Liverpool dro av seg Scream-maska, og på banen og tribunen lignet man seg selv igjen

Sang om de på banen 

Da Mohamed Salah satt 1-0, og utnyttet seg av en Martinez-blemme, så må jeg innrømme at jeg følte på en lettelse. Egypteren hadde minnet mer om sitt gamle jeg den første omgangen, men gitt formen hans den siste tiden, hadde det ikke vært helt utenkelig at marginene ville dyttet den ballen utenfor eller at han tok på seg ryggsekken og blåste ballen opp på tribunen. Og med det dyttet seg selv enda lengre ned i mørket. 

Men nei. 250 mål. En Liverpool-legende, uansett hvordan man vrir og vender på det. Og her ble det ikke bare mål, han så generelt langt bedre ut. Som seg selv. 

En uting fra oss supportere denne sesongen har vært at man har sunget om spillere som ikke har vært på banen. Federico Chiesa har en strålende sang som får tribunen til å gynge, men burde man ikke heller legge fokus på de elleve i rødt og keeper-grønt som kjemper for seier? Det gjorde man i går. 

Joda, Chiesa-sangen fikk én rotasjon men ikke noe mer enn det. Det var i hovedsak sanger fra den tjukke, gamle sangboka som ble dratt frem. 

Og spillerne på banen fikk endelig høre det. Alexis Mac Allister, en kilde til hodebry og forundring de siste månedene, tok et stort steg tilbake mot normalen. Så mye at han, som en av de mest uthengte spillerne i troppen denne sesongen, også fikk høre sin knallgode sang fra tribunen. Da lagoppstillingen kom så sukket jeg over synet av Florian Wirtz på benken, men med en bedre opptreden fra Mac Allister, så var det fjorårets midtbane som skulle bli instrumental for at det skulle stemme lørdag kveld. Med Mac Allister ett nivå opp, så lignet jaggu Liverpool seg selv igjen. Argentineren tok med seg fighten, Liverpool tok med seg intensiteten, inn i kampen.

Ryan Gravenberch, tilbake fra et lite skadeopphold, viste hvor viktig han er og fikk attpåtil målet. 

Dominik Szoboszlai fortsetter å være et monster, han stopper aldri, og fortjener mer fra tribunen enn «Dominik Szoboszlai» klapp klapp klapp klapp klapp. Eller, egentlig er det jo noe fint med et slikt enkelt og old school heiarop.

Maska er av men det er ansiktsmaling igjen 

Neida, man er ikke friskmeldt. Man har kanskje dratt av seg Scream-masken men det er nok litt ansiktsmaling igjen. To vanskelige kamper før neste landslagsopphold og en litt lettere periode venter. 

Også hører det selvfølgelig med til historien at et sta Aston Villa nektet å følge det som har blitt oppskriften på å slå Liverpool denne sesongen. Men man kan bare spille mot de som står på motsatt banehalvdel og Villa var ligaens formlag før dette. Det føltes som den viktigste kampen på år og dag og Liverpool vant den. 

En horribel oktober måned med tap for Galatasaray, Chelsea, Manchester United, Brentford og Crystal Palace – en del av en nesten historisk dårlig Liverpool-periode – er historie. La de kampene, de minnene, ligge og råtne blant våte, seige høstblader i oppløsning. 

Det er ferdig. Vi ser fremover. Oktober var trick, måtte november bli en treat.