Nå er jeg provosert. Skikkelig provosert

Jeg må bare innrømme det: Jeg er skikkelig provosert. Ikke først og fremst over det å tape 1–4 hjemme mot PSV – selv om det er en gedigen ydmykelse i seg selv – men over hvordan vi snakker om Liverpool akkurat nå.

Bekymring for diskusjonen rundt Arne Slot

Torsdag morgen åpner jeg Liverpool.no og leser kommentaren til redaktøren om situasjonen til Arne Slot. Den er grundig og godt skrevet, som alltid, men sammen med alt annet som flyr rundt på X og i sosiale medier, lander den for meg som enda en brikke i et bilde der det nesten tas for gitt at Slot sitter utrygt, og at dette er sånt som ofte ender med sparking. Og da kjenner jeg på noe:

Når til og med de som skal være de litt kalde hodene rundt klubben begynner å helle litt bensin på den uroen – ikke med caps lock, men i undertonen – da blir jeg bekymra.

Lagets prestasjon og mentale utfordringer

For det jeg ser, er et lag som får smell etter smell i trynet – sportslig og menneskelig – men som likevel, som i går mot PSV, til tider spiller veldig bra fotball. De spiller ut PSV i lange perioder. De skaper mer enn nok. Men de får ikke ballen i mål, og når de først får en i fleisen, så rakner det mentalt. Det er som å se et lag som har mistet litt trua på at det faktisk kan gå deres vei.

For meg er det ganske åpenbart at dette ikke bare handler om taktikk og laguttak, men om psykiske smeller som er vanskelig for oss andre å skjønne fullt ut.

Innvirkning av Jotas dødsfall og spillerbytter

Jeg tenker selvsagt på Jota. Hva det tragiske dødsfallet hans har gjort med garderoben. Det går ikke an å late som om det er «business as usual» etter noe sånt. Legg til at to av de andre angrepsspillerne ville bort, og faktisk forsvant. Da står du der uten tre nøkkelspillere på veldig kort tid. Da må du ha tre nye inn. Det er ikke noe luksusvalg, det er ren nødvendighet. Og ja – det gir ustabilitet.

Arne Slots feil og lagets potensial

Jeg er helt enig i at Arne Slot har gjort feil. Mange, til og med. Han har tviholdt for lenge på noen favoritter, Salahs klippekort burde vært klippet i to for en stund siden, og det er flere grep jeg rett og slett ikke skjønner poenget med. Men samtidig: jeg ser et lag som i bunn og grunn spiller ganske god fotball, og som først og fremst ikke takler smellene og urettferdigheten som virker å stå i kø mot dem.

Det handler om små konsentrasjonsfeil. Om timing. Om mentalitet.

Virgil van Dijk og Dominik Szoboszlai

Ta Virgil van Dijk. Det blir skrevet at han ser ut til å ha mistet det. Kanskje ser det sånn ut. Jeg tror ikke han har gitt opp. Men han har alltid hatt det sutrete ansiktsuttrykket når ting går imot. Kroppsspråket har aldri vært hans sterkeste side når laget sliter. Han trives best når alt flyter, når autoriteten hans kan skinne. Nå er han plutselig midt i en krise på et nivå han aldri helt har stått i før, og da ser han ikke bra ut han heller. Det gjør noe med hele laget.

Midt i dette: Dominik Szoboszlai. Etter mine ører og øyne vår klart beste spiller denne sesongen. Han tar tak overalt, også i går. Det gjør kontrasten til andre enda tydeligere.

Forutsigbarhet hos Salah og Gakpo

For la oss være ærlige: både Salah og Gakpo er blitt altfor forutsigbare nå.

Vi vet hva de skal gjøre. Motstanderne vet det. PSV visste det. De to innover-spissene som alltid vil inn på samme måte, i samme mønster – det er ikke skummelt når alt går på rutine og lite på instinkt. De liker å dra av en mann og gjøre noe selv, men når alle vet hva som kommer, så blir det bare stopp.

Nøkkelen til suksess: Uforutsigbarhet

Og likevel ser vi hva som fungerer:

Når Liverpool er gode i går, så er det når de er uforutsigbare. Når de leker litt, spiller på ett touch, legger pasninger ingen forventer, og plutselig dukker opp i rom ingen så. Da klarer ikke PSV å henge med. Det er der nøkkelen ligger. Det er der vi må bygge videre. Ikke bare rive ned.

Supporteransvar og diskusjonskultur

Og så kommer vi til oss – supporterne, stemningen, «samtalen» rundt klubben.

Jeg skjønner veldig godt at folk går inn på X (den store trollplattformen, la oss være ærlige) og blåser ut frustrasjon. Det er sånn det er laget. Men jeg håper at vi – og da mener jeg både lesere, skribenter, podkastere og redaksjonen på Liverpool.no – klarer å være littegrann annerledes enn resten av fotballverden.

For noen må jo være de kalde hodene når vi andre sitter og klikker litt i vinkel i sofaen. Noen må klare å skrive om alvoret, uten å dra sparkediskusjonen helt opp på kjøkkenbordet hver gang. Noen må si: «Dette er skikkelig dårlig nå. Slot gjør masse feil. Men det betyr ikke at vi automatisk løser noe ved å begynne å snakke om neste mann inn.»

Vi kan godt diskutere valg Slot gjør. Vi kan være knallharde på rotasjon, formsvake spillere, taktiske svakheter. Men jeg håper vi klarer å gjøre det uten å bidra til at hele supporterkulturen vår blir like korttenkt som det verste på sosiale medier.

Guardiola har fått stå i sitt generasjonsskifte. Det har vært rot og rusk der også. De er fortsatt ustabile, selv med en stall til en milliard. Ingen seriøse stemmer sitter og maser om at han bør ut etter ni dårlige kamper.

Jeg mener vi bør legge lista minst like høyt for oss selv.

Hvis vi nå blir klubben som først og fremst er kjent for å rope etter sparking når det virkelig røyner på – da vet jeg ikke helt hva slags Liverpool vi er lenger. Og helt ærlig: da mister jeg litt av det jeg alltid har vært stolt av med denne klubben.

Jeg er provosert, ja. Også over feilene som ble gjort mot PSV. Men jeg så også mye bra. Og jeg har ikke tenkt til å slutte å tro på at dette kan snu – i hvert fall ikke før vi har gitt mannen og laget en reell sjanse til å komme seg gjennom den største prøven de har hatt.