– Dette blir den store testen for Arne Slot

Skolert og allsidig

Kevin Sheedy er nevnt over, og to år eldre enn Ronnie hadde han debutert noen uker før sin senere irske landslagskollega. Sheedy var med på Liverpools offisielle lagbilde allerede i 1979/80, og også før 1981/82. Ronnie Whelan var ikke med, noe en kunne tro var en antydning til den unge midtbanespilleren var et stykke ut i køen.

Hva tror du gjorde at du avanserte såpass fort mot førstelaget?
– Jeg sier at jeg var veldig overrasket over å få den sjansen, men kanskje burde jeg ikke ha vært det likevel. Jeg hadde begynt å spille bedre på reservelaget, det var ikke lenge før debuten mot Stoke hvor jeg hadde spilt litt på venstresiden av midtbanen, inkludert en kamp mot Aston Villa hvor jeg scoret to mål. Roy Evans hadde ansvaret for reservelaget da, og han må ha gitt noen positive beskjeder om meg. Jeg hadde også blitt med på noen treninger med førstelaget, og det var klart at de stolte nok på meg til å gi meg en slik mulighet. Jeg trodde likevel fortsatt at Sheedy var foran meg i køen, men slik gikk det ikke, og Kevin fikk en fin karriere for Everton.

Neste kamp med Whelan i startoppstillingen var hjemme mot Swansea i ligaen. Sheedy på benken, på et tidspunkt hvor det bare var lov med én reserve. To straffer av Terry McDermott reddet 2–2 for vertene.

Du etablerte deg på laget sesongen etter, først og fremst som erstatter for Ray Kennedy, men spilte også enkelte kamper på andre plasser?
– Jeg gikk en god skole i Irland, jeg kunne bruke begge bena, jeg var vel brukbar til å lese spillet og ble noe av en potet. For Liverpool spilte jeg flere kamper på backen, til og med noen minutter som midtstopper i en kamp hvor jeg tror Jan Mølby måtte gå ut med hodeskade, og jeg tror jeg har vært innom alle posisjonene ute på banen med unntak av å være keeper.

Ronnie Whelan senior, faren til Liverpools fremadstormende unggutt, hadde også vært profesjonell fotballspiller med to landskamper for Irland. Broren Paul spilte i den irske ligaen, slik at røttene var solide og grunnlaget godt.

Avgjorde finaler

Faktisk var Ronnie såpass god med venstrefoten at flere trodde han var naturlig venstrebent, inkludert den kjente BBC-personligheten Jimmy Hill. Mange røster stilnet nok etter at Whelan satte inn flere og flere perler fra langt hold med høyra, inkludert seiersmålet mot Manchester United i ligacupfinalen i 1983.

Bob Paisley sa tidlig at du var en spiller for de store anledningene?
– Det ble noen viktige mål, i semifinaler og finaler. Hvorfor, er jeg ikke sikker på. Jeg scoret to ganger i min første finale, mot Tottenham i ligacupen i 1982 på Wembley, og deretter mot Manchester United året etter. Et par av de viktige målene jeg scoret siden, var også fra langt hold og det du kan kalle for perler, men helt ærlig så tenker jeg ikke så mye på det. Det er ofte supportere som minner meg om det, at «jeg var der den kvelden».

Ronnie var i ferd med å gjennomføre en fantastisk første sesong, hvor han scoret stadig oftere, og som nevnt ofte i viktige oppgjør. Etter to mål i ligacupfinalen var han på scoringslisten i 3–1-seieren mot Everton på Goodison, og han nettet også foran The Kop da Liverpool snudde 0–1 til 3–1 i siste hjemmekamp mot Tottenham og kunne krones som ligamestere.

En tittel som mange i praksis mente var sikret noen uker før, i en vanskelig bortekamp mot Southampton hvor vertene tok igjen ledelsen til Liverpool to ganger, før en ung Ronnie Whelan scoret sitt andre mål like før slutt og sikret tre poeng.

– Det var et bra Southampton-lag som ikke lå langt etter oss i ligaen og hadde tidligere kapteiner for England i Kevin Keegan, Alan Ball og Mick Channon på laget. Det er klart at det hjalp på min status i laget å score et og annet seiersmål, og to mål i én kamp var det ikke ofte jeg hadde. Jeg scoret hattrick én gang for Liverpool, i en ligakamp mot Coventry i 1985/86.

Ronnie Whelan lener seg tilbake, etter minner fra en første sesong som fast startmann på Liverpool i 1981/82, og hvor han ble kåret til årets unge spiller.

Mest stolt av

Dette var en sesong hvor Liverpool før nyttår tapte 3–1 hjemme mot Manchester City og var på 12. plass i engelsk 1. divisjon, før dere startet en langspurt. Det var en langspurt hvor halve laget i praksis var nytt.

Hvordan opplevde du dette som ung spiller?

– Bob Paisley uttalte senere at han vurderte at det var det ligamesterskapet han var mest stolt av å ha vunnet, etter alle de utskiftningene. Jeg vet ikke om vi tenkte så mye på det der og da, Ian Rush og meg selv, som var ungguttene som kom inn.

– Det er vel dokumentert at det var et møte etter kampen mot City, som ble ledet av Joe Fagan, og hvor de etablerte spillerne fikk så hatten passet. Rushie og jeg ble holdt utenom. Det var veldig uvant, og spillere som Dalglish, Souness, Hansen, Phil Neal, Phil Thompson, de vil ha tatt dette personlig. Jeg husker også at Manchester City ikke var beskjedne i å rose seg selv etter seieren på Anfield. Noen måneder senere vant vi 5–0 på Maine Road. Det var slik det laget var, de glemte ikke.

– Det var nye spillere som Grobbelaar, Lawrenson og Johnston, i tillegg til Ian Rush og meg, mens Ray Clemence brått var blitt borte, i tillegg til at erfarne vinnere som Case, McDermott, Ray Kennedy og David Johnson hadde forsvunnet eller snart ville forsvinne. I ligaen var vi likevel ustoppelige, og det var ikke slik at vi måtte vinne siste kampen. Vi som var ferske, kunne lene oss mot de rutinerte spillere, og se og lytte på hva de gjorde. Der hvor jeg tror det påvirket oss, var i Europa, hvor jeg selv merket at det tok tid til å venne seg til kamper mot lag fra Kontinentet. I den nevnte sesongen ble vi slått ut av CSKA Sofia, og året etter mot Widzew Lodz. Mark Lawrenson ble utvist i Bulgaria, noe som var helt ukarakteristisk for ham. Det var leksjoner vi måtte lære.

Kreves mye i Liverpool

Hvis vi prøver å dreie det mot årets sesong, hvor Liverpool er en regjerende ligamester som har byttet ut nesten halve laget, slik dere gjorde den gangen?
– Det er et vanskelig spørsmål. For meg er dette en vanskeligere oppgave for Arne Slot enn den han hadde som ny manager forrige sesong. Hvor han for øvrig gjorde en glimrende jobb. Han har for eksempel mistet en spiller i verdensklasse i Trent Alexander-Arnold, og vil han da starte med Conor Bradley, som er ganske etablert her, eller vil han kaste innpå Jeremie Frimpong?

– Jeg kan huske Alex Ferguson en gang kommenterte at han hadde latt Mark Hughes gå til Barcelona, da toppscorer i Manchester United. Det hadde gitt bra med penger i kassa, men det er ikke dermed sagt at det er lett å få inn en erstatter som kan gjøre en minst like god jobb. Spesielt ikke med en gang.

Vi har nevnt spillere som Bob Paisley erstattet. Arne Slot har hentet inn Florian Wirtz for en rekordsum fordi det ikke ble skapt nok fra midtbanen, en må tolke det slik at han ikke vurderer Darwin Nunez som en god nok nr. 9 for Liverpool, og virker i det hele tatt som en mann som ikke er redd for å være nokså hensynsløs med å ta avgjørelser?

– Du må være det, alle de store managerne er det. Vi kan se hvorfor Nunez ble vraket, han presterte bare ikke. Liverpool vant ikke ligaen på 30 år, det er opplagt at i de tiårene ble det i for stor grad akseptert spillere som ikke var gode nok for en slik klubb.

Det er også en mentalitet som kreves for å prestere foran et fullsatt Anfield i hver kamp?
– Det er lett for meg å glise å slenge ut at Rushie og jeg at vi greide det lett som bare det, men det er faktisk veldig vanskelig. Det er krav og forventninger i Liverpool som det er i få andre klubber. Jeg husker Paul Stewart sa til meg at han syntes det var en stor forandring å komme fra Tottenham, og oppleve det som ble forlangt ved å spille i Liverpools trøye. Det er mange andre som har opplevd det samme.

Vi som fans er for eksempel glade i en spiller som Harvey Elliott, men vil du si at han er god nok for Liverpool?
– Trolig ikke, vil jeg si, men til slutt er det manageren som må bestemme det. Harvey er en veldig god fotballspiller, som kan ha godt av å spille et annet sted. Her tror jeg kanskje det kreves litt for mye av ham. Se på Harry Wilson, som gikk til Fulham hvor han får spille mer, og scorer mål. Jeg tror en lignende overgang ville passe Harvey Elliott.

Etter at intervjuet ble gjort, forsvant Harvey Elliott på lån til Aston Villa, en overgang som vil bli gjort permanent om han spiller ti kamper for klubben denne sesongen.

Ble voksen i Bucuresti

Jürgen Klopp forsto Liverpool?
– Jürgen var glimrende, det er det ingen tvil om. Sadio Mané sa til meg en gang at han opplevde Jürgen Klopp som en far, og du ønsker aldri å skuffe din far. Klopp kunne også ta harde avgjørelser, som da han kvittet seg med Mamadou Sakho, og han forlangte at du ga hundre prosent både på og utenfor banen.

Du har nevnt i din bok at du vokste opp for alvor som fotballspiller etter bortekampen mot Steaua Bucharest, på vei mot å vinne serievinnercupen i 1984?
– Bucuresti var en tøff plass å reise til. Jeg kan huske tidlig i min karriere at kamper borte mot Millwall og Chelsea skremte meg. Du spilte venstrekant på midtbanen på The Den, banen til Millwall sør i London, og folk kunne nesten ta på deg. Steaua Bucharest var fiendtlig, og selv politiet ga inntrykk av at de var fienden. Du bare måtte bli voksen fort. Det erfarte jeg på trening også. Du kunne ha lagkamerater som var vennligheten selv i garderoben og i players lounge, men som glemte at du var en venn ute på treningsfeltet. Da dreide det seg om å overbevise slik at en kunne komme på laget. Men det er sant, etter at vi kom vekk fra Bucuresti med seier og finaleplass i lomma, følte jeg at jeg var klar for hva som helst.

Det var et stort år, hvor dere vant alle bortekampene i Europa før dere også slo Roma på hjemmebane i finalen?
– Ja, det er utrolig å tenke på. 1–0 i Bilbao var en annen kamp, hvor Alan Kennedy la inn med høyrefoten og Rushie scoret seiersmålet med en heading. Begge deler uvanlig den gangen, selv om Ian Rush utviklet seg til å bli en god hodespiller etter hvert. Jeg spilte ikke selv i Bilbao, da Bob Paisley valgte Steve Nicol for å styrke venstresiden defensivt. Jeg var imidlertid med igjen til neste runde borte mot Benfica, og scoret to ganger i 4–1-seieren. Det var en fantastisk tid!

Trivdes best i midten

Ronnie gliser lurt. I sin første sesong som regelmessig startmann, i 1981/82, spilte han 32 kamper i ligaen og 47 totalt. Han bidro med hele ti scoringer i Premier League, og 14 totalt. Ronnie Whelan er i det hele tatt LFC Royalty, med 362 ligakamper og 493 opptredener totalt. Det gir ham henholdsvis 17. og 14. plass på adelskalenderen til Liverpool Football Club. Rett etter Billy Liddell og Kenny Dalglish på listen over totalt antall kamper, og rett foran Jordan Henderson og Roger Hunt.

Iren står bokført med 46 ligamål, og 73 scoringer i alle turneringer. Sammen med Peter Beardsley og Steve McManaman på den første opptellingen på 45. plass, mens han er foran Ray Kennedy og Dirk Kuyt på 32. plass totalt.

Du var med på noen store lag?
– 80-tallet var fantastisk for meg. 83/84 var nok det beste, vi følte oss nesten uslåelige da. Du hadde 87/88 med Barnes og Beardsley, og også The Double i 1986. Det vil være de tre beste årgangene for meg. Jeg vet laget på slutten av 70-tallet også var veldig sterkt, men jeg var ikke så mye involvert da. Laget med Barnes, Beardsley, Aldo på topp, det var noe annet, det var som å løpe ut i parken å ha det moro.

Du har sagt at laget i 1983/84 var et «Rolls-Royce team», med hvilket bilmerke vil du omtale dagens lag?
– La oss nå vente å se litt. Jeg vil si at de bør også vinne Champions League før de er helt der oppe. De er nødt til å vinne flere trofeer for helt å kunne sammenlignes med noen av årgangene som har vært før.

På laget i 1987/88 var du flyttet inn sentralt på midtbanen?
– Det var litt vanskelig å konkurrere med Barnsie ute på venstrekanten da, he-he. Helt ærlig, de årene hvor jeg spilte sentralt sammen med som oftest Steve McMahon eller Jan Mølby, var den tiden hvor jeg trivdes aller best som fotballspiller. Det ble antydet at min tid var over i og med signeringen av John Barnes, men jeg greide å tilrive meg en plass sentralt. Jeg var klokere da, mer voksen og erfaren, og selv om det ble mindre med scoringer, elsket jeg å være mer involvert inne i midten.

Flotte scoringer

Det er fortsatt pre-season når vi har vår samtale med Ronnie. Det gikk nesten 15 år fra hans omtalte debut til han spilte sin siste kamp mot slutten av 1993/94-sesongen. Han omtaler sitt kanskje største øyeblikk da han som kaptein kunne motta trofeet som tegn på at FA-cupen var vunnet i 1989, i kjølvannet av Hillsborough. Hans fineste scoring mener han var mot Manchester United i 1985, også det i FA-cupen.

– Jeg elsket FA-cupen. Jeg er klar over at den ikke lenger har like stor betydning, men jeg vokste opp med å se finalene i FA-cupen på fjernsyn hjemme i Irland, og det var virkelig en drøm som gikk i oppfyllelse da jeg selv kunne gå opp og hente pokalen.

Vi har vært inne på dine flotte og viktige scoringer, hvem setter du aller høyest?
– Jeg hadde et saksespark for Irland som ble en del omtalt, men for meg var det semifinalen mot Manchester United i 1984/85. Like før slutt på Goodison Park, som skaffet oss ekstraomganger. Jeg spilte en vegg med Phil Neal rett utenfor 16-meteren, og måten han kontrollerte ballen og la den foran meg var så perfekt at jeg bare kunne fortsette mitt løp og skru ballen opp i motsatt vinkel. Vi trente generelt ikke noe særlig på langskudd, men akkurat den situasjonen hadde vi hatt tidligere på trening. Dessverre tapte vi omkampen.

Scoringen Ronnie Whelan nevner for Irland, var en hel volley mot Russland i Euro 1988. Nok en perle, i nok en viktig kamp.

Spennende sesong

– Jeg ser fram til den kommende sesongen, fortsetter 63-åringen uoppfordret. Etter sin lange karriere i Liverpool var han i noen nokså få år manager i Southend, samt klubber i Hellas og Kypros. Siden har han arbeidet mest med irske medier, men også en del med Liverpools egen fjernsynskanal de siste årene.

Ronnie har fortsatt å bo i Liverpool, etter at han giftet seg med hun som satt i resepsjonen på Goodison Park (!), og de fikk tre barn sammen.

– De kjøpene som Liverpool har gjort, ser veldig spennende ut, og uten at jeg har hele oversikten over dette transfervinduet, vet vi at det er en god del utskiftninger. Det kan være at vi må være noe tålmodige og akseptere at det vil ta noe tid før alt dette sitter.

– Dette er en stor sesong for Liverpool, og for meg blir dette blir den store testen for Arne Slot.