«Noen steder vil du bare komme deg bort fra – men jeg savner at det var slik også.»

Helt andre tider

Dodd forteller at han har fått juling noen ganger, som borte mot Middlesbrough, og at den spenningen mellom supporterne var noe han likte den gang som ga adrenalin – men det kunne også være ekstremt ubehagelig.

I alle fall dersom du rotet deg bort i land der du ikke kunne stole på noen. Ingen mobiltelefon, ingen politi du kan henvende deg til – du har bare kompisene dine, gode joggesko, og håper at ting skal gå bra.

Det gjorde at de måtte lage noen regler for hvordan de skulle unngå trøbbel, eller være sikre på å ikke være de som ble angrepet.

– Hvis det finnes en pub som heter «The Liverpool Arms» i Russland, går du ikke dit kvelden før kamp. Det sier seg selv at den blir angrepet. Samme i Roma – det er en gate med fire, fem engelske puber. Hver engelsk klubb møtes der, og hver engelsk klubb blir angrepet. Du må unngå de irske pubene, uansett hvor det er, for der vet du at de som leter etter trøbbel, vil gå for å finne noen de kan ta.

– Hva er poenget med å gå på en irsk pub i utlandet uansett?! Dobbel pris for å se et veiskilt det står «Limerick this way» på. Nei, regelen vår ute i Europa har alltid vært å finne en skikkelig og autentisk pub.

– Den viktigste regelen vi har, «gullregelen», er: Ha ryggen mot veggen og utgangsdøra i sikte. Da kommer ingen på deg bakfra, og du ser alle som kommer inn. Vi har opplevd at seks karer har kommet inn i puben uten å kjøpe øl og bare ser seg rundt – det er signalet ditt: Drikk opp og gå. Tretti sekunder senere velter førti hooligans inn for å ta hvem som helst.

Etter så mange turer borte i Europa, og England, føler Dodd at han nå kan lukte trøbbel på mils avstand.

– Ikke vent på å se hva som skjer. Er det noe som lukter muffins, så drikk opp og kom deg ut. Hold deg unna den åpenbare turistpuben, og spesielt i Italia bør du holde deg borte fra de italienske pubene. Der vil de til og med vente på deg til du har fått promille, følge etter deg og så overfalle deg på vei hjem. Du må tenke deg om og holde deg borte fra der det smeller.

– Det var mye verre før. Du kunne dra til en såkalt familieklubb som Ipswich og det sto fortsatt 200 gærninger klare til å ta deg. Hver by hadde en «firm», hver klubb hadde en gjeng som ville slåss. Nå er det nesten umulig drive på slik. Det er dødt nå. Folk snakker fortsatt om det på nettet, men det er ferdig. Folk tror det er galskap nå med kokainen som flyter overalt – men tro meg, det var mye verre før. Slåsskamper hver helg. Jeg har ikke sett en ordentlig slåsskamp i en pub på 15–20 år, tror jeg.

Bør lære av Ajax og Tyskland

Dodd har skrevet flere bøker om å følge Liverpool på bortebane. Han var med på å skrive den kritikerroste «Here We Go Gathering Cups in May: Liverpool in Europe, The Fans' Story» i 2007, «Redmen: A Season on the Drink» i 2009, og «On the road with the Redmen» i 2014. Historier om å følge Liverpool på hjemme- og bortebane.

I den første boken omtalte han 1984-finalen i Roma slik: «De sier at alle veier fører til Roma, men etter vår siste straffe ville jeg gitt hva som helst for å finne én eneste vei som førte ut av dette forbanna helvetet. De fleste omtaler ’84-finalen som Grobbelaar-finalen med de vaklende beina, men for alle som var der, var det ‘finalen med røyk, tåregass og bluss’».

Stemningen var en helt annen i Roma i 1984 enn den hadde vært i 1977.

– I Roma i ’84 føltes det som hele byen ville drepe oss. Fra første øyeblikk jaktet de på Liverpool-fans. Vi holdt oss samlet, beveget oss som en gjeng og så rundt hvert hjørne. Det var ikke som i ’77, da du knapt merket lokalbefolkningen – denne gangen var det krig, sier han.

Han sier videre at han visste det kom til å gå galt på Heysel året etter, etter det som hadde skjedd i Roma. 39 supportere mistet livet i finalen i Belgia, der Liverpool og Juventus møttes i 1985.

Det er noen opplevelser i nyere tid som gjør at han velger bort å reise til steder. Finalen i Paris i 2022 var et lavmål for hvordan en ble behandlet som supporter.

– Paris var kanskje en av de verste opplevelsene jeg har hatt. Jeg får fortsatt mareritt om det. Du spør: ‘Unnskyld, hvilken vei er vår tribune?’, og politiet pepper-sprayer deg. Robocop-politi overalt, klare til å angripe. Det var det samme i Marseille, Bordeaux, Lyon – du vil jo bare se fotball. Men Paris var toppen av kransekaka – helt skandaløst.

– Spania er ikke stort bedre. Spansk politi står nærmest i kø for å slå deg – bang, bang, bang – uten grunn. Portugal var stort sett greit, men Lisboa var ille sist.

Han trekker frem to eksempler på hvordan det skal gjøres: Tyskland og Nederland.

– Tyskland er sånn det burde være. De følger med, men ødelegger ikke dagen. Er det trøbbel, griper de raskt inn, men de behandler ikke alle som kriminelle. Det er forskjellen, de lar deg få ha turen din i fred.

– Ajax var fantastisk. De likte måten de ble behandlet på i Liverpool, da vi hadde med oss noen av dem ut på byen i Liverpool. Ingen ble stoppet, ingen ble nektet adgang noe sted, ingen ble behandlet som hooligans. De fikk gå der de ville. Etterpå la de ut på nettsiden sin: «Liverpool-fansen behandlet oss strålende, vi må behandle dem bra når de kommer», og det gjorde de. Sånn burde det være overalt, gjensidig respekt!

Forstår at folk slutter å reise

Dodd er nå 67 år gammel, og det er 20 år siden han ga ut sangen «Grumpy Old Men», og en gammel gretten mann er noe han også ser på seg selv som. Han reiser fortsatt for å se Liverpool hjemme og borte, men av de gamle kameratene hans er det ikke mange igjen.

– Kompiser som har reist på hver eneste bortekamp i årevis, gir seg nå. Det sliter deg ut. Du bruker hundre pund på å komme deg til Arsenal, får ikke billett, ser kampen på pub og tar toget hjem og tenker: «Hva var vitsen?», sier han.

I Champions League-finalen i 2019, da Liverpool slo Tottenham på Wanda Metropolitano, var Dodd den eneste av kompisene med billett. De 15 andre måtte se kampen på pub, og han måtte forlate dem der og møte dem etterpå.

– Alt maset og styret med å få billetter sliter folk ut. Det å følge Liverpool nå er et helsikens herk – ikke reisen, ikke prisen engang – men hele billettsystemet. Det sliter deg ut. Du må kjempe med trekninger, medlemskap, credits og nettkøer. Det tar bort mye av moroa, sier han.

– Og så gjør politiet det verre – samler deg som flokk, marsjerer deg en time, holder deg igjen så du mister avspark. Putter deg på tog du ikke vil på, sju, åtte stopp feil vei, og så hele veien tilbake. Det er bare tull, og ikke noe for gamle menn.

Bildet med Shanks

Vi må innom et siste tema, og det er et kjent bilde av Bill Shankly etter at Liverpool har vunnet ligatittelen i 1972/73-sesongen med sitt «andre» storlag. Det var klubbens første ligatittel på sju år. Bak Shankly på det bildet kan vi se en ung Dodd med «Shanks» og trofeet.

Liverpool hadde akkurat spilt 0–0 mot Leicester City, et lag de hadde hatt store problemer med å slå. Det var Shanklys tredje og siste ligatittel med klubben. Fra samme kamp er det et annet legendarisk bilde av manageren, som det senere ble laget statue av.

– Det var kaotisk. Jeg løp fra Anfield Road End til The Kop, og det var bare ekstatisk. Alle klemte alle, og så måtte du bare ta det inn og leve i nuet. Det er slik med alle store ting som skjer her i livet, det tar en dag eller to for å fordøye det, sier han.

Men han tok aldri på trofeet.

– Nei, jeg oppfører meg stort sett fint!