Mot ti mann og med 2-0 i bagasjen burde lørdagens kamp mot Tottenham bidratt til at julefreden kunne senke seg over Arne Slot og Liverpool FC. Dette kunne ha blitt den første kampen på lenge som endte med en komfortabel og overbevisende seier.
I stedet ble de siste 20 minuttene, inkludert elleve hektiske minutter med overtid, en bekreftelse på at det er altfor tidlig å friskmelde dette laget.
Utfordringene og problemene er de samme som de har vært hele sesongen. Mangel på kontroll både med og uten ball gjør at vi aldri kan føle oss helt trygge på at en seier kan loses trygt i havn. Utrolig nok selv ikke når motstanderen har fått to spillere utvist.
Men med tanke på hvordan det så ut for litt over tre uker siden, er en «stygg» seier borte mot et grisete Tottenham-lag noe vi bør ta imot med åpne armer og et stort smil.
Tiden er inne for å spørre seg hva slags supporter man ønsker å være. Den som ser på glasset som halvfullt, eller den som mener det er halvtomt.
Kjedelig - eller ikke kjedelig nok?
I løpet av 90 minutter med denne Liverpool-utgaven vil det være nok av elementer å frustrere og irritere seg over. Men etter tre tremålstap på Anfield og den verste resultatrekken på mange tiår, bør enhver seier veie opp for det som skulle være av rusk i maskineriet.
Slot anklages for å sende utpå et lag som spiller kjedelig fotball, men vi tar heller litt mindre underholdning enn å slippe inn tre mål i kamp etter kamp.
Managerens største problem er heller at han ikke klarer å gjøre kampene kjedelige nok. Med 2-0 mot ti spillere er det på grensen til flaut om det blir noe annet enn kjedelig, men mot både Newcastle og Tottenham har Liverpool vært underlegne med én spiller mer på banen.
Tottenham hadde ballen rundt 70 prosent av tiden i løpet av overtidsminuttene. Liverpool hadde bare én avslutning etter Hugo Ekitikes 2-0-mål midtveis i andre omgang. Tottenham hadde åtte i den samme perioden.
Liverpool traff en medspiller med 16 pasninger i kampens 18 siste minutter, og slo like mange feilpasninger. En treffprosent på 50 hører ikke hjemme noe sted for et lag som er i overtall.
Men Slot har ikke klart å gjenskape den viktigste faktoren til det fantastiske gullet forrige sesong. Da stolte vi på at seierne som regel trygt ble rodd i land. For nøytrale seere må det ofte ha blitt oppfattet som kjedelig. Vi tålte det fordi det som regel ga tre poeng.
De siste ukene har i alle fall poengene kommet, men i likhet med i starten av sesongen har det ikke vært overbevisende hele veien. De fleste kampene kunne ha vippet begge veier.
Topp fem er svært overkommelig
Totalen er 29 poeng og femteplass etter 17 kamper. Ut fra prestasjoner og underliggende tall er det en fortjent plassering. Og med tanke på alle utfordringene laget har fått, må vi nesten si oss fornøyd om det ender med Champions League-billett til neste sesong, selv om alle skulle ønske vi var med og kjempet om gullet.
Heldigvis virker det så godt som avgjort allerede at topp fem får bli med i det gjeveste selskap i Europa. Det ser ut som en svært overkommelig oppgave, selv for et lag man ikke helt kan stole på.
Faktoren som kan velte lasset er skadene. Der begynner det for alvor å hope seg opp. Joe Gomez, Giovanni Leoni, Wataru Endo, Stefan Bajcetic, Jayden Danns og Cody Gakpo er ute. Mohamed Salah er i Afrikamesterskapet. Lørdag havnet Alexander Isak og Conor Bradley også på skadelista, og Dominik Szoboszlai pådro seg en suspensjon.
Med så mange forfall blir det tett på umulig å kjempe på flere fronter. Skulle det vedvare, må Slot kanskje velge om han vil prioritere Premier League eller sluttspillet i Champions League utover våren.
For å være konkurransedyktige på lang sikt er det ingen tvil om at det aller viktigste er å være med i Champions League neste år. Klarer Slot å guide laget dit, og samtidig ta noen steg på veien, kan vi forhåpentligvis være helt der oppe igjen neste sesong.
Før den tid får vi bare juble for de seierne vi får. Stygge seiere smaker også godt.