Liverpool er fortsatt på topp av Premier League-tabellen. De leder med to poeng ned til Arsenal. Alle i fotballen vil si at de heller vil ha poengene og være i den posisjonen enn i noen annen posisjon – men etter tapet i Tyrkia må det være lov å være bekymret for lagets form.
For etter tapet mot Crystal Palace, der førsteomgangen kanskje var det svakeste vi har sett under Arne Slot i hans 64 første kamper, ble det ikke den reaksjonen vi så etter tapet mot Nottingham Forest i september i fjor.
Da reiste de helrøde til San Siro, kom under 0-1, men snudde til seier og så seg ikke tilbake. Denne gang reiste laget til Rams Park i Istanbul, og leverte en kamp som var langt, langt under forventet nivå fra en av forhåndsfavorittene. Dette er et lag, og egentlig en kampplan som skal passe et Liverpool-lag godt. De sto høyt, og da har vi vært så vant med at Liverpool kommer ut på topp når de får så mye rom og muligheter til å kontre.
Det er sikkert mulig å skylde på atmosfære og en dårlig gressmatte, men akkurat nå er det en del varsellamper som bør blinke, for her er det flere spillere som er åpenbart uten selvtillit – og det i posisjoner der dekningen nå er dårlig. Ja, jeg ser på deg Ibrahima Konaté.
Unngå 1991-reprise
Jeg har nok vært av de supporterne som har tenkt at sene mål ikke er tilfeldig og flaks, og heller er mestertakter og et lag som ikke gir opp.
At alt er greit så lenge laget vinner, og spillere finner seg til rette i nye roller.
Det ble nok også tenkt i 1990/91-sesongen, da Liverpool var regjerende mestere. De vant de åtte første ligakampene, spilte uavgjort mot Norwich City, og vant igjen de fire neste før det ble 2-2 mot Manchester City og et 3-0-tap mot Arsenal. Slik den sesongen snakkes om, var det bare en forventning om at: «Ja, slik er Liverpool, det blir dem igjen». Utover sesongen ble det tydelig at de ikke hadde det som skulle til det året, falt fra, og det var Arsenal som vant til slutt.
Slot må unngå at dette blir en «mellomsesong» der det skal bygges, for posisjonen laget er i og potensialet til dette laget er utvilsomt stort. Det hadde vært fint å stoppe alle som er klare for å være etterpåkloke om at «suksess ikke kan kjøpes» og «det ble selvsagt for mye nytt på en gang» før de får rett i det.
Problemet akkurat nå, er at det er vanskelig å se helt hva som er planen. Slot har mer enn nok kreditt i banken til at vi skal stole på hans valg, og at ting vil løsne etterhvert, men akkurat nå er det vanskelig å se en «quick fix» for at ting plutselig skal «klikke». Skal en se kynisk på det, har det rent spillemessig vært lite å rope hurra for siden alt klaffet i vår (med unntak av en halvtime mot Everton og en time mot Atletico Madrid) – men troen på at det snart skal komme har hele tiden vært der. Så lenge ting ikke fungerer vil bekymringen og negativiteten spre seg.
Da hjelper det selvsagt heller ikke når det som er dine to beste spillere på en vanskelig kveld i Tyrkia blir skadet. Det så ut til å være en ny muskelskade på Alisson Becker, som har vært fantastisk, og også Hugo Ekitike holdt seg til låret etter å ha vært lagets beste utespiller i 68 minutter.
Det positive er at Slot vil ha sett akkurat det samme som oss i disse to kampene, og forhåpentligvis er vi kun en god prestasjon på Stamford Bridge unna å være optimister igjen.
Og for oss som så kampen på TV: Tenk hvor mye verre det var for de 2500 tilreisende fra Liverpool som måtte reise med buss til borteseksjonen tre timer før kampstart, bli fratatt mobilladere og ha én kiosk på deling, se det der, og så blitt holdt igjen i 90 minutter etter kampslutt. For så å bli fraktet tilbake til sentrum i de samme bussene, med enda mer kø. Og der var kampen slutt over midnatt, siden de er en time før oss.
Det er ikke bare-bare å dra på bortekamp i UEFA-regi. Og i alle fall ikke når laget presterer slik.