I kjølvannet av den tragiske ulykken, som krevde 2 menneskeliv, har fotball verden samlet seg. Samlet seg rundt minnet til Diogo Jota og broren André Silva.
Rivaler står og holder rundt hverandre som gode venner, fans står side om side med forskjellige drakter og legger ned blomster og hilsener. En fotballverden i sorg, en hel verden berørt.
Liverpool sitt mantra, You’ll never walk alone, har ikke vært mer synlig eller passende. Ingen går alene og ingen er uberørte av det som har skjedd!
Og med fare for å høres brutal og skarp ut, i en tragedie som denne, så er det «enkelt» å støtte sin neste og være der for hverandre. Det er det som kommer etter som er vanskelig… sorgen, bearbeidingen og reisen tilbake til normalitet og hverdagen! Her vil vi som supportere virkelig bli satt på prøve! Og aldri har det vært viktigere å bestå denne prøven!
Den tomme plassen i garderoben!
Mo Salah sa det vel best, han gruet seg til å komme tilbake til garderoben.
Spillere kommer og går i toppidretten, det er en del av mekanismene for utvikling og veldig naturlig for utøvere og ledere. Har selv vært begge deler, og dette er vi vant til.
Men ingen kan forberede seg på den spilleren, vennen, støttespilleren, familiemannen som bare ble revet bort. Ikke erstattet, solgt eller dro videre i karrieren…
Det er ett tomrom der, som spillerne møter hver eneste dag, og som de merker hver eneste trening og kamp!
De aller fleste av oss har på ett tidspunkt i livet, mistet noen vi er glade i, og vet hvordan det påvirker oss på kort og lang sikt. Vi skal møte sorgen i døra mange ganger før den blir en del av oss, og vil passere oss som ett hyggelig minne som gir oss ett smil og ikke en dose med sorg og tunge tanker. Det er ikke noe annerledes for Liverpool sine spillere, støtteapparat eller fans i tiden som kommer. Og for alle så er dette individuelt!
Det er heller ikke lett å være nykommer inn i en gruppe som sørger. Du blir naturligvis påvirket av omgivelsene dine. Selv om de kanskje ikke hadde noen relasjon til Diogo eller André, så er det umulig å ikke la seg påvirke av de emosjonelle bølgedalene i garderoben.
Vi kan ønske det, men bør ikke forvente, at de nye tilskuddene skal redde laget frem til sorgen slipper… Det hadde vært ideelt, naturligvis, men de er bare mennesker de også!
Sorg er individuelt, det finnes ingen fasit eller kjøreplan, det finnes ingen quick fix eller triks man kan overføre til den ved siden av seg. Dette er noe hver enkelt må handtere på egenhånd. Enten gjennom sine religiøse overbevisninger, støtte fra familie og venner, fans eller gjennom egen personlig reise. Hvor lang tid dette tar, vet ingen. Dette kan gå fort, eller det kan ta veldig lang tid. Noen kan også ha behov for miljøskifte for å komme seg videre, men det er ytterst sjeldent. Men at noen kan forsvinne i januar eller neste sommer for å forlate de vonde minnene, er en absolutt mulighet. Og noe vi som fans og klubben bør respektere, i så fall.
Sorg og vonde minner påvirker prestasjoner
Selvsagt gjør det det! Det påvirker søvn, kosthold, restitusjon og energinivået til den individuelle utøver, som igjen påvirker utvikling og prestasjoner. Det vil være øyeblikk, små flyktige øyeblikk, som vil minne den enkelte på savnet av Diogo. Det kan være en supporter sang, ett bilde, ett stadion, en motspiller, hva som helst egentlig.
Og i det øyeblikket, så vil prestasjoner påvirkes og potensialet for å mislykkes er gigantisk!
Da kan ikke vi som supportere glemme at utøverne også er mennesker. Ja, fotball er jobben deres, og ja, de tjener vanvittig mye penger for å prestere og leve vår drøm. Men de er like fullt mennesker som sørger og som bearbeider dette individuelt!
You’ll never walk alone, nå må det bevises for verden, igjen!
Under Trent-sagaen denne våren, så kastet ondsinnede krefter seg på tastaturene og kritiserte Liverpool fansen for å bue på Trent etter at han bekreftet overgangen til Real Madrid. Jeg skal ikke bruke noe energi eller tid på å diskutere om det er ok eller ikke, men det som oftest kom frem blant de ondsinnede var: You’ll never walk alone, kun så lenge du presterer for Liverpool….
Vi som har fulgt klubben lenge, som husker Heysel og Hillsborough, vet at dette ikke stemmer. Nå kan vi bevise det igjen!
Men det blir ikke lett! Det har aldri vært vanskeligere å være supporter…
Vi må gi våre spillere 100% støtte, selv under dårlige prestasjoner, som under normale sesonger vill gitt de kritikk. Sesongen som kommer, så må vi dra det lasset sammen, og gi ros når de fortjener det, og løfte de enda høyere når de ikke gjør det! Løfte laget gjennom sorgprosessen, gjennom de tunge øyeblikkene og frem til noe som kan bli nok en forrykende sesong for Liverpool Football Club!
Det å støtte varierende prestasjoner, individuelle feil og mangler er unaturlig for en supporter. Men hele situasjonen er unaturlig for alle, og det er vårt bidrag, vår jobb, og vårt privilegium!
Men da må You’ll never walk alone igjen synges høyt, ofte, og bety alt! Sammen kan vi flytte fjell, og sammen vil vi hedre Diogo Jota og André Silva og løfte Liverpool tilbake på tronen også denne sesongen!
15. august 2025 er datoen alvoret starter igjen, da vil The Kop igjen vise seg som den beste supporterveggen i verden! Og den første You’ll never walk alone for Premier League sesongen runger over Anfield og verden, starten på sorgprosessen, starten på reisen tilbake til den nye normalen. Den første sjansen til å vise verden at man som en del av Liverpool familien, aldri er alene!