Meninger om LFC? Send oss et leserbrev
Alle medlemmer kan sende oss Leserbrev. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.
Debatten om hvorvidt Arne Slot bør bli eller gå har allerede vært grundig og balansert. Argumentene er kjent. Resultatene analyseres. Kampbilder tolkes. Tålmodighet settes opp mot krav. På dette nivået kommer vi ikke lenger.
Derfor er det på tide å flytte debatten dit den faktisk hører hjemme. Opp fra trenerens tekniske område og inn i styrerommene.
Når man gjør det, trer et tydelig mønster frem. Et mønster vi har sett og ser gjentatt i flere av Premier League sine klubber. Lange og suksessrike trenerperioder etterfølges av strategisk usikkerhet, identitetsoppløsning og hyppige kursendringer. Klubbene mister retning, og treneren blir syndebukk.
Liverpool var ikke immun mot dette, tvert imot. De stupte inn i det, med hue først!
Da LFC tok farvel med Klopp sto klubben ikke igjen i et tomrom. Den sto igjen med noe langt mer verdifullt. En tydelig definert sportslig identitet, et gjennomarbeidet spillprinsipp, et treningsregime, et akademi og en spillerstall bygget for én bestemt måte å spille fotball på. Med andre ord sto Liverpool med et ferdig rammeverk for videre suksess.
Likevel valgte klubbledelsen å opptre som om dette ikke eksisterte.
Ansettelsen av Slot fremstår derfor ikke først og fremst som et trenerproblem, men som et ledelsesproblem. Ikke fordi Slot mangler kompetanse, men fordi klubben unnlot å gjøre det som burde vært selvsagt. Å definere hvilke rammer, krav og spillmessige prinsipper en ny trener skulle forvalte.
Når klubben ikke definerer seg selv, tar treneren over.
Moderne toppfotball har et gjennomgående problem. Altfor mange klubber mangler en tydelig sportslig selvforståelse. De vet hvem de er kommersielt, men ikke hvem de er sportslig. Resultatet er at treneransettelser blir personbaserte prosjekter i stedet for systembaserte videreføringer.
Når klubben ikke fastsetter rammene, vil treneren naturlig fylle tomrommet med sin egen filosofi. Det er ikke trenerens feil, det er en konsekvens av ledelsens unnlatelse.
Slik oppstår den velkjente runddansen. Ny trener kommer inn og innfører sitt spill. Spillere passer delvis. Akademiet leverer noe annet. Overgangsstrategien endres. Etter to til tre sesonger kommer neste trener med ny filosofi. Klubben starter på nytt igjen, svakere enn før.
Dette er ikke utvikling, det er strukturell ustabilitet.
Klubber som lykkes gjør det motsatte
I kontrast finnes det klubber som over tid har forstått dette ansvaret.
I FC Barcelona, Bayern München og Ajax er rekkefølgen tydelig. Klubben definerer spillestil, prinsipper og utviklingsvei. Treneren ansettes fordi han passer inn i dette rammeverket, ikke for å erstatte det.
Akademi, A lag, rekruttering og treningsmetodikk henger sammen. Når treneren forsvinner, består strukturen. Kontinuiteten er ikke personavhengig.
Her er treneren en forvalter, ikke arkitekten.
Liverpool gjorde det motsatte!
Liverpool hadde etter Klopp alt dette på plass. Klubben hadde gjennom nesten et tiår utviklet en klar identitet preget av intensitet, kollektiv organisering, høyt press, fysisk kapasitet og emosjonell forpliktelse. Dette var ikke bare Klopp-fotball. Det var blitt Liverpool-fotball.
Ledelsens ansvar burde derfor vært å si dette er rammene. Dette er kravene. Dette er måten vi skal spille på. Nå trenger vi en trener som kan videreutvikle dette, ikke redefinere det.
I stedet valgte man å starte et nytt prosjekt, med en trener som representerer en annen fotballidé, et annet tempo og en annen strukturell tilnærming. Det er ikke nødvendigvis feil i seg selv. Men det er feil når klubben allerede har et fungerende fundament.
Konsekvensene ser vi allerede
Spillere bygget for én rolle blir usikre i en annen. Relasjoner på banen mister rytme. Intensiteten fragmenteres. Kampene mister den gjenkjennelige identiteten som gjorde Liverpool fryktet.
Dette er ikke tilfeldige formsvigninger. Det er klassiske tegn på at klubbens rammer ikke er tydelig definert, og at trenerens filosofi derfor kolliderer med eksisterende struktur.
Problemet er ikke treneren, men ledelsen
Slot gjør det han er ansatt for å gjøre. Han implementerer sin idé. Ansvar kan derfor ikke plasseres hos ham. Det hører hjemme hos en ledelse som unnlot å definere hva Liverpool skulle være etter Klopp.
Når klubber mislykkes etter lange suksessperioder, handler det sjelden om at de mistet en stor trener. Det handler om at de aldri institusjonaliserte det treneren bygde.
Liverpool sto med oppskriften, men klubben valgte å forlate den. Det er ikke fornyelse, det er ansvarsfraskrivelse.
Og det er derfor ansettelsen av Arne Slot, uavhengig av hans kvaliteter, var et grunnleggende feilgrep.
Jeg bærer ikke tung formell fotballkompetanse. Jeg har verken UEFA lisenser eller trenerbakgrunn på elitenivå. Likevel er dette jeg peker på verken nytt eller spesielt kontroversielt. Det er grunnleggende organisasjons og systemanalyse. Prinsipper som brukes hver dag i store virksomheter langt utenfor fotballens verden.
Nettopp derfor er det vanskelig å forstå at klubber med økonomiske rammer, analysemiljøer og beslutningsstrukturer på dette nivået ikke evner å anvende den samme forståelsen på egen drift. Når man vet at systemer alltid må komme før personer, og at ledelse handler om å definere rammer før man ansetter forvaltere, fremstår gjentatte trenerfiaskoer ikke som uflaks, men som konsekvens.
For meg som legmann er det derfor ufattelig at dette fortsatt behandles som et trenerproblem, når det i realiteten er et ledelsesproblem. Fotballen er kompleks i detaljene, men enkel i struktur. Og det er nettopp der altfor mange klubber, Liverpool inkludert, fortsatt svikter.