For å ta det med en gang: Jeg tror tanken om å synge for Diogo Jota i det 20. minutt hver kamp er gjort med en god tanke og alle de beste hensikter, og all forståelse for at dette er sensitivt.
Samtidig tror jeg muligens det er en ubehagelig samtale som snart må tas, om det er en god idé eller ikke.
Liverpool FC mistet en fantastisk spiller, og spillerne en veldig nær venn og lagkamerat 3. juli i år. En situasjon som er så uvanlig at det er nær umulig å sette seg inn i. Som supportere er ofte det letteste å se til lignende tilfeller, sammenligne, og innstille seg på at det kanskje blir likt – men i dette tilfellet har det ikke vært mulig.
Og enda vanskeligere er det for de som faktisk kjente ham, og var sammen med ham i timevis hver eneste dag.
En påminnelse – hver gang
Da Jürgen Klopp snakket med Steven Bartlett i podcasten «The Diary of a CEO» – i en episode som ble offentliggjort mandag 20. oktober, men trolig var innspilt en gang Liverpool toppet ligaen tidligere i høst, forklarte han det enkelt:
– Jeg kan ikke forestille meg garderoben nå uten at han er der. Det gjelder for guttene også, sa Klopp. Før han fortsatte:
– Ingen i Liverpool vil noen gang bruke det som en unnskyldning,
Og jeg tar med det siste der, for dette er ikke ment som noen forklaring på de svake prestasjonene. Men jeg tror det kanskje er en ubehagelig samtale som snart må tas.
Få, om noen, har snakket om dette, så vi har veldig lite å gå på, men det vi har å gå på er måten Mohamed Salah reagerte på at The Kop sang Diogo Jotas navn etter første hjemmekamp mot Bournemouth, da de helrøde hadde vunnet 4-2. Han sto foran The Kop med tårer i øynene.
Jeg forhørte meg med David Lynch, som følger klubben tett, og skriver en ukentlig spalte her for Liverpool. Han svarte dette:
«Jeg forstår fullt ut at dette er et svært sensitivt tema, og at folk vil ha helt forskjellige (og helt personlige) syn på sorg og hvordan man håndterer den, men jeg vil si at jeg nok mener at det å synge Jota-sangen på hver eneste kamp ikke er rettferdig overfor spillerne og støtteapparatet. Det blir en påminnelse annenhver uke – mens disse menneskene er på jobb – om hva de har mistet, på et sted der noen av deres beste minner om ham ble skapt. Det må være utrolig brutalt og vanskelig, og vi har sett konsekvensene av det med Salahs tårer foran The Kop etter årets første kamp», sier Lynch.
I det daglige har man dilemmaet dersom man møter noen som har mistet noen. Skal man vise empati, si «kondolerer» og spørre om det går bra, eller skal man la folk få lov til å tenke på noe annet eller dra dem tilbake i de tankene?
Andre måter å hedre på?
Jeg kan huske en lignende samtale som ble hatt på et tidspunkt. Den var nok like vanskelig, og handlet om Hillsborough. Det var en sang som ofte ble sunget på Anfield for 15-20 år siden, da noen ville stemme i med «Stand up for the 96». Intensjonene var nok også da de beste – men på deler av Anfield ble det akkurat den sangen oppfattet som «emotional blackmail», som kan oversettes «følelesmessig utpressing». Alle sto ikke på Anfield, men her måtte alle reise seg, og synge om noe de kanskje ikke ønsket å bli minnet på til enhver tid flere ganger hver kamp – men ingen kan være den som sitter nede under en slik sang, og den ble oppfattet som upassende og det begynner å bli en stund siden jeg har hørt den bli brukt.
Mennesker takler sorg ulikt, og jeg er helt sikker på at alle intensjoner er gode med å synge Diogo Jotas navn. Det fortjener han. Han fortjener også at draktnummeret hans ikke skal bli brukt av noen annen spiller i klubbens fremtid – han skal for alltid være klubbens nummer 20.
Men når vi ikke vet hvordan spillerne påvirkes av det, i kamper der de skal prestere og ha fullt fokus, kan det ikke være lett når du i hver kamp skal minnes på det. Uansett hvor gode intensjonene er. Lynch svarte videre:
«Til syvende og sist håndterer disse spillerne og de ansatte allerede nok som det er, og denne hyllesten føles som om den bare river opp følelsene deres i stedet for å hjelpe dem i en tid som allerede er ekstremt krevende. Jeg forstår at mange vil føle at å slutte å synge sangen ville være det samme som å slutte å hedre Diogo, eller å glemme ham, men jeg mener det finnes mange andre måter fansen kan anerkjenne tapet av ham og hans bidrag til klubben på. Selv å synge sangen før eller etter kampene ville kanskje vært bedre», sier han.
Det kan heller ikke være noen enkel situasjon for de nye spillerne, som ikke kjente Diogo Jota fra annet enn å se Liverpool på TV før de kom til klubben.
Til første hjemmekamp mot Bournemouth sto det Diogo J. på den tomme plassen mellom Giorgi Mamardashvili og Hugo Ekitike i Liverpool-garderoben. Til neste hjemmekamp, mot Arsenal, var plassen fortsatt tom – men det sto ikke lenger Diogo J. på tavlen over. Det gjorde det heller ikke mot Everton, Southampton eller Manchester United, som er de andre kampene der kameraene til Getty Images har vært i garderoben før kamp denne sesongen. Setet er holdt av, men ingen navn og bilde. Det ble i august rapportert at Liverpool ville holde setet til Jota også på treningsfeltet. Jeg vet ikke om navnet står der også, men den daglige påminnelsen må være krevende for noen som skal ut og prestere med tankene på helt andre ting.
Det satt litt langt inne å skrive denne kommentaren, og det kan godt være at det er fullstendig på villspor, men kanskje det kunne passe bedre å synge for Jota før og etter kampene, eller når laget leder 5-0 og alt går på skinner. Muligens bør vi bare la enda mer tid gå, og heller ta stilling til det dersom noen sier noe. Enten det skulle være «bare fortsett» eller «sett den på pause en stund nå».
Det må komme fra spillerne eller manageren, og basert på det som har blitt postet i sosiale medier de siste dagene, virker det som noe som kan komme opp som tema ganske snart.