Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Sitter her en lørdags morgen med hangover etter noen tøffe dager med influensa som begynte da jeg kom hjem etter helgas tur til Liverpool. En tur, som sammenlignet med tidligere turer, sportslig sett ble en gedigen nedtur.
Begynte med forsinkelse fra Kjevik på nærmere tre timer slik at flyet videre til Manchester ikke ble nådd. Det endte med en tur innom Dublin før vi landet på John Lennon Airport 2030. Ingen kofferter så vi måtte vente på neste fly fra Dublin. Ankom leiligheten kl.23, det vil si nærmere 12 timer senere enn vi skulle! God start på turen....
Kampdag. Taxi og god stemning opp til Anfield. Jeg har sett mange kamper live og antall tap kan telles på under én hånd! En av kompisene mine, også med god fartstid på Anfield, hadde ingen tap i sekken! Likevel satt jeg med en følelse av at dette kunne gå galt etter siste tidas begredelige resultater.
Som vanlig er det alltid stort å sitte ringside på Anfield, men stemningen er ikke som tidligere. Folk rundt meg er avventende. Bevares, det stemmes som vanlig i under "You'll never walk alone" , men det er dødt. Veldig dødt. Forest fansen som sitter nede til venstre for meg, synger om "biblioteket".. Kanskje med rette...?
Har som nevnt vært med på oppturer og enkelte nedturer, men følelsen jeg sitter med underveis i denne kampen har jeg ikke følt før. En avventende forsiktig og litt hjelpesløs Slot på sidelinja, er en vanvittig kontrast til Dyche som løper fram og tilbake og maner spillerne til å kjempe. For en energi! I motsatt "boks" en død og slagen mann....
Det er bare noen måneder siden jeg så Liverpool motta gullet og stemningen var skyhøy både før og etter kamp. Det var latter og glede. Optimisme. Endelig! Vi var best i England og hadde gjennomført store deler av sesongen med 10 i stil. I hvert fall fram til tapet mot Newcastle i Ligacup finalen. Det var glemt nå. Det betydde ingenting. Nå var det bare å se framover. Vi hadde virkelig befestet vår posisjon som et av de beste lagene både i England og Europa. Overgangsvinduet kunne ikke komme raskt nok! Spillere måtte jo nærmest stå i kø for å komme til oss nå? Bare å velge og vrake!
Alt dette er glemt nå. Fortvilelse og nærmest sorg preger undertegnede etter det som skulle bli nok en morsom sesong. Nedturen er gedigen og mye større enn jeg kunne forestille meg. I denne lille bloggen unnlater jeg å nevne en eneste spiller. Vi vet alle hvordan de presterer for tida. For meg er observasjonen og lederegenskapene, eller mangelen på disse, til Slot viktigere å kommentere. Tviler ikke på at han kan "sin " fotball, men er oppgaven rett og slett for stor? Er det for tøft å jobbe med så store spillere i en så stor klubb med ikke minst kravstore supportere? Var det lettere å tilgi Klopp for svake perioder med tap og dårlig fotball rett og slett fordi han var en helt annen type? Etter å ha snakket med flere scousere og andre røde så har ikke Slot på samme måte vunnet folks hjerter, på tross av et ligagull.
Da jeg satt på Forest kampen savnet jeg noe mer galskap på sidelinja. En knytteneve eller to. Noen blikk på supporterne og en trener som maner oss til å pushe på spillerne. Ikke en slagen mann som ser ned i gresset og som knapt beveger seg!
Klopp traff supportere på den lokale puben i Formby, på butikken eller på gata. Slot har ikke engang familien sin i Liverpool, men pendler fram og tilbake til Nederland! Han er definitivt ikke blitt "folkets" mann. Men nå trenger ikke en trener eller manager dele ut bamseklemmer og kos i hytt og pine slik Klopp hadde for vane, men kontrasten til Slot er enorm. Sistnevnte virker for meg mer som en kjølig forsiktig type. Ikke en type som blir glad for å si det litt enkelt.
"You`ll never walk alone" i mitt stille sinn var en fattig trøst da jeg ble sittende igjen noen minutter mutters alene i setet og observere et slagent Anfield hvor bortesupporterne med rette sang og hyllet sine spillere. Da jeg gikk ut så jeg hva som sto under Bill Shankly sin statue. "He made the people happy". Klopp gjorde det samme. På tross av et ligagull har ikke Slot gjort meg veldig "happy". Supporterne som forlot stadionet sammen med meg så heller ikke veldig happy ut.
YNWA