Liverpool FC ble en «sosial nøkkel» for Xueqi Pang

Liverpool-introduksjonen

Med skilte foreldre bestemte moren seg etter hvert for å starte på nytt, med ny Kina-restaurant på Mysen i Østfold.

– Jeg hadde nettopp blitt 13 år og obs på sosiale hierarkier. Jeg husker veldig godt at jeg tenkte at dette var en sjanse for meg å bli en av de kule. På den tiden var jeg, som mange andre ungdommer, veldig opptatt av å bli populær, for det var jeg ikke på Flisa, forteller hun.

Til tross for grundig research og forhåndsarbeid på nettstedet Nettby før flyttingen ble ikke overgangen til ny skole like lett.

– Jeg havnet litt i limbo. Jeg kunne snakke med alle, men det var ingen som ordentlig tok meg inn i varmen. Det er bare sånn unge mennesker funker, sant, man holder seg til folk man kjenner og vil være med de som ligner på seg selv. Og jeg lignet ikke på noen.

Etter hvert fikk hun seg en god, norsk venninne som var sporty og skoleflink. Kristin, het hun. Kristin spilte fotball og var Liverpool-fan.

Den første Liverpool-kampen hun så, var av det minneverdige slaget. Det var helg, det var storkamp, Liverpool mot Manchester United på TV-en. Liverpool i grå drakter på Old Trafford. Vertene blir tildelt straffespark etter 20 minutter som Cristiano Ronaldo setter i mål.

Men det tar ikke mange minuttene …

– Så utligner en gulltopp som heter Fernando Torres.

– Det var så gøy. Vi hoppet og jublet, og det ble til slutt 4–1.

Det hjalp selvfølgelig på at Torres var «den kjekkeste mannen» hun noen gang hadde sett.

– Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg ble forelsket i spillet, og jeg ble jo det, men de blonde lokkene forseglet det for meg, flirer hun.

– En sosial nøkkel

Interessen ble umiddelbart altoppslukende. Det var rett inn på internett, på supporterklubbens hjemmeside liverpool.no, hvor hun meldte seg inn. Premier League-kamper ble slukt på grådig vis.

– Det var gøy å følge Fernando Torres, men jo mer jeg dykket ned i det, jo mer opptatt ble jeg av klubbens historie og en kultur jeg mener er unik for Liverpool.

Arbeiderklassen som Liverpools historie representerte, appellerte til Xueqi.

– Jeg likte følelsen av et samhold mellom helt normale mennesker, arbeiderklassen. Det var den klassen jeg følte familien min var en del av.

At klubben hadde opplevd motgang, var noe hun identifiserte seg med, og klubbmottoet You’ll Never Walk Alone traff rett i hjertet.

Den nye fotballinteressen gjorde det sosiale spillet i skolegården mye enklere.

– Jeg har alltid vært sosial, det har aldri vært et problem å snakke med folk. Men plutselig kunne samtalen ha litt mer substans. Det er ingenting som åpner opp en samtale mer enn å si at man er fotballfan.

– Jeg hadde så mange krangler med guttene på skolen om fotball, for guttene i min generasjon er stort sett Manchester United-supportere. Jeg husker rivaliseringen og kranglingen, prat om tabellen og alt det der. Det ble en sosial nøkkel for meg.

Pikerommet hennes ble tapetsert i plakater fra medlemsbladet du leser i akkurat nå, The Kopite, og medlemskontingenten betalte hun selv.

– Jeg var innom Liverpool.no sikkert 20 ganger daglig og oppdaterte siden for å lese de nyeste artiklene. Jeg gikk gjennom hver eneste lenke på siden, og jeg gikk inn på diskusjonsforumet hvor alle mennene skrev. Jeg turte aldri å skrive selv, det var altfor skummelt.

– Jeg meldte meg inn i 2009, og jeg er fortsatt medlem. Det er jeg veldig stolt av.

– Jeg har skrevet mye om hvordan personer med innvandrerbakgrunn kan integreres i Norge sosialt. Hvordan de kommer inn i nettverk og fellesskap. Der ser vi ofte at frivillige organisasjoner har en god funksjon til å skape sosiale nettverk og fellesskap, støtte og tillit. Spesielt i lokalsamfunn. Dette kalles gjerne for sosial kapital.

Han mener det gir mening at Xueqi opplevde at fotballpraten ble en god måte å bryte isen og komme seg inn i varmen på.

– Man finner en felles interesse som gjør at man har noe å snakke med andre om. Et felles interessepunkt, som her handler om fotball. Når man har noe å snakke om, så er det lettere å fortsette samtalen og bygge videre på det. Man kan komme seg inn i nettverk, bygge videre på det og skape vennskap.

I en studie publisert i tidsskriftet Leisure Studies finner forskerne Caitlin Nunn, Ramon Spaaij og Carla Luguetti blant annet at fotball gir muligheten til å delta i det sosiale som supporter eller fotballnerd, ikke først og fremst som innvandrer.

«Fotball gir mange mennesker med innvandrerbakgrunn en varig følelse av tilhørighet», skriver de.

Og en slik tilhørighet fant Xueqi i Liverpool-miljøet. Hun hadde på seg Liverpool-drakt på den lokale kunstgressbanen en gang, og kom med en gang i kontakt med en lokal ildsjel og enorm Liverpool-supporter, Jan Tore Bjerkrheim.

– Han snakket til meg som om vi alltid hadde kjent hverandre. Han var så glad for å se meg.

De møttes også tilfeldig på Ullevaal i forbindelse med Liverpools treningskamper om sommeren, og han brøt seg vei gjennom supporterne for å hilse på akkurat henne.

– Jeg følte meg som den kuleste jenta i verden, for han er en legende i supportermiljøet og han så meg. Og han kom hele veien bort for å klemme meg. Jeg følte at jeg var noen, også i supportermiljøet. Det betydde så mye, å få anerkjennelsen hans.

Klappet til håndflatene ble røde

Ett år etter innmelding klarte hun å overbevise faren om å reise på tur til Liverpool. Hun bestilte turen via Ving og supporterklubben.

De skulle se Liverpool mot Sunderland på Anfield, hun skulle få se Fernando Torres i levende live, men det var ikke bare det som var spennende og opplevdes meningsfullt.

– Det var stort for meg bare å komme i ankomsthallen i Manchester og gå om bord i bussen som skulle ta oss til Liverpool, hvor jeg kunne se hvem de andre Liverpool-supporterne var. Det føltes som et slektstreff.

– Men jeg husker jo også at jeg og pappa skilte oss ut, vi var de eneste kineserne, resten var norske og hvite. Og det gjorde jo ingenting, det var noe vi var vant med. Men man ble bevisst på det da også at, «oi, jeg er litt annerledes». Det er ikke så mange kinesiske jenter som er så opptatt av fotball at de blir med på supportertur, i hvert fall var det ikke på den turen. Jeg var ikke den klassiske fotballturisten fra Norge.

Følelsen av å komme til byen Liverpool sammenligner hun med å komme til Disneyland.

– Wow, der er havna, der er puben til Carragher. Jeg hadde lest så mye om byen på forhånd, og nå var jeg der.

I regi av supporterklubben kunne Xueqi og faren bli med på en guidet busstur rundt i Liverpool. Det syntes faren hørtes kjedelig ut, så den da 14 år gamle Liverpool-frelste jenta tok turen alene.

– Jeg satt der alene med masse eldre menn og sønnene deres, ler hun.

Guiden på bussen viste dem rundt i byen, og pekte ut nabolagene til enkelte spillere. Også supporterklubbens grunnlegger, Pål Christian Møller, kom om bord for å hilse på.

– Det var så big deal. Det var som å møte en av spillerne! Jeg ble starstruck. Jeg hadde så enorm respekt for de som startet supportermiljøet, de som hadde ansvar for garderoben på Anfield, de som klippet plenen … det var ikke bare stjernespillerne.

På kampdag satt de på Main Stand, og 90 minutter fløy av gårde.

– Hendene mine var helt røde. Håndflatene sved for jeg hadde klappet så mye.

Liverpool vant kampen 3–0, etter to mål fra Torres og ett fra Glen Johnson.

– Det er et av mine livs største øyeblikk. Å få se Liverpool spille på Anfield er et livsmål.

Det har bare blitt med den ene hjemmekampen, men forhåpentligvis blir det flere i fremtiden.

Og da Fernando Torres dro til Chelsea i januarvinduet 2011?

– Jeg gråt masse. Hjerteknust. Utrøstelig. Jeg husker hvor jeg satt da nyheten kom om at han skulle til Chelsea. Jeg fikk ikke sove. Det var helt utilgivelig. Å se han i blått var ekkelt.

– Det er kult å overraske

Fra hun ble introdusert for Liverpool og engelsk fotball hjemme hos sin venninne, og frem til hun var rundt 20, så hun nesten alle kamper. Ikke bare Liverpools kamper – nesten alle Premier League-kamper, nesten alle Champions League-kamper. Venninnekvelder ble droppet for å sluke fotball på TV.

– Jeg var helt fanatisk.

Det har roet seg siden. Nye venner hun har fått i 20-årene, blir overrasket når Xueqis fotballfortid kommer til overflaten.

– Jeg tror man har et veldig stereotypisk bilde av hvordan en fotballsupporter ser ut. Og man blir også matet det bildet gjennom for eksempel Pondus: en norsk mann med ølmage som er fotballsupporter. Når det ikke stemmer overens med den stereotypen, så tror jeg folk blir positivt overrasket, og nysgjerrige. Kanskje det også låser opp noen fordommer man ikke selv visste man hadde.

– For meg ble fotball en brobygger, mellom kulturer og mennesker, og en mulighet til å bekjempe fordommer. Så jeg er ikke bare fan av Liverpool, jeg er fan av den delen av idretten som handler om å både skape, inkludere og forme et fellesskap.

Xueqi er neppe alene om å se den positive effekten fotballprat kan ha på integrering i et nytt miljø.

Roger Penn fra Queen’s University, Belfast, skriver i en forskningsartikkel at fotballprat er et «lingua franca», et felles språk som brukes som kommunikasjon mellom folkegrupper med forskjellig morsmål.

«Mye av det er lettbeint, humoristisk og integrerende. I motsetning til religiøse og politiske identiteter og tilhørigheter, er fotballidentiteter og -tilhørighet for det meste ikke antagonistiske for de fleste som deltar i kodene og dialogen.»

– Fotballen gir muligheter til å snakke med mennesker som ikke er som meg, finne felles interesser, og felles plattformer. Man kan bli venner med et knips, bare over ett tema.

– Det er dessuten kult å overraske. Det er kult å bryte fordommer. Å kunne si «jeg er ikke den du tror jeg er». Ikke alle kinesere, eller utlendinger, er like. Vi er individer alle sammen, med forskjellig tro, forskjellig syn på livet, forskjellige interesser, bakgrunner, historier og fan av forskjellige fotballklubber. Å kunne komme inn i et majoritetssamfunn, til Norge, hvor jeg var så annerledes, men jeg kunne overraske litt. Folk ble møtt med sine egne fordommer. Det ble en mulighet for meg å slå litt tilbake på fordommene jeg møtte, men med en positiv effekt.

Nå har hun falt litt ut av det. Fotballinteressen har dabbet litt av.

– Jeg flyttet til Oslo som 19-åring og ble student. Jeg vet ikke hva det var, men det dabbet litt av. Jeg er alltid fan, jeg følger med, men livet skjer. Jeg har ikke tid til å se de 400 kampene jeg så årlig som tenåring. Men jeg har ikke mistet Liverpool fra hjertet, det er fortsatt «vi».

– Men fotball har også blitt utrolig dyrt. Det var mye mer tilgjengelig før, det er ikke så tilgjengelig lenger.

Til tross for at ikke kampene blir slukt på samme måte lenger, så har Liverpool satt sine spor og gitt venner for livet. Også på litt utradisjonelt vis:

– Jeg var sulten på å snakke om fotball med folk. På den tiden drev man med Omegle og sånn. Hver gang jeg koblet opp med en tilfeldig annen person, var det første jeg skrev en fotballspiller. Jeg slang ut et triggerord for å se hvordan personen reagerte. Én gang traff jeg en gutt, og jeg skrev bare «Gerard Pique» i chattefeltet.

Samtalen var i gang. Gutten hun snakket med, var en 17 år gammel Liverpool-supporter fra Tsjekkia, Tomas. De snakket lenge om Liverpool, og la hverandre til på sosiale medier.

– Vi er fortsatt venner den dag i dag. Da jeg fylte 30 år forrige sommer, kom han hele veien fra Tsjekkia for å være i bursdagen min. Hele grunnen til at vi er venner er Liverpool. Han ga meg årets Liverpool-drakt i bursdagsgave.

– Takket være Liverpool har jeg en helt unik venn midt i Europa et sted jeg ikke hadde hørt om før vi snakket med hverandre. Det er mange rare folk på nettet. Men oppi alt dette så møtte to unge mennesker hverandre og fellesnevneren var Liverpool.