Denne teksten er fra et av kapitlene i supporterklubbens bok om ligatittel nummer 19, og publiseres i forbindelse med at det er 15 år siden FSG tok over som Liverpools eiere.
En utopi
«Det er det beste vi har spilt hele sesongen», insisterte Roy Hodgson fra presserommet på Goodison Park. Everton hadde nettopp gitt de røde naboene juling i Premier Leagues bunnoppgjør. Everton, på en 17. plass før oppgjøret, sendte Liverpool ned på en 19. plass med sin 2–0-seier. Kun målforskjell holdt Liverpool over West Ham helt på bunnen av tabellen. Åtte kamper var spilt, og Liverpool hadde stusselige seks poeng i potten.
«Going down, going down» runget ut over Goodison Park, og de blåkleddes hovering fortsatte i pubene rundt stadion lenge etter at spillerne hadde gått av banen. Hodgson ba om å få vinduet lukket da sangen trengte inn i presserommet fra et Winslow Hotel i seiersrus. «Å få et resultat her ville vært utopi», fortsatte manageren om en kamp hvor et uinspirert Liverpool fremsto regelrett resignerte til tross for at de hadde ballen mest. Bakerst i lokalet klarte ikke en høyt respektert journalist som har dekket Liverpool tett i flere tiår, å holde seg lenger. «Herregud!» utbrøt han.
Mageplasket av en pressekonferanse gikk mot slutten, men en norsk journalist rakk å få inn et spørsmål. Manglet ikke Fernando Torres litt støtte på topp? «Er du fra Danmark?» spurte Hodgson sarkastisk. Han anså danske aviser som useriøse siden de hadde slaktet Christian Poulsen da dansken hadde en forferdelig dag på jobben i landslagsskjorta i en kamp mot Portugal. «Nei, Norge», svarte journalisten. «Ah. Det er to land jeg aldri mer ønsker å jobbe i», snerret han.
Liverpools supportere måtte gå med halen mellom beina vekk fra Goodison Park den ettermiddagen, ettertrykkelig påminnet om hvor mye sportslig jobb som måtte til for å løfte laget. Men utenfor banen var arbeidet godt i gang.
Bare fire dager tidligere var det kaos utenfor Royal Courts of Justice på the Strand i London. Hundre Liverpool-supportere samlet seg rundt klubbens midlertidige styreformann, Martin Broughton, og sang «We love you Martin, we do». «Rettferdigheten har seiret», uttalte Broughton da han sto på trappene foran den ærverdige London-bygningen. Sikkerhetsvakter forsøkte å flytte supporterne som blokkerte inngangen til retten, men de lyktes ikke. Sagaen om salget av Liverpool Football Club hadde pågått lenge og skulle pågå enda litt lenger. Men akkurat i det øyeblikket bredte en følelse av lettelse seg over de fremmøtte i rødt. Endelig hadde de kastet ut skadedyrene som hadde forpestet klubben fra innsiden.
Spirit of Shankly
The Sandon, 31. januar 2008. 350 supportere trykket seg inn i det bakre rommet på puben som kan smykke seg med kallenavnet «fødestedet til Liverpool Football Club». Det var her konflikten mellom Evertons medlemmer og Anfields eier John Houlding eskalerte i 1892, og Everton, som hadde spilt kampene sine på Anfield, valgte å flytte til Goodison Park. Houlding eide the Sandon, som spillerne hadde brukt som garderobe og som eiere og medlemmer brukte som møtested. Nå hadde han en fotballbane og en garderobe, men ikke et fotballag. Houlding stiftet dermed et nytt lag, først under navnet Everton Athletic. Den 3. juni 1892 ble navnet endret til Liverpool Football Club.
Det var en langt mer unison stemning på puben den regntunge vinterdagen i 2008. Ti dager tidligere hadde supporterne på The Kop sunget «You lying bastards, get out of our club» i en ligakamp mot Aston Villa. De var rasende over nyheten om at Tom Hicks og George Gillett forsøkte å refinansiere lånet sitt ved å putte 350 millioner pund i gjeld på Liverpool FC. Det amerikanske eierskapet skulle ikke være som Glazer-overtakelsen av Manchester United, hadde Tom Hicks lovet på den første pressekonferansen. Men likhetene var slående. En spade skulle i jorda etter 60 dager, lovet George Gillett om planene om bygging av et nytt stadion i Stanley Park. Det var et tomt løfte.
Supporterne var sinte. Nå samlet de seg, flere av dem tilhørende forskjellige supportergrupper som Reclaim the Kop, The Urchins og Liverpool Supporters Network. En enkel oversikt over hvordan amerikanerne hadde strukturert lånet sitt, ble sirkulert blant de fremmøtte. En etter en forstod de alvoret i situasjonen, og bestemte seg for å organisere seg for å sette press på eierne til å komme seg vekk – bare ett år etter at de hadde tatt over klubben.
Supporterunionen Sons of Shankly ble født. Navnet ble kjapt endret til det mer inkluderende Spirit of Shankly. Dager, måneder og år med aktivisme startet.
Sønnen jaget ut av The Sandon
En av unionens første organiserte protester kom etter Middlesbrough-kampen i februar 2008. Medlemmer hadde fått nyss om at Tom Hicks junior skulle være til stede på kampen, og supportere ble stående igjen i 15 minutter etter at kampen var slutt og sang.
En time senere skjedde det smått utrolige. Modig eller dumdristig valset Hicks jr. inn på the Sandon. Puben var som vanlig full av i all hovedsak scousere i Adidas. Inn kom junior, dresskledd, med livvakter og en tykk texasaksent. Hadde han forsøkt å holde lav profil, var forsøket svært mislykket. Han kunne like gjerne hatt på seg cowboyhatten.
Supportere flokket seg rundt ham i den mellomste baren midt i the Sandon. Spørsmålene tok aldri slutt, men etter hvert gikk humring og forundring over i irritasjon. «You greedy bastards, get out of our club», runget gjennom lokalet, og juniors smil falmet. «You lying bastard, get out of our pub», sang de. Noen kastet en øl over ham. Én spyttet mot ham. Til slutt måtte livvaktene hjelpe ham ut og inn i en bil som tok ham langt vekk fra L4.
Satte spaden i jorda
Den 21. april 2008 ble en melding delt på Liverpool-relaterte fanforum og nettsider. «Da de kom til Liverpool, fortalte de oss at de skulle ha en spade i jorda innen 60 dager. Det er helt sikkert en rimelig forklaring på hvorfor det ikke har skjedd», sto det i den spydige teksten forfattet av medlemmer fra SOS. «Jepp, de har gjort sitt beste for Liverpool Football Club, og hvis vi bare kunne støttet dem, vil vi snart befinne oss på topp igjen. Vel, vi kan gjøre mer enn å støtte dem. Vi putter en spade i jorda for dem, i kveld, i Stanley Park.»
Rundt 50 menn møtte opp med spader, hakker, trillebårer, bannere og refleksvester. ITV Sport var til stede og dokumenterte den sarkastiske gravingen. Demonstrasjoner fortsatte før, under og etter kamper. Før kampen mot Manchester United i september 2008 gikk tusenvis av supportere i demonstrasjonstog fra Liverpool FC Supporters’ Club nedover Lower Breck Road og til stadion. George Gillett var til stede på stadion og arrangerte et møte med SOS. De møttes på Anfield, og Gillett insisterte på at klubben ikke slet økonomisk, i hvert fall ikke noe mer enn andre fotballklubber. Kommunikasjonen mellom mennene på topp, altså eierne, Ian Ayre, Rick Parry og Rafa Benitez, var for dårlig, det innrømmet han. Samtalen ledet ingen vei, men den ene halvdelen av eierskapet fikk i hvert fall vite hvor skapet sto fra supporternes side. De ville ha ham vekk. Og hvis han ikke fikk høre det i det private møtet, fikk han i hvert fall høre det fra 4000 stemmer i demonstrasjonstoget og 40 000 stemmer på tribunen.
Aktivismen ble etter hvert kreativ og interaktiv. Innboksen til flere bankansatte ved Royal Bank of Scotland ble for eksempel oversvømt av tusenvis av mails fra supportere som ville hindre amerikanerne i å ta større lån. Daværende Premier League-sjef Richard Scudamore ble også offer for en e-postkampanje hvor supporterne ble oppmuntret til å sende ham en mail forfattet av SOS. Før en klubb bytter hender, foretar Premier League en undersøkelse av den potensielle kjøperen for å se om de er «fit and proper». I mailen forklarte avsenderne hvorfor Tom og George ikke falt innenfor den kategorien.
Eierskapet beit tilbake noen ganger. En kveld i januar 2010 sendte SOS-medlem Steve Horner en mail med sitater fra en kritisk artikkel han leste i Liverpool Echo, skrevet av Dominic King. Mailen ble sendt til Tom Hicks, George Gillett og Tom Hicks jr. Tom Hicks jr. svarte umiddelbart. «Idiot.» Da en sjokkert Horner spurte om en kommentar til artikkelen, mistet Hicks jr. fatningen fullstendig. «Blow me, fuck face. Go to hell. I’m sick of you.»
Klokken var 03.40 i Texas, og Hicks jr. gjorde sin del av jobben for å ivareta den iskalde stemningen mellom supportere og eiere. Da sola sto opp i Lone Star State noen timer senere, hadde den komiske, men hårreisende e-postutvekslingen blitt spredt over internett. På kvelden, texastid, kom en kort beklagelse til Horner. Det hjalp lite. Avisene i Storbritannia hadde for lengst funnet veien til butikkene, og nettavisene koste seg med Hicks juniors ord i fete overskrifter. Tom Hicks jr. sa fra seg sin plass i styret.
I mars 2010 kunne Liverpools innbyggere våkne opp til store billboards spredt rundt i byen og langs veiene ved de største innfartsårene inn til sentrum. «Tom & George: Debt. Lies. Cowboys. Not Welcome here.» Budskapet gikk til slutt igjennom. I april 2010 ble det klart at Hicks og Gillett ville ut av klubben. Martin Broughton ble ansatt som uavhengig styreformann, mannen som fikk i oppgave å finne nye eiere til klubben. Sammen med han i styret satt de to eierne, samt Ian Ayre og Christian Purslow.
«Første steg ut av mørket»
Eierskapet og den økonomiske situasjonen hadde gjort managerjobben uholdbar for Rafael Benitez. Den 3. juni 2010 kom bekreftelsen på at Rafa hadde forlatt klubben. «Liverpool har tatt sitt første steg ut av mørket», skrev Paul Hayward i The Guardian da den nye manageren ble annonsert. Han hadde neppe forestilt seg at mannen han kalte «vis» og med et øye for uoppdaget talent, skulle bli Liverpools kortest sittende manager noensinne.
Roy Hodgson var sett på som en hedersmann på fotballøya. Da han skrev under kontrakten for Liverpool, hadde han allerede vært i manageryrket i nesten 35 år. Bare 50 dager tidligere hadde han tatt Fulham til en finale i Europaligaen, hvor de tapte for Atletico Madrid, og han ble kåret til årets manager av League Managers Association. Hodgson var en globetrotter, eller i det minste en Europa-trotter. Med unntak av et 20 måneder langt opphold som landslagstrener for De forente arabiske emirater var de 17 klubbene han hadde ledet, europeiske. Han hadde vunnet ligatitler i Sverige og Danmark, og tatt landslaget til Sveits til både VM- og EM-sluttspill. I 2004 og 2005 var han manager for Stavanger-klubben Viking.
Til tross for mange klubber på CV-en var det kun ett lag på lista som kunne nærme seg Liverpools størrelse: Inter Milan. I Italia hadde Hodgson spillere som Roberto Carlos og Paul Ince, men Inter-laget han tok over i 1995, hadde blitt en middelhavsfarer. I de to sesongene i Milano tok han laget til en 7. plass og en 3. plass.
Lagoppstilling som stinket nedrykk
Entusiasmen fra supporterne var ikke enorm, men den var heller ikke negativ. Det var et ønske om at han skulle lykkes. Lykkes Roy Hodgson, lykkes Liverpool FC. Et par dager inn i det nye vervet var det meste rosenrødt. Hodgson støttet supporterne. «Jeg kan forstå de ønskene som supporterne har. De ønsker det beste for Liverpool», sa han. Enn så lenge satt supportere og managere i samme dugout, selv om Liverpool gikk gjennom pre-season uten en seier.
Hodgsons første offisielle kamp kom mot makedonske Rabotnicki i en kvalifiseringskamp til Europaligaen. Det stinket nedrykk av troppen Hodgson sendte ut på banen i Skopje: Cavalieri, Kelly, Skrtel, Kyrgiakos, Agger, Aquilani, Lucas, Spearing, Amoo, N’Gog, Jovanovic. Spillerne hadde blitt hentet lenge før Hodgson kom gjennom døra på Melwood. Noen av lagets største stjerner var ikke tilgjengelige da de fortsatt befant seg på banene i Sør-Afrika eller tok seg en velfortjent fotballferie. Likevel ble det 2–0-seier og en drømmestart for Hodgson. The Guardian var nok en gang bombastiske i sin dekning med overskriften «N’Gogs gode start antyder at Hodgsons Liverpool-historie kan bli en thriller». De var sånn sett sannspådde. I returkampen på Anfield var det glisne tribuner, men Liverpool leverte nok en gang en 2–0-seier.
«Like god som Messi»
Da overgangsvinduet lukket den sommeren, hadde åtte spillere kommet til. Det var allerede forhandlet avtaler med Milan Jovanovic, Danny Wilson og Jonjo Shelvey. Hodgsons første signering var Joe Cole, gratis, fra Chelsea. Ingen kan klandres for å ha vært begeistret for at Cole sluttet seg til troppen. London-mannen hadde bare et par måneder tidligere vunnet serien og FA-cupen med Chelsea. Samtidig hadde det vært mye usikkerhet rundt fremtiden til Gerrard, men etter et møte med sin nye manager bestemte kapteinen seg for å bli værende. «Jeg er veldig imponert over planene hans for laget», fortalte kapteinen. Det var heller ingen tvil om at han så frem til å jobbe med England-kollega Cole, som Gerrard og Carragher hadde brukt oppholdet i Sør-Afrika på å overtale til å komme til Liverpool. Gerrard gikk så langt i hans hyllest av den nye spilleren at han sammenlignet ham med Lionel Messi. «Alt Messi kan gjøre, kan Joe gjøre også, om ikke bedre.»
I tillegg til Cole hentet Hodgson også Christian Poulsen, Paul Konchesky, Brad Jones og Raul Meireles til Merseyside den sommeren. En annen stor seier kom da Fernando Torres ble værende. Ikke Javier Mascherano, derimot. Sommeren 2009 hadde Barcelona vist interesse for argentineren, men Liverpool hadde nektet å selge. Han kastet bensin på bålet da han innrømmet at familien mistrivdes på Merseyside. De klarte ikke å finne seg til rette, og tilbragte stort sett all tid innenfor husets fire vegger. «Jeg har ingen problemer med å bo i Liverpool, men jeg synes at min kone og døtre fortjener å nyte hver dag fullt ut og leve sine liv, men de må være hjemme hele dagen. Min kone snakker ikke et ord engelsk, så hun er 100 prosent avhengig av meg», fortalte han.
I slutten av juli bekreftet Hodgson at Mascherano ville vekk, men midtbanespilleren var i Liverpools startoppstilling i sesongens første ligakamp mot Arsenal på Anfield. Det var en kamp som hadde det meste: direkte rødt kort til Joe Cole på tampen av førsteomgang, en praktfull scoring av David N’Gog tidlig i andreomgang, en hoppende Kop-tribune da Fernando Torres ble byttet inn, selvmål av Pepe Reina i sluttminuttene, og et rødt kort til Arsenals Koscielny da ett spilleminutt gjensto. I tillegg fikk Daniel Agger en ball i ansiktet i det 80. minutt som sendte Liverpool – som hadde brukt alle bytter – ned til ni menn.
Da de røde møtte Manchester City uken etter, var det uten argentineren. Han hadde latt seg distrahere av interessen fra Barcelona, sa Hodgson, som innrømmet at han ikke visste hvor Mascherano befant seg. Mascherano husker det annerledes. I et intervju tre år senere forteller han at han hadde nektet å spille. Liverpool tapte 3–0 i hans fravær, og noen dager senere var overgangen til Barcelona klar.
Liverpool vant kun én av sine første åtte ligakamper i 2010/11. September var bekmørk. I årets første høstmåned ble Liverpool slått ut av ligacupen av League Two-laget Northampton. «De er en formidabel motstander», hadde Hodgson sagt om laget fra East Midlands. Bare 22 577 tilskuere var til stede på Anfield den kvelden for å se laget karre seg til straffesparkkonkurranse, hvor de registrerte sitt første tap noensinne mot et lag på fjerde nivå i engelsk fotball. «Jeg er utrolig skuffet over at laget jeg satte min lit til, ikke tilbakebetalte den tilliten», sa Hodgson til pressen etter at ydmykelsen var et faktum. Sportslig gikk det fra vondt til verre. Tre dager etter tapet mot Northampton var Liverpool heldige som klarte uavgjort mot Sunderland. Og så ble det 2–1-tap mot Blackpool på Anfield, og barn gikk gråtende fra stadion. En del voksne ønsket nok å gjøre det samme. Liverpool lå på nedrykksplass i oktober.
Epostkampanje
Interessen for kjøp av en fotballklubb den tidligere vingen Albert Riera hadde døpt «et synkende skip», var ganske laber, i hvert fall ifølge det som lekket til pressen. Den kinesiske investoren Kenny Huang kom på banen i august. Med backing fra kinesiske myndigheter mente han at han hadde midler til å kjøpe spillere fra øverste hylle. Bare et par uker senere trakk kineseren interessen. Den syriske businessmannen Yahya Kiri meldte også vag interesse, men ingenting skjedde.
Tom Hicks ville ikke gi seg uten kamp. Han fortsatte å lete etter nye refinansieringsmuligheter. Da supporterne fikk nyss om at Hicks var på nippet til å inngå en avtale om å låne penger av Blackstone/GSO til å betale gjelden, aksjonerte de. 14 000 e-mailer traff innboksene til Blackstone-ansatte. «Hvis Blackstone Group/GSO Capital Partners slår seg sammen med Tom Hicks i å voldta og plyndre Liverpool Football Club, vil dere få en veldig mektig fiende. Dere er blitt advart.»
Hicks ville ikke sitte med eierskap i Liverpool. Grunnen til at han søkte refinansiering, var for å få to nye år på seg til å finne en ny kjøper som var villig til å betale prisen han ville ha. Dagen etter e-postkampanjen gikk det rykter om at Blackstone hadde trukket seg. Liverpool-supporter Alan Kayll hadde fått tak i nummeret til en høyt oppe i Blackstone-systemet som han ringte for å få bekreftelse. Michael Whitman tok ikke telefonen, så Kayll la igjen en melding på svareren hans. «Hvis du ikke ringer meg tilbake, kommer jeg til å dele kontaktinformasjonen din på alle Liverpool FC-nettsider.» Han ringte tilbake. «Vi har tatt lidenskapen og engasjementet til Liverpool-supporterne til etterretning, og jeg ønsker dere alt godt med kampanjen deres», sa Whitman da han bekreftet at det ikke var noen penger å hente hos Blackstone Group. De 14 000 e-postene hadde kræsjet hele systemet til investeringsselskapet.
Veltet styret
Det nærmet seg nedbetalingsfrist. Hvis ikke lånet på 280 millioner pund ble betalt tilbake til Royal Bank of Scotland (RBS) innen fristen den 15. oktober, risikerte klubben å bli satt under administrasjon. Da kunne Premier League trekke klubben ni poeng. Liverpool ville da ha minus tre poeng. I oktober kom en seriøs kjøper på banen. En ny amerikaner. Scouserne kan ikke klandres for å ha vært litt skeptiske da Boston Red Sox-eier John W. Henry og hans New England Sports Ventures meldte sin interesse.
Startskuddet gikk for et ti dager langt drama på høyde med såpeserien «Dallas». Fra andre siden av Atlanteren trakk Hicks på seg cowboystøvlene og ladet revolveren. Han tok sikte på styret. På klubbens hjemmeside kunne man lese dette den 5. oktober: «Styret har mottatt to fremragende økonomiske tilbud om å kjøpe klubben, og det vil tilbakebetale all langsiktig gjeld. Et styremøte ble avholdt i dag for å gjennomgå disse forslagene og godkjenne et salg. Kort tid før møtet prøvde eierne, Tom Hicks og George Gillett, å fjerne administrerende direktør Christian Purslow og kommersiell direktør Ian Ayre fra styret og forsøkte å erstatte dem med Mack Hicks og Lori Kay McCutheon.» Ved å fjerne Purslow og Ayre og sette inn Mack Hicks, Tom Hicks’ sønn, og Lori Kay MacCutheon, visepresident i Hicks Holding, ville Hicks og Gillett sitte med overtall i styret.
Legaliteten rundt Hicks’ frekke trekk var uklart, så styret valgte å fortsette forhandlingene med NESV. En skriftlig avtale mellom styremedlemmene sa at kun Broughton hadde mulighet til å godkjenne forandringer i styret. «Eierne kunne ikke komme inn og forstyrre eller ødelegge for et salg. Dette er ærlig talt en fornærmelse mot hva vi var enige om», sa Broughton. Dagen etter kunngjorde klubben at de hadde godtatt budet fra NESV på 300 millioner pund. Budet ville slette all gjeld, men eierne ville ikke sitte igjen med en dollar i overskudd. I stedet ville de miste pengene de hadde investert i klubben, som ble sagt å være på over 140 millioner pund.
Drama i rettssal 16 og 18
RBS tok disputten til retten. Banken ville forhindre Hicks og Gillett i å forandre styrestrukturen og dermed blokkere salget av klubben. Den 12. oktober møttes partene i retten. Hicks og Gillett fulgte med fra USA. Det var nok litt av et syn i rettssal 16, som var full av Liverpool-supportere. Noen slapp ikke inn og sto med ørene presset mot døra. Bare få minutter inn i høringen innrømmet eiernes advokater at de hadde foretatt et kontraktsbrudd da de forsøkte å velte styret, men insisterte på at de likevel skulle få medhold da styret hadde handlet bak deres rygg og ikke vurdert andre tilbud som hadde kommet. Avgjørelsen i saken skulle komme neste dag.
Rundt 20 supportere sto opp grytidlig. Klokken 04.00 steg de om bord i en buss utenfor Empire Theatre, arrangert av SOS. De skulle slutte seg til supporterne som allerede befant seg i London, og forhåpentligvis skulle den lange reisen ende i feiring. Saken ble flyttet til rettssal 18, som var mindre enn rettssal 16. To rødkledde ble bedt om å forlate rommet da det ikke var plass til flere. «Kan vi anke?» spurte de. Det kunne de ikke.
40 minutter etter at Mr. Justice Floyd ankom salen, dømte han i RBS’ favør. Hicks og Gillett gikk på et sviende nederlag og måtte i tillegg betale flere hundre tusen pund i saksomkostninger. Styret skulle ikke endres, og salget til NESV kunne derfor gå igjennom. Muligheten for å anke var der, men dommeren fortalte Hicks og Gillett at det ville være upassende. På gata utenfor Royal Courts of Justice var det jubel og sang til ære for Martin Broughton og advokatene som hadde jobbet på RBS sin side. Et styremøte for å ferdigstille salget ble avtalt til klokken 20.00 den kvelden.
Hicks' skitne triks
Noe lå i luften. Rett før styremøtet startet, kom det en melding fra Texas. Tom Hicks hadde fått en begjæring fra en lokal domstol om at salget til NESV måtte stoppes midlertidig. Det ble også reist erstatningskrav mot RBS og resten av styret på en milliard pund. Hicks hevdet at han hadde blitt utsatt for en «episk svindel».
Dagen etter måtte partene tilbake i retten. I rettssal 18 gikk Liverpool opp i en 2–1-ledelse. Mr. Justice Floyd sa seg enig med styret og RBS i at en domstol i Texas ikke hadde noen jurisdiksjon over det som skjedde i England. Hicks og Gillett måtte trekke sin begjæring innen klokken 16 fredag 15. oktober. Tidlig om morgenen 15. oktober kom nyheten om at Hicks hadde løftet begjæringen, men samtidig hadde han startet prosessen med å selge sin andel til Mill Financial. Det amerikanske hedgefondet hadde tatt kontroll over eierandelen til Gillett i august. Men de var for sent ute.
Noen få minutter før klokken 16 meldte forskjellige kilder at NESV var nye eiere av Liverpool Football Club, den store gjelden var slettet og Liverpool risikerte ikke lenger å havne i bankens administrasjon og å bli trukket i poeng. I bakgrunnen lurte et søksmål fra Tom Hicks, men det var en bekymring for en annen tid. Klokken 16.15 åpnet dørene på Slaughter and Mays kontorer, og to fornøyde menn møtte pressen. «Som alle Liverpool-supportere vet er den mest nervepirrende måten å vinne en kamp på, på straffer. Men så lenge man får riktig resultat, er det verdt ventetiden. Vi fikk det riktige resultatet», sa Martin Broughton. «Vi er forpliktet til å vinne. Vi har en historie med å vinne, og i dag ønsker vi at Liverpool-supportere vet at det er denne tilnærmingen vi tar med oss til denne flotte klubben», sa John W. Henry, som selv hadde møte med SOS bare tre dager inn i eierskapet. Henry var til stede på Goodison Park den 17. oktober for å se Liverpool ramle til en 19. plass på tabellen. Kun målforskjell holdt dem over jumboplass.
Hodgson var bekymret for egen fremtid. Situasjonen i ligaen var fullstendig krise, han var upopulær blant supporterne, og det var jo ikke disse eierne som hadde ansatt ham. NESVs formann, Tom Werner, gjorde sitt beste for å forsikre ham om at de støttet ham. «Vi har stor tro på Roy. Ingen kan være fornøyd med sesongstarten, men laget må få tid til å sette seg», uttalte Werner.
En bedre periode fulgte. Liverpool vant tre kamper på rad, inkludert en 2–0-seier over regjerende seriemester Chelsea på Anfield. Tre seire var alt som skulle til for å ta et kjempebyks på tabellen, opp til en niendeplass, før nok en ustabil periode fulgte. I november og desember tok Liverpool stadig ett skritt frem og to tilbake. I Europa var det mer stabilt. Hodgson tapte ikke en eneste av sine ti kamper i Europa. Liverpool avanserte fra gruppespillet på topp, foran Napoli, Steaua Bucuresti og Utrecht.
Liverpool og Roy Hodgson var en mismatch. De første intervjuene hvor han syntes å være på bølgelengde med supporterne, ble begravd i en haug av uheldige sitater. Det var ikke bare uttalelsene etter Everton-kampen som fikk supporterne til å sette kaffen i halsen. «Protesten hjelper ikke situasjonen, men det er noe jeg har måttet leve med etter jeg kom til klubben», sa han til pressen i forkant av kampen mot Sunderland, hvor det var varslet nok en protestaksjon mot eierne. Den godviljen han hadde opparbeidet seg for noen måneder siden, hvor han uttrykte sympati med supporterne, forsvant fort.
Etter Manchester United-kampen i september anklaget Alex Ferguson Fernando Torres for å overspille. Liverpools supportere raste mot Ferguson, men Hodgson nektet å kommentere situasjonen. «Sir Alex har lov til å mene det han vil, og jeg kommer ikke til å stå her og si at jeg er enig eller uenig», sa han. At han ikke ville forsvare spillerens ære, gjorde supporterne rasende. Fem dager senere tok han bladet fra munnen. «Alex er en god venn av meg», sa Hodgson, og det var ikke de ordene supporterne ville høre. Han forsvarte Torres, men supporterne mente det kom fem dager for sent. «Han gjør en strålende jobb sammen med oss, og vi involverer ham i scouting mens han jobber på akademiet og har rollen som ambassadør. Det er det han er god på», sa Hodgson noe nedlatende om mannen mange supportere ønsket skulle ta over sjefsstolen, Kenny Dalglish.
«I dag var en stor seier fordi vi har ikke vunnet mer enn én gang på bortebane i hele 2010», sa han om 1–0-seieren over Bolton i slutten av oktober. «For et lag som ønsker å være på øverste halvdel av tabellen, er ikke borteformen vår god nok», sa han etter et 3–1-tap på St. James’s Park. Ambisjonene til Hodgson og supporterne var nok ikke helt på samme sted. Tre dager senere insisterte han på at ting ikke var så ille. Den 29. desember ble det tap på Anfield mot bunnlaget Wolves. «0–0 hadde vært et bra resultat for oss», sa Hodgson, som ikke var spesielt fornøyd med supporterne som buet på slutten av kampen. «Helt siden jeg kom hit har den kjente Anfield-atmosfæren uteblitt.»
«Sacked in the morning»
Ropene fra tribunen ble høyere og høyere jo lenger ut i sesongen man kom. Det tok lang tid før Hodgson fikk høre navnet sitt sunget fra tribunene, men mot Blackburn på Ewood Park hørtes det godt. For første gang på lenge hadde ikke Liverpool klart å selge ut bortebillettene i en Premier League-kamp, men likevel hørtes ropene godt. «Hodgson for England!» Blackburn vant 3–1, og Roy Hodgsons Liverpool kunne bekrefte den verste ligastarten for de røde siden 1953. Liverpool hadde blitt tildelt et straffespark i det 86. minutt som kaptein Steven Gerrard blåste over mål. Det var et helt ugjenkjennelig straffespark fra den vanligvis så trygge skytteren, og supportere spekulerer i at han bommet med vilje for å tvinge frem en forandring i klubben.
«Sacked in the morning», runget ut over Ewood Park, men sangen kom ikke fra hjemmepublikumet. «You’re getting sacked in the morning.» Supporterne hadde fått nok. «Sacked in the moooorning.» Den 8. januar kom bekreftelsen. Roy Hodgson var ferdig i Liverpool Football Club. «Dalglish! Dalglish! Dalglish!»
Hør vår podcastdokumentar om perioden rundt da Hodgson fikk sparken: