På randen av konkurs og borgerkrig i gatene

FSG har snudd alt

Slik gikk det heldigvis ikke. FSG fikk kjøpe Liverpool for rundt £300 millioner etter en dramatisk rettsprosess. Veien har kanskje vært lang, men oppskriften har hele tiden vært langsiktighet og økonomisk disiplin. Bærekraftige modeller kan være en vanskelig balansekunst i fotball, og strategien har også hatt sine kritikere. Sammen med en datadrevet moneyball-suksess på transfermarkedet har infrastrukturinvesteringer og merkevarebygging løftet Liverpool til en av verdens mest suksessrike klubber – både på og utenfor banen.

Godt hjulpet naturligvis av ansettelsen av Jürgen Klopp i 2015. Etter min mening den største genistreken under det nåværende eierskapet. Helt klart et av de mest definerende øyeblikkene i moderne Liverpool-historie, i hvert fall. En manager som forsto Liverpool – menneskelig og historisk, og som også ledet klubben tilbake til toppen av engelsk og europeisk fotball igjen. Å ja, vi savner deg, Jürgen, uansett suksess som dine etterfølgere har og vil få! Samtidig må klubbens modus fortsatt være å tenke fremover og ikke falle tilbake til gamle synder fra 90-tallet hvor det altfor lenge ble snakket om hvor gode vi hadde vært før

Ja, det er nesten uvirkelig å tenke på kontrastene tilbake til 2010 og rettsdramaet i High Court i London i beste sendetid. Hvem trodde da at Liverpool en del år senere skulle slå de kommersielle inntektene Manchester United lenge har levd godt på? Kanskje ikke den mest sexy sammenligningen, men i Premier League-sammenheng kan jeg ikke huske at det har vært større forskjell på de to klubbene enn nå.

Nye tider i engelsk fotball tvinger frem endringer

Slik var det ikke i 2008. Et år tidligere hadde den joviale David Moores solgt sin kontrollerende aksjepost på 51,6 prosent til amerikanske Tom Hicks og George Gillett. Resten av aksjonærene ble tvangsutløst. Jeg var en av dem. Heldigvis betalte amerikanerne godt for seg, men det var penger jeg kunne klart meg godt uten. I hvert når man vet hvordan de neste årene ble.

En av fordelene med å eie aksjer i klubben på den tiden var muligheten til å kunne delta på årsmøtene. Det var en sjelden mulighet til å treffe menneskene med makt i korridorene på Anfield. Formann David Moores’ ettermæle har blitt utfordret, for å si det pent, etter at han solgte klubben til feil personer. På den tiden fremsto han som et bilde på hvordan engelsk fotball tradisjonelt hadde blitt styrt. Mange kom fra gamle pengesterke familier eller hadde bygget formuer i industri og eiendom. De fleste hadde imidlertid hjerte på rett plass – og kanskje et ønske om å sole seg litt i glansen. Det var en kultur der direktørboksen var like mye en sosial scene som styrerom.

For eksempel ledet Elton John Watford fra 1976 til 1987 og var ofte å se på tribunen med pelsjakke og solbriller. Han investerte imidlertid tungt i klubben og var uten tvil en nøkkelperson bak Watfords eventyrlige reise fra 4. divisjon til toppdivisjonen. Ken Bates i Chelsea var en hardtslående, kontroversiell og alltid med en sigar i hånden. Han foreslo blant annet å sette elektriske gjerder rundt banen for å holde kontroll på hooligans «fordi det fungerte med hønene på gården hans». Forslaget ble heldigvis avvist av myndighetene.

Fotball var en samling av personligheter og karakterer, og er det kanskje fortsatt? Men det fremsto som mer gjennomskuelig og folkelig på et vis. David Moores var en av dem. Ja, han har blitt kritisert. Ingen kan imidlertid betvile hans følelser for klubben. Det er også slik jeg husker ham. Han beskrev seg litt ubeskjedent som klubbens største supporter da han kuppet årsmøtet i 1991 og sikret seg kontrollen over den tradisjonsrike Anfield-klubben. På parkeringsplassen utenfor Main Stand sto en Mercedes med «KOP1» på skiltene. Familien Moores hadde betydd mye for Liverpool gjennom en stor aksjepost. David skulle sikre kontinuitet for en klubb som var på vei inn i en ny tid. Det var kanskje godt tenkt, men han ble liksom aldri rett mann til rett tid.

For det skjedde store endringer i engelsk fotball på 90-tallet, og Liverpool hang dårlig med etter hegemoniet fra 1970- og 80-tallet var brutt. Det ble tidlig tydelig at David Moores ikke kunne konkurrere med den nye bølgen av superrike eiere i Premier League. Liverpool hadde også lenge sakket akterut med tanke på den kommersialiseringen som kom med etableringen av Premier League i 1992. Det medførte at Liverpool aktivt søkte etter eksterne investorer fra tidlig 2000-tallet.

Presset til salg

Det skulle bli en overraskende lang prosess. Etter den historiske Champions League-triumfen i 2005 så det imidlertid ut til å løsne. Dubai International Capital (DIC) meldte seg som en seriøs kandidat, og daglig leder Rick Parry beskrev dem som «ideelle partnere». Det ble sagt at Moores gjorde en muntlig avtale om salg i 2006. Det er egentlig litt uklart hva som videre gikk galt, men det fremstår utad som at etter at DIC i desember 2006 la frem en attraktiv skisse, brøt kommunikasjonen etter hvert sammen.

Partene har i ettertid skyldt på hverandre. Det som fremstår som helt klart, er at tilbudet som Liverpool ble forespeilet fra Dubai, var svært attraktivt – både økonomisk og strategisk. Da Parry & Co. etter hvert innledet samtaler med George Gillett, ble DIC provosert og trakk seg raskt fra hele handelen. Liverpool sto nå i et vanskelig spenn rent økonomisk – all videre drift var knyttet opp mot at klubben skulle selges.

«TRUST US», sto det med krigsoverskrifter på forsiden av Liverpool Echo da nyheten om DIC-kollapsen ble offentlig kjent. Skulle det likevel bli en løsning for storklubben? For oss supportere var det en ekstremt frustrerende tid. Alle visste at klubben måtte selges, men det gikk smertelig tregt, og hele prosessen fremsto som ustrukturert og lite oversiktlig.

Det et svært presset Liverpool hadde i ermene, var en ukjent George Gillett, som etter hvert fikk selskap av et annet ukjent navn, Tom Hicks, på eiersiden. Hvem var disse herrene, og hvorfor hadde vi aldri hørt om dem før? «Jeg har gjort dette for å sikre klubbens fremtid», sa Moores da salget ble offentliggjort. Det måtte vel være greit da? De ble presentert som erfarne amerikanske forretningsmenn med erfaring fra idrett. Gillett eide NHL-klubben Montreal Canadiens, mens Hicks hadde investert i både baseball og ishockey i Texas.

Litt vemodig markerte salget også slutten på et familieeierskap som hadde vart i mer enn 50 år til familien Moores. Onkelen til David Moores hadde i sin tid grunnlagt Littlewoods og plassert penger i både Liverpool og Everton.

Brutte løfter og skamløse løgner

Spørsmålene var egentlig mange da overtakelsen skulle offentliggjøres. Duoen holdt en pressekonferanse på Anfield med brede smil og store løfter og avsluttet det hele med en tur til The Albert for en pint med pressekorpset på slep. Blant de mange løftene som ble gitt, var nytt stadion i Stanley Park og utvikling av Liverpool på alle områder. Det ble også opplyst at lånene i forbindelse med oppkjøpet ikke skulle tynge klubbens økonomi.

Vi på tribunene var lettet over at en lang saga var landet og likte lovnadene som ble gitt. Det virket som en ny start – og et sårt tiltrengt løft på alle områder, men det gikk tregt med å se store endringer. Og allerede etter noen måneder begynte ryktene å sirkulere om at oppkjøpet i virkeligheten var blitt finansiert gjennom lån fra amerikanske banker – lån som var sikret mot klubbens egne eiendeler. Det betød kort og godt at Liverpool FC, ikke eierne, i praksis satt med gjelden, hvis det stemte? På Liverpool-forumene begynte det å koke godt.

Da klubbens årsregnskap for 2008 ble offentliggjort, kom det brutalt ut svart på hvitt: Liverpool FC Holdings hadde nå gjeld på rundt £350 millioner, inkludert £60 millioner i årlige renteutgifter. I notene til regnskapet sto det at lånene var «secured on the assets and revenues of the football club». På det verste betalte Liverpool nesten £100 000 per dag i renteutgifter.

Dette bekreftet at Hicks og Gillett hadde brukt klubbens egne verdier som sikkerhet for å kjøpe den og at Liverpool FC betalte rentene.

Samtidig begynte samarbeidet mellom Hicks og Gillett å slå sprekker med hensyn til strategi og veien videre for klubben. Begge forsøkte å styrke sin posisjon, og snart var kommunikasjonen mellom dem redusert til e-poster og advokatbrev. Dette preget hele klubben og stoppet i praksis all utvikling og tynget økonomien.

Manager Rafael Benitez, som nylig hadde ledet klubben til Champions League-finalen i Athen, ble trukket inn i konflikten. Han krevde mer kontroll over spillerkjøp og støtte til å hente nye spillere, men hadde tydeligvis ingen tillit blant eierne. Hicks og Gillett flørtet i hvert fall åpenlyst med Jürgen Klinsmann som mulig erstatter. Det var en lederstil som passet verken klubben eller dem som støttet laget via telleapparatene.

«You lying bastards, get out of our club» var den rasende responsen fra supporterne etter en nesten endeløs rekke av brutte løfter. En spade skulle i jorda etter 60 dager, lovet George Gillett om planene om bygging av et nytt stadion i Stanley Park. Det var et tomt løfte.

Supporterne organiserer seg

Lånene som eierne hadde tatt opp i 2007, begynte virkelig å presse økonomien. Renteutgiftene var svimlende. Klubbens inntekter ble i stor grad brukt til å dekke gjeldskostnader i stedet for spillerkjøp. Ryktene om at Liverpool var «teknisk insolvent», begynte å sirkulere i mediene, og samtidig hadde forholdet mellom Hicks og Gillett kollapset fullstendig.

Begge forsøkte å ta kontrollen over klubben – ofte ved å søke nye investorer bak ryggen på hverandre. Styret på Anfield var splittet i to leirer, og beslutningsprosesser ble lammet. Selv enkle avgjørelser, som spillerkjøp og kontraktsforlengelser, ble forsinket av interne krangler.

Benitez beskrev senere perioden som «en kamp på to fronter» – én på banen, og én mot sine egne eiere. Manageren hadde kun én alliert i kampen for å overleve. Nemlig supporterne.

I januar 2008 ble Spirit of Shankly (SOS) stiftet på The Sandon, som en organisert og demokratisk supportergruppe med mål om å gi fansen en stemme mot eiernes vanstyre. Navnet var ikke tilfeldig – Bill Shanklys verdier om fellesskap og arbeiderklasse-stolthet sto i sterk kontrast til det finansielle kaoset som utspilte seg.

I gatene rundt Anfield og inne på stadion ble «YANKS OUT» ropt med stadig høyere stemme. Reklameplasseringer rundt stadion ble kjøpt opp med budskap som «Tom and George – Not Welcome Here». Det var i sannhet en tøff og slitsom tid for alle involverte. Det sportslige kom helt i bakgrunnen. Liverpools første flørt med amerikansk kapital opplevdes nesten som en kapring av klubbens sjel.

Reddet fra kollaps

I 2010 var situasjonen uholdbar. Royal Bank of Scotland (RBS) krevde lånet tilbakebetalt etter at de over tid var blitt misligholdt. I forhold til vanlig forretningsdrift betydde det at hvis fotballklubben ikke gjorde opp for seg, ville den bli slått konkurs.

Dette var kritisk, men samtidig kanskje det beste som kunne ha skjedd? I hvert fall sett i ettertid. Effektive kampanjer ble satt i gang mot ethvert foretak som ble nevnt som aktuelle til å låne Hicks og Gillett mer penger. Protestene i gatene ble også behørig dekket i mediene. Det var fullt trøkk i alle kanaler, som det heter. Dette merket ikke minst banken godt. Heldigvis ble det ansett som et finansielt selvmord å slå Liverpool Football Club konkurs. Dette ville fulgt dem inn i evigheten og var en løsning ingen heldigvis ønsket.

Når gjelden blir så stor at den ikke lenger kan betjenes, tar banken i praksis over styringen. De løste saken ved å hente inn den profesjonelle styrelederen Martin Broughton til å kontrollere et nødvendig salg for å redde LFC fra økonomisk ruin. Hicks og Gillett motsatte seg salget og gikk til rettssak for å stoppe prosessen – men avgjørelsen i High Court ga styret medhold. Det var nervepirrende tider, og full jubel da Liverpool FC ble solgt til New England Sports Ventures (NESV), senere kjent som Fenway Sports Group (FSG), for omtrent £300 millioner.

For oss supportere føltes dagen som en frigjøring – med stabilitet og optimisme til å bygge seg opp igjen som klubb. Det tok riktignok tid, men det har vært verdt det. For første gang samlet supporterne seg og viste styrke. Slik sett var det også en god tid.

Tidslinje: Fra Moores til FSG (2003–2010)