spille for seg, og vi som spillere og støtteapparat kunne ikke hatt bedre fans til å støtte oss. Og det gjelder ikke bare fansen. Under paraden var det bare Liverpool-supportere, antar jeg. Men denne gangen var det hele byen, ikke bare Liverpool-fans, men også Everton-fans. Og ikke bare denne byen, men hele landet og verden. Å representere denne klubben i denne byen betyr nå enda mer for meg og kona mi enn det gjorde før.
Fredag kveld besluttet også LFC å pensjonere draktnummer 20, en ære som aldri før har blitt gjort i klubbens historie. Slot beskriver det som det eneste riktige valget.
– Vi kommer alltid til å bære ham med oss, i hjertene våre, i tankene våre, uansett hvor vi er. Kanskje spesielt i vanskelige øyeblikk, som jeg nettopp har snakket om. Men uansett hvor vi er og hva vi gjør, vil vi alltid ha ham med oss i hjertene og tankene våre. Å pensjonere draktnummeret hans var det ene riktige vi kunne, og burde, gjøre. Og det har vi gjort.
Artikkelen fortsetter under.
Kampen mot Preston
Søndag er det også kamp mot Preston, etter at spillerne tidligere i uken besluttet å gjennomføre den. Der vil det være flere markeringer for Jota og broren hans, før de røde spillerne skal gjøre sitt beste for å fullføre en svært spesiell og vanskelig kamp.
– Ingenting føles viktig når man tenker på det som har skjedd. Men vi er en fotballklubb, og vi må trene og spille igjen – enten vi vil det eller ikke. Det jeg har sagt til spillerne, kan jeg også si her: Det er veldig vanskelig å finne de rette ordene, for vi diskuterer hele tiden hva som er passende. Hva er passende å gjøre? Hva er passende å si? Kan vi trene igjen? Kan vi le igjen? Kan vi bli sinte over en feil dommeravgjørelse?
– Og jeg sa til dem: Kanskje det beste vi kan gjøre, er å håndtere situasjonen slik Jota ville gjort det. Det jeg mener med det, er at Jota alltid var seg selv – det spilte ingen rolle om han snakket med meg, med lagkamerater eller med støtteapparatet – han var alltid seg selv. Så la oss også prøve å være oss selv. Hvis vi vil le, så ler vi. Hvis vi vil gråte, så gråter vi. Hvis de vil trene, så trener de. Hvis ikke, så lar de være. Men vær deg selv, ikke tro at du må være noe annet enn det følelsene dine forteller deg at du er.
– For det andre: Jota var den spilleren jeg alltid så til når alt ble ordentlig, ordentlig vanskelig. Da sa jeg: «Nå trenger vi noe spesielt fra deg.» Og han leverte gang på gang i slike øyeblikk. Jeg kan komme på mange av dem, og til og med før jeg kom hit, hadde han mange. Nå er vi i en veldig vanskelig tid, så la oss prøve å gjøre det Diogo gjorde så ofte: Når det blir vanskelig prøv litt hardere, eller bare fortsett å kjempe og få det til å fungere.
– Til slutt vil jeg si at han var den spilleren i laget vårt hvor det alltid handlet om laget. Ikke bare spillerne, men også, som jeg sa, støtteapparatet. Hvis vi skal komme oss gjennom denne perioden, må vi gjøre det sammen. Han valgte et bilde etter at vi vant ligaen mot Tottenham, som han ville ha hjemme hos seg. Han valgte ikke et bilde av seg selv. Han valgte et bilde av hele laget, hele støtteapparatet, foran supporterne våre. Det forteller alt om hvor mye han var en lagspiller, både for oss og for alle som følger med verden over.
