Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Jeg har vært Liverpool-supporter siden jeg var en liten gutt. Når noen av de voksne sa: «Jeg vokste opp under krigen», så var det for meg som å si: «Jeg vokste opp under Keegan».
Etter alle de gylne årene med Keegan, King Kenny, Rush og alle de andre heltene, ble vi etter hvert sendt ut på en vandring i skyggenes dal, mens Fergusons Manchester United sikret det ene troféet etter det andre. En forferdelig frustrerende tid, som ingen av oss savner.
Vi hadde noen lyspunkter innimellom, som for eksempel Champions League-finalen i 2005. Vi var utrolig heldige som hadde en spiller som Steven Gerrard, som i lange perioder bar hele laget på sine skuldre. Han fikk i perioder god hjelp av Fernando Torres og senere Luis Suárez til å skape magiske øyeblikk, men ellers var det langt mellom høydepunktene.
Jürgen Klopp klarte på mirakuløst vis å frelse både klubben, byen og ikke minst oss supportere. Vi trodde knapt våre egne øyne til å begynne med. Og da han annonserte sin avgang, fryktet vi det verste. Men Arne Slot leverte varene fra første stund. Slot virket i tillegg å være sterk på de områdene som kanskje var Klopps svakere sider.
Hvor er Chiesa?
Men etter å ha sett Liverpool ryke på sitt tredje tap på rad – denne gangen borte mot Chelsea – begynner imidlertid bekymringene å melde seg.
Vi hadde i flere år en redningsmann som manageren kunne sette inn når vi trengte det som mest. Jeg tenker naturligvis på Diogo Jota, som så tragisk gikk bort sammen med sin bror tidligere i år.
Jota var faktisk en av mine absolutte favorittspillere de siste årene. Det som imponerte meg mest med ham, var både allsidigheten, ferdighetene og ikke minst arbeidsmoralen og innsatsviljen. I mange tunge situasjoner virket det som om Jota var den som aldri mistet motet, som aldri ga opp. Alle lag trenger en slik spiller i rekkene.
Etter min mening har vi allerede en slik spiller i stallen, som etter hvert kan ta opp arven etter Jota. Jeg tenker på Federico Chiesa. Da han kom til Liverpool, var han helt ute av form og ble behandlet deretter med tanke på spilletid og belastning.
Men det var sommeren 2024. Nå er vi i oktober 2025. I løpet av denne tiden har Chiesa kommet i mye bedre form. Han har også lært klubben og historien å kjenne, og han virker komfortabel med forventningene som stilles. Chiesa har vist en enorm arbeidsmoral og innsatsvilje denne sesongen, og har bidratt med flere mål og målgivende pasninger.
At han i tillegg fremstår som en jordnær fyr som har takket nei til flere tilbud og uttalt at han heller vil bli i Liverpool og kjempe for en plass på laget, treffer oss midt i hjertet. Chiesa har sjarmert både publikum og supportere med væremåten og innsatsen sin. Men det virker som om han ikke har klart å sjarmere Arne Slot. Uansett hvor bra Chiesa leverer på banen, ser det ut til at han stiller langt bak i køen av angrepsalternativer.
Svak fronttrio
La oss se på Chelsea-kampen i går:
- På høyrekanten spilte som vanlig Salah – en verdensklassespiller som virker å ha «klippekort» uansett hvor dårlig formen er.
- På venstrekanten Cody Gakpo – en god spiller som dessverre er ute av form for tiden. Han scoret riktignok Liverpools eneste mål mot Chelsea, men ellers var prestasjonen hans ikke mye å skryte av.
- I midten Alexander Isak – nok en verdensklassespiller som er ute av form. Jeg er ikke i tvil om at han vil komme opp på tidligere nivå dersom vi gir ham litt tid.
Ekitike og Chiesa startet på benken, til tross for at begge har vist at de er i form. Det er få spillere i moderne tid som har imponert meg mer enn Luis Suárez og Diogo Jota. Hva var det som gjorde dem så unike, bortsett fra allsidigheten og arbeidsinnsatsen deres? Begge var alltid «påskrudd». Begge var uforutsigbare i spillestilen.
Både Jota og Suárez var et sant mareritt å møte for forsvarsspillerne i Premier League. Og jeg mener dette var hovedårsakene – noe både John Terry og andre forsvarslegender har bekreftet i ettertid. Steven Gerrard holder fram både Suárez og Torres som to av de beste spillerne han noensinne har spilt sammen med på klubbnivå.
Når Suárez fikk ballen i nærheten av motstanderens mål, visste vi aldri hva som kom til å skje – men vi forventet etter hvert at noe fantastisk ville skje. Slik var det mange ganger også med Jota. Firmino hadde også denne uforutsigbarheten i spillet sitt.
Hva er så situasjonen i dag?
- Salah er ute av form. Isak er ute av form. Gakpo er ute av form.
- Ekitike er i form. Chiesa er i form. Rio Ngumoha virker også å være i form, selv om vi naturligvis ikke skal ha like høye forventninger til ham som til de mer etablerte spillerne.
Men Slot virker stort sett å insistere på å bruke den førstnevnte angrepstrioen i startoppstillingen... Hvorfor er det slik?
Dårlig form i flere lagdeler
Mac Allister er ute av form. Gravenberch blir «avkledd» av motstanderne oftere enn tidligere. De andre lagene er nå i større grad forberedt på Gravenberchs legendariske vendinger, og finner måter å demme opp for dem på.
Hvis Gravenberch hadde hatt den samme uforutsigbarheten som Suárez og Jota, hadde han sannsynligvis vært verdens beste midtbanespiller. Han er ikke dårlig, men han blir noen ganger litt for endimensjonal og dermed forutsigbar.
Konaté er ute av form (eller har kanskje tankene et annet sted?). Joe Gomez pleier å levere varene, selv om han dessverre har vært mye skadeplaget opp gjennom årene.
Backene våre med Bradley/Frimpong og Robertson/Kerkez er et annet problem, som det vil ta for lang tid å gå inn på her.
Takk og pris for at vi har bunnsolide arbeidshester som Dominik Szoboszlai og Virgil van Dijk. Uten dem – og to verdensklassekeepere i Alisson og Mamardashvili – er det ikke godt å si hvordan det ville sett ut nå.
Så hvordan tenker Slot om dette?
Uansett hvordan man snur og vender på det, må vi vinne de fleste kampene for å kunne kjempe om trofeer.
Nå har Alisson dessverre blitt skadet, men vi har heldigvis Mamardashvili. La oss inderlig håpe at vi unngår skader og suspensjoner på spillere som for eksempel Dominik Szoboszlai og Virgil van Dijk – for hva skal vi gjøre da?
Jeg har ikke nevnt Florian Wirtz. Han er et helt unikt talent, som jeg tror vi vil få mye glede av i mange år fremover. Han har fått et brutalt møte med Premier Leagues tøffe midtbaner og forsvarsspillere. I tillegg synes jeg ikke Wirtz’ tekniske finesser kom til sin rett da Liverpool spilte på det som nærmest var en potetåker i Tyrkia. Men Wirtz kommer til å skinne, og han er i form.
Det er viktig at forsvarsspillere, målvakter og også defensive midtbanespillere har en stor grad av forutsigbarhet i spillet sitt – det skaper trygghet for medspillere (og supportere).
Men for de fleste andre midtbanespillere, og ikke minst angrepsspillere, ønsker vi det motsatte – nemlig en mindre grad av forutsigbarhet. Det er slik vi skaper de største problemene for motstanderne våre.
Jeg synes Slot burde satse mer på de uforutsigbare spillerne våre – de som er vanskeligst for motstanderne å analysere og demme opp for. Szoboszlai, Ekitike, Chiesa, Wirtz og Ngumoha er slike spillere – og de er i form.
Når Salah, Isak og Mac Allister er i form, kan også de være svært uforutsigbare. Hvis i tillegg Gravenberch og Gakpo kan finne måter å bli mindre forutsigbare på, kan dette bli veldig morsomt. Og så må Slot benytte seg av bredden i stallen.
YNWA
Geir O. Sundbø