Selv for dem som anser seg som sindige, har det vært umulig å trekke stabile konklusjoner i løpet av det som har vært en fullstendig sprø Liverpool-sesong.
Etter å ha åpnet sesongen med fem strake seirer, fremsto det som fullt rimelig å peke på de storsatsende Reds som klare favoritter til å gå hele veien og forsvare Premier League-tittelen. Så fulgte imidlertid en katastrofal periode med ni tap på 12 kamper, noe som førte til at managerens fremtid ble satt spørsmålstegn ved, i tillegg til verdien av sommerens signeringer.
Siden den gang har vi sett en ubeseiret rekke på 13 kamper som på merkelig vis likevel har vært lite imponerende, gitt prestasjonsnivået. Først helt nylig har de røde begynt å ligne et mer stabilt og kompetent fotballag, selv om også dette må sies med en viss forsiktighet.
En delt supporterbase
At ting har gått så kraftig opp og ned, har gjort at de to leirene i den fastlåste debatten om Arne Slots fremtid alltid har hatt nok ammunisjon.
Er du i «Slot ut»-leiren, kan du enkelt trekke en linje fra fjorårets fall i underliggende prestasjoner etter februar til mye av det vi har sett denne sesongen, og hevde at nederlenderen har ledet klubben inn i en nedadgående spiral.
De som ønsker å støtte manageren, vil på sin side peke på ikke ubetydelige formildende omstendigheter: Diogo Jotas bortgang, en enestående utskiftning i spillerstallen og et markant skifte i hvordan motstanderne har angrepet kampene denne sesongen.
Problemet oppstår imidlertid når man velger én av disse posisjonene og deretter forsøker å få resultatene til å passe narrativet.
Kommentaren fortsetter under.
Det kan for eksempel være å hevde at det nylige tapet mot Manchester City på en eller annen måte var ufortjent, til tross for at Liverpool ble fullstendig skutt i senk på Anfield og tapte 2,75–1,21 på xG. Eller det kan være å bagatellisere seirene mot Sunderland og Brighton ved å vise til motstandernes ligaplassering, til tross for at Liverpool har slitt hele sesongen nettopp i slike kamper.
Kortene tett til brystet
Dermed kan det argumenteres for at den tryggeste holdningen er den som speiler sportsdirektør Richard Hughes’: nemlig å ikke ta stilling i det hele tatt – i hvert fall foreløpig.
For hvorfor skulle noen bestemme seg nå, når faktum er at hver av de neste ti kampene kan tapes? Eller alternativt: når en Champions League-triumf kan vente i mai?
Det mest fornuftige er å vente til sesongen er over, når et mer helhetlig bilde foreligger og bedre sammenligninger med andre potensielle kandidater kan gjøres.
I mellomtiden er det eneste fans og analytikere kan gjøre å vurdere hver kamp for seg og forsøke å følge trendene etter hvert som de oppstår. For hvis denne sesongen har gitt oss én eneste klar konklusjon, er det at det å knytte enkeltresultater til en overordnet dom på dette tidspunktet er en nytteløs øvelse.