Dommer blåste i fløyta, kampen var over, 0-0. Det var som et vakuum. Ingen lyd, annet enn jubel fra borteseksjonen i andre enden. På the Kop var det stille. Som om luften ble sugd ut av hele tribunen.
Jeg leser i avisene fredag at de i pressesonen hørte buing. Det hørte ikke jeg der jeg var, men stillheten derimot, var øredøvende.
Skallebank
Det hadde vært flatt kampen gjennom. Fullstendig flatt. Kanskje fotball første nyttårsdag er generelt dårlig idé: av de fire Premier League-kampene som ble spilt 1. januar endte samtlige uavgjort, tre av fire endte målløst. Bare Crystal Palace og Fulham maktet å finne nettmaskene i oppgjøret på Selhurst Park, én gang hver.
Om det var slitne hoder eller reaksjonen på å bli servert en god porsjon med ingenting som gjorde at stemningen på Anfield fremstod som den største kollektive fyllesyken, vites ikke. Men hadde det vært noe fyrverkeri å se på på gressmatta, så hadde man nok klart å riste tømmermennene ut av hodet og sammen skapt en magisk kveld på Anfield.
Men det har vært lite magi og mye skallebank denne halvspilte 2025/26-sesongen.
Denne kampen var det bare å glemme. Såpass så at den nesten ble uforglemmelig, for sjeldent har jeg opplevd så lite på Anfield. Det ble minneverdig i sin vanvittige stusslighet. Vanligvis er det noe, i hvert fall. Noe å bite seg merke i – en knallhard takling, en katt på banen, en vond lukt på tribunen. Nå var det til og med for kaldt til å varme seg på kroppsgasser. Nedtur.
Har han mistet Anfield?
Ingen var mer høylytt enn «Operation Anfield exercise» og det er naturligvis et problem. Men har Arne Slot mistet Anfield? Ikke helt.
Anfield er relativt tålmodig, sjeldent hodeløs, rimelig edruelig. De kvinnene og mennene som går gjennom telleapparatene til 19 ligakamper i året er i all hovedsak fornuftige mennesker som har sett det meste man kan se på en fotballbane. Totalt har man nok opplevd flere kamper som ligner 0-0 mot Leeds enn 4-0 mot Barcelona. Og blir det poengtap, så er det surt der og da – men det er likevel god stemning på pubene. Det er likevel håndtrykk og prat og latter etterpå, for fotballen er en del av det sosiale livet og en anledning til å treffe venner. «Kampen kommer i veien for en god dag», tuller man ofte med.
Man har også en stolthet i at manageren/hovedtreneren skal få tid, man er ikke et Chelsea som sparker treneren ved et minste tegn på oppoverbakke. Man vender ikke manageren ryggen, han støttes så lenge han er i rollen. Men min opplevelse av supporterne på stadion nå, er at mange egentlig har mistet troa. Håpet er der, alt man ønsker er at Slot skal klare å snu det, og at man om noen år kommer til å snakke om den høsten og julen der man nesten sparket manageren, og humre litt over situasjonen man nå befinner seg i.
Men man vil bli underholdt. Man vil føle pulsen sin, man vil kjenne blodet pumpe gjennom kroppen, hjertet hamre, man vil klemme fremmede, man vil skrike og rope og la seg bli engasjert. Det er grenser for hvor lenge man kan gå uten den underholdningen, uten en tydelig plan og identitet.
En fotball som kveler atmosfæren
Jeremie Frimpong sine løp var omtrent det eneste som ga liv til tribunene torsdag kveld. Det sier litt om hvor sulteforet man har blitt på overganger og tempo. En sprint føltes som et friskt pust.
Hver eneste antydning til gjennombrudd, og spillerne virker å dra i nødbremsen. Kommer man seg inn i motstanders siste tredel, spiller man på tvers i stedet for fremover, som i et håndballangrep hvor man hele tiden bare venter på å bli avblåst for passivt spill. Det kveler atmosfæren.
Man kan si at man som supporter skal støtte laget likevel, og til å begynne med i kampen mot Leeds så var det ganske godt med synging. Guttegjengen som står der hvor jeg pleier å stå, ledet oss som vanlig gjennom sangboka de første 20-30 minuttene.
Men gradvis gikk lufta ut av ballongen. Man fikk ingenting tilbake. Sanger ble erstattet av oppgitte stønn. Klapping ble til banning. Selv ikke Federico Chiesas innhopp klarte å fyre opp publikummet nevneverdig.
Dette er farlig, farlig grunn. Det er ikke bærekraftig, ikke på lang sikt, å servere ingenting.
Oppsiden er at det akkurat nå ikke er krise, resultatmessig. Slot og hans apparat har klart å stenge igjen bak, og resultatene har forbedret seg betraktelig. Det var steg én.
Hadde Slot fått sparken etter PSV-kampen, for eksempel, så hadde nok en ny manager gjort akkurat det samme i de neste kampene, som har vært å fokusere på å stabilisere det defensive.
Men det har altså gått fullstendig på bekostning av det offensive spillet, kreativiteten, underholdningsverdien.
Det er rett og slett gørr kjedelig. Hvis Slot skal holde på Anfield, hvis han skal kunne bruke hjemmebanen til sin fordel, så må det snart serveres en cocktail av lekenhet, energi og intensitet – helst med tre poeng attåt.