En fotballfamilie, en tidlig vei inn i Premier League, storspill i Brighton, VM-gull, overgang til Liverpool og Premier League-tittel i mai. Det er lett å tro at Alexis Mac Allister har levd et fantastisk liv så langt, med få store problemer.
Men som de fleste allerede vet, er det ikke slik verden fungerer – heller ikke for fotballspillere med lønninger de fleste av oss bare kan drømme om.
I en fersk artikkel hos The Players’ Tribune åpner argentineren opp om de enorme triumfene i karrieren så langt, men også om de tunge periodene som har vært – både da han først flyttet til England, og mer nylig.
En tøff tid utenfor banen
Et av temaene som tas opp, er personlige problemer, noe Arne Slot blant annet hjalp ham gjennom i løpet av forrige sesong.
«Jeg må virkelig rette en takk til Arne Slot også. Han var den perfekte 'broen' fra Jürgen. Det er morsomt, for jeg var så nær Jürgen at lagkameratene mine alltid ertet meg og sa: 'Ahh, Klopp er faren din. Gå og gi pappa en klem'»
«Hva kan jeg si? Jeg liker å snakke med managerne mine på treningsfeltet og forstå hva de vil ha ut av meg. Det var slik med De Zerbi, og nå er det det samme med Arne. Jeg har vel fire eller fem fedre, antar jeg! Da Arne kom inn, var det en stor forandring for oss, for stilen hans er litt annerledes. Mindre rock’n’roll og mer ballbesittelse, men det fungerte utrolig bra for oss. Støtten hans utenfor banen var likevel enda viktigere for meg.»
Artikkelen fortsetter under.
Fra utsiden så det ikke ut som om Mac Allister slet på hjemmebane, men hos The Players’ Tribune åpner han opp om at han har hatt det tøft.
«Jeg vil ikke gå i detaljer, men jeg gikk gjennom noen veldig personlige utfordringer forrige sesong. Jeg fortalte én person om det jeg opplevde, og det endte opp med å nå Arne. En dag kalte han meg inn på kontoret sitt. I fotball vet man aldri hvordan sånne samtaler vil gå. Men Arne var fantastisk i måten han håndterte alt på. Han lot meg få ut alt jeg hadde på hjertet, og etter det følte jeg at jeg kunne puste litt lettere.»
Den sør-amerikanske kjernen
26-åringen kommer også inn på forholdet sitt til blant andre Darwin Núñez og Luis Díaz, som de siste årene har vært en del av en sør-amerikansk gruppe innad i Liverpool. Nå er begge borte, noe Mac Allister synes er svært trist.
«Lagkameratene mine… de var helt utrolige. De fikk meg til å smile gjennom vanskelige tider. Spesielt vår lille sør-amerikanske gjeng: Lucho. Alisson. Darwin. Til og med Mr. Taffarel (keepertrener). For en legende! Han er snart 60, og det finnes ingen morsommere enn ham.»
Gruppen pleide ofte å møtes privat for å være sammen.
«Som ekte sør-amerikanere pleide vi å samles for å ha grillfester eller drikke mate (eller hva brasilianerne nå kaller det – chimarrão). Og det var der problemene begynte. Taffarel er nemlig den som alltid kritiserer måten du lager mate på.»
«Alisson er fredsmegleren i alle diskusjoner. Vi tuller med at han er perfekt. Han har aldri gjort noe galt. Perfekt hår. Perfekt familie. Perfekt keeper. Faen! Det er irriterende! Lucho og Darwin er som yin og yang: Lucho, den stille som alltid ler av alt. Darwin, den gale. Hvor mange samtaler har vi vel ikke hatt for å prøve å roe ned galskapen din, eh, Darwin? Han er en fyr med et stort hjerte. Han har vært gjennom mye i livet. Det eneste negative med ham er at han ikke kan lage mat. En dag inviterte han oss hjem til seg på grillfest, og da vi kom inn, sto hans private kokk ved grillen!»
Artikkelen fortsetter under.
Dominik Szoboszlai ble også en del av gruppen etter hvert, selv om han ikke kan et ord spansk.
«Å ja, og jeg glemte nesten – i den sør-amerikanske gjengen adopterte vi også Szoboszlai. Han snakker ikke et ord spansk, men han kommer og setter seg ned, drikker, og spiser all maten vår. Han er vår adopterte ungarske bror.»
«Du vet… jeg må innrømme at en tåre til faller når jeg tenker på at Lucho, Darwin og Taffa ikke lenger vil være i klubben. Så mange kopper mate, grillfester, vinglass og delte øyeblikk dukker opp i hodet mitt – minner jeg aldri vil glemme. Jeg kommer til å savne dem veldig, og jeg ønsker dem alt godt på de nye veiene de tar. Jeg er ikke i tvil om at de vil lykkes, for de er så talentfulle.»
Tapet av Diogo Jota
En annen spiller som har forsvunnet fra Mac Allisters liv på en helt annen måte, er Diogo Jota, som mistet livet brått i en bilulykke bare dager før pre-season skulle starte. Han var også en del av Mac Allisters gruppe.
«Det er én i gjengen som alltid vil ha en spesiell plass i hjertet vårt. Selvfølgelig, og med mye følelser, vil jeg dedikere dette avsnittet til Diogo. Jeg kan fortsatt ikke forstå at han forlot oss så tidlig. Jeg hadde alltid et godt forhold til ham, men det siste året ble vi enda nærmere.»
«Han var alltid en jordnær, familieorientert person, og han prøvde aldri å late som han var noe han ikke var. En dag kom han og ga deg verdens beste klem, og neste dag sa han ikke engang hei, hahaha. Vi elsket å erte hverandre, og vi fant alltid en måte, enten det var Messi vs. Cristiano-diskusjonene våre, eller bare kortspill. Det var en del av gamet.»
«Jeg vil alltid velge å huske ham med et smil. Og jeg vet at med det smilet vil han støtte oss fra oven. Hvis du ikke tror det, se bare på minuttet Frimpong scoret i Community Shield.
Innlegget til Jeremie Frimpong ble slått inn etter at klokken hadde passert 20:18. Han var nummer 18 i Wolverhampton, Paços de Ferreira og Atlético Madrid. Ballen suste så over Dean Henderson klokken 20:19 – nummeret hans i Porto. Til slutt traff ballen nettmaskene klokken 20:20, tallet hans som er foreviget i Liverpool.
«Jeg vil også benytte anledningen til å sende mine varmeste hilsener til familien hans, som vi aldri må glemme, for det er de som lider mest etter den tragiske bortgangen hans og broren André. Min respekt og kjærlighet til dem alle.»