Tårer og stillhet rundt Anfield

Det så man etter Hillsborough. Anfield ble en varm vogge. Det ble et sted man kunne stå sammen i tristheten, i motløsheten. Finne skuldre å gråte på. Armer til å løfte seg opp. 

Man ser det samme når noen mister et familiemedlem. Da legger mange ned blomster ved Hillsborough-minnesmerket. Da jeg sto og så på blomsterhavet utenfor Main Stand, kjørte et begravelsesfølge forbi stadion.

Hylles fra alle kanter

Men ikke alle var der med de mest sympatiske tankene. En reporter fra en TV-kanal, kledd i skjorte og slips, tok en telefon til en produsent noen få meter fra der jeg satt. Han klaget. Han klaget over at de måtte fylle halvannet minutt med klisjeer, han mente det var for langt. Han kunne ikke skjønne hvordan det kunne være interesse for det, han kunne ikke skjønne hvorfor så mange kom til Anfield, for det som «ikke var en stor Liverpool-spiller engang».

Jeg fikk et sjeldent behov for å ty til vold, men han var nesten to meter høy så jeg avstod. Men dekningen Jota får overalt, hos både de etablerte mediene og på sosiale medier, beviser at reporteren jeg overhørte tok fryktelig feil. 

Hyllestene renner inn fra hele fotballverden. Klubbfarger glir inn i hverandre, med én gang. I det røde havet lå det blå drakter, gule drakter, det lå skjerf med Manchester United på. Akkurat som etter Hillsborough, hvor skjerf fra alle landets klubber ble surret rundt målstolpen og barrierene på the Kop. 

Det hele mennesket

Bill Shankly hadde rett i mye, men hans mest berømte sitat er selvsagt helt feil (og i hans forsvar, var definitivt ment som en spøk). Fotball er ikke viktigere enn liv og død, og det ble ekstremt tydelig det siste døgnet. Minneordene som kommer inn om Jota fra hans lagkamerater og venner, handler om han som person. Om personen som var helt vanlig, nedpå, omtenksom og varm. En god venn, med uvanlig vanlige interesser som esport, og for darts og hesteveddeløp. 

Jeg var ikke klar over hvor nære Andy Robertson og Caoimhin Kelleher var med han. Da Robertson postet sitt Instagram-innlegg torsdag kveld, så kom tårene. Innlegget handlet om Jota som person, om hans liv borte fra fotballen. 

Så fint at han fikk vinne Nations League i juni, igjen, med sitt land. Så fint at han kunne løfte Premier League-trofeet med sine lagkamerater i mai. 

Men mest av alt – så fint at han endelig fikk gifte seg med sin Rute. At de fikk drømmedagen sin, full av kjærlighet, omringet av de de elsket. Det er det hele livet, fulle livet, komplette livet til disse fotballspillerne – menneskene – som er det som betyr noe.

Alltid nummer 20

Selv har jeg så dårlig samvittighet at jeg vil spy. De som hører på podcasten vår, Pausepraten, har kanskje fått med seg at jeg har vært kritisk til Jota denne sesongen. At jeg ikke synes han har levert så godt som vi har vært vant med. 

Så viser det seg at han kanskje har spilt med helseplager hele sesongen. 

Jota og broren skal ha bestemt seg for å kjøre tilbake til Liverpool, og møte til pre-season mandag. Han skulle ta fergen fra Santander, nord i Spania, og til sørkysten av England. Grunnen, ifølge flere medier, var at han har gjennomgått en mindre operasjon på lungen og blitt frarådet av legene om å sette seg på et fly. Kanskje lungeoperasjonen hadde noe med ribbeinsskaden å gjøre, skaden han pådro seg mot Chelsea på starten av sesongen. Da har han i så fall spilt siden oktober med problemer på lungen. Hans fysioterapeut har i hvert fall bekreftet at han spilte med tilstanden de siste månedene, for han hadde så lyst til å hjelpe laget og landslaget.

Tusen takk, Jota, for alt du har gjort for klubben de siste fem årene. Du hjalp oss til seier. Du vil alltid huskes. Du forlot oss aldri.

Du er for alltid vår nummer 20.