Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Innlegget til Morten Vanebo Jansen reiser relevante spørsmål om struktur, tempo og justeringsevne, men analysen risikerer etter min mening å undervurdere konteksten disse fenomenene oppstår i. Som jeg har vært inne på tidligere, er misnøyen blant supportere i dag ikke et særtrekk ved Liverpool, men et gjennomgående trekk hos samtlige toppklubber i Premier League. Bør ikke dette inngå som en del av forklaringsmodellen, snarere enn å leses som et isolert tegn på stagnasjon eller manglende trenergrep?
Jeg deler selv savnet etter Klopp-fotballen, og har ofte irritert meg over manglende tempo i lengderetning og nølende kontringer. Samtidig er det et åpent spørsmål om denne typen fotball i det hele tatt er mulig å reprodusere i dagens konkurranseklima. Også trenere som Arteta og Guardiola blir i økende grad tvunget til å ta mindre risiko for å kontrollere kamper mot stadig sterkere motstand. Nettopp denne risikoreduksjonen bidrar ikke bare til lavere tempo, men også til den samme typen supportermisnøye vi nå ser på tvers av toppklubbene. At misnøyen blant City- og Arsenal-supportere tidvis er minst like sterk som blant deler av Liverpools fanbase, taler derfor mot ideen om at dette handler om enkeltklubber i forfall. Er alle de beste lagene i Premier League plutselig blitt dårlige?
Under VM i sjakk i jula tenkte jeg på en sak. Analogien til toppnivå i lynsjakk er muligens treffende: Når motstanden blir sterkere, trekkes tempoet ned, veiene til mål blir mindre åpenbare, frustrasjonen øker – og feilene kommer. Det oppleves som mindre flyt, men er samtidig et uttrykk for høyere samlet nivå.
Trenermiljøet
Jeg er selvfølgelig enig med Lars Tjærnås i at tempoet må opp for å stresse motstander. Som ekspertkommentator er det hans jobb å analysere situasjonen i den gjeldende kampen, og komme med synspunkter om hva som må forbedres. Arne Slot ser dette selv, og har også uttrykt det eksplisitt. Samtidig fremstår han nå som en trener i en fase der den defensive forankringen prioriteres først, med en forventning om at høyere tempo og økt risiko kan fases inn som en konsekvens av større defensiv trygghet. Dette samsvarer godt med hvordan utviklingsprosesser ofte forstås i trenermiljøer. Der kritiseres taktiske valg ofte hardt, men analysene er langt mer nyanserte enn i supporterkretser, og sparking av manager kommer som regel svært sent i den analytiske tankerekka. Trenere på toppnivå besitter omfattende faglig kompetanse og opererer med et helt annet beslutningsgrunnlag enn det som er synlig fra tribunen.
At Arne Slot selv artikulerer de samme utfordringene som supportere og analytikere peker på, tyder derfor ikke på manglende erkjennelse. Tvert imot indikerer det en bevissthet rundt hva som skal forbedres, samtidig som det illustrerer et sentralt poeng. Å identifisere et problem og å løse det er ikke samtidige handlinger. Dette vet Tjernås, men han trenger ikke understreke det. Han kommenterer bare det han ser utpå banen. Struktur, tempo og relasjonelt samspill krever tid, repetisjon og kontinuitet, særlig i en overgangsfase med nye roller og relasjoner.
Jeg prøver bare å balansere debatten litt...
Dette er ikke et innlegg mot kritikk, men for kontekst. Jeg er, spesielt rett etter kamp, enig i deler av kritikken som kommer. Og har full forståelse for frustrasjon blant fansen. Men jeg faller ned på at det er i dette spennet mellom forståelse og forventning at en mer presis vurdering av retning bør finne sted.