Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Jeg har tatt meg i å tenke tilbake på sesongen da Brendan Rodgers nesten tok Liverpool til ligagull og endte på 2.-plass. Det var en fantastisk sesong å oppleve som supporter. Samtidig tror jeg – i ettertid – at den også var litt uheldig.
For det som skjedde etterpå, var at forventningene til neste sesong ble skrudd rett i taket. Ikke bare blant supportere, men i hele klubben. Det var ikke lenger rom for å være i utvikling. Nå skulle man fullføre. Og da det ikke skjedde umiddelbart, ble alt som fulgte tolket som et fall – ikke som en naturlig del av en prosess.
Jeg begynner å lure på om noe av det samme har skjedd nå.
For jeg tror faktisk at Arne Slot hadde hatt det lettere denne sesongen dersom Liverpool ikke hadde vunnet ligaen i fjor. Om vi i stedet hadde endt på en sterk 3.– eller 4.-plass, med tydelig progresjon, men også med synlige mangler. Da ville forventningene vært annerledes. Mer realistiske. Mer tålmodige.
Ligagullet var fortjent, og Slot skal ha full ære for det. Han satte sitt preg på laget og traff på mange av justeringene sine. Men kanskje traff han for godt, for tidlig.
For én ting er å vinne. En annen ting er å bli avslørt.
Annerledes denne sesongen
Hadde spillestilen blitt lest og stoppet tidligere i forrige sesong, ville Slot hatt tid til å justere uten fullt resultatpress. Da kunne svakhetene vært en del av læringskurven, ikke et tegn på at «alt er på vei galt». I stedet kom avsløringen først denne sesongen – med helt andre forventninger hengende over laget.
Og det er her uroen melder seg.
For tapene i seg selv bekymrer meg ikke. Tap må man leve med i Premier League. Det som bekymrer meg, er hvordan tapene kommer.
Jeg kan akseptere tap der vi blir slått av et bedre lag, eller der planen er tydelig, men gjennomføringen svikter. Det jeg synes er vanskeligere å forholde meg til, er tap der laget virker uten klar retning. Tap der vi utligner og likevel mister kampen. Tap der de samme feilene gjentas, uten at det er lett å se hva som faktisk justeres fra gang til gang.
Det gir en følelse av at alt må løses der og da – samtidig som rommet for å feile og lære er borte. Og det er kanskje ikke helt rettferdig, verken mot manageren eller prosjektet, men det er likevel den følelsen som setter seg.
Premier League er nådeløs på akkurat dette punktet. Den straffer lag som både skal lære og vinne samtidig. Og når læringen først kommer under fullt forventningspress, blir hvert feiltrinn tolket hardere enn det kanskje burde.
Dette er ikke ment som en unnskyldning for svake prestasjoner. Liverpool skal alltid stille høyere krav enn det vi har sett i perioder denne sesongen. Men jeg tror det er verdt å stille et litt annet spørsmål enn det mange gjør nå.
Er problemet nødvendigvis hvem som leder laget – eller er det tempoet i suksessen og forventningene som har kommet i utakt med virkeligheten?
Jeg er ærlig talt ambivalent til om vi bør bytte manager eller ikke. Jeg har ikke fasiten – og det er det kanskje ingen som har per i dag. Men én ting er jeg ganske sikker på: noe må gjøres, og det faderlig fort. Liverpool har ikke råd til en sesong uten Champions League med de ambisjonene klubben har nå.
Tradisjonelt er ikke dette en klubb som bytter manager i tide og utide. Samtidig vet vi også at hvis vi alltid gjør det vi har gjort, så får vi ofte det vi alltid har fått.
Det er en vanskelig balansegang. Og kanskje er nettopp det problemet – og ansvaret – som hviler tyngst akkurat nå.