Når «lavt tempo» blir en myte – og hvorfor Slot-prosjektet fortjener litt mer tålmodighet

Bill Shankly hadde et poeng da han sa at fotball er et enkelt spill – «terribly simple». Problemet er at vi supportere (meg selv inkludert) ofte gjør det unødvendig komplisert, særlig når vi havner i motgang og alt føles mørkere enn kampbildet egentlig tilsier. Da blir alt tolket som bevis: en rolig pasning bakover blir «defensiv Mourinho-ball», en periode uten sjanser blir «ingen intensitet», og en taktisk justering blir «feigt lavt tempo».

Jeg har vært skeptisk selv. Jeg var redd Slot skulle over-instruere, analysere oss i hjel og i praksis gjøre spillerne mer frustrerte enn bedre. Men det vi ser nå – etter flere gode hjemmekamper – ligner mer på det motsatte: det handler om å rydde opp etter en altfor ambisiøs start, bygge struktur, og så gradvis få det offensive til å sitte. Og når det sitter, så sprekker hele «lavt tempo»-fantasien mange sitter med.

En kamp som beviser et større poeng

Liverpool–Newcastle endte 4–1, og denne kampen var mer enn en god kveld på Anfield. Den var en liten oppsummering av hele sesongen vår: en start hvor vi blir stresset og ofte har sluppet inn, et midtparti hvor vi får kontroll, og en avslutning hvor vi endelig ser relasjonene, timingen og kombinasjonene i angrepsspillet begynne å sitte.

De første 30 minuttene var Newcastle best på initiativ og trykk. De fikk mange dødballer og mange cornere, og det føltes et øyeblikk som om vi var på vei inn i et nytt «overkjørt»-narrativ. Samtidig: hvor mye skapte de egentlig? De hadde moment, men lite presisjon. Mye rullering ut til kant og innlegg «uten adresse», og selv med 11 cornere fikk de ikke de store sjansene ut av det. Det er en viktig detalj, for her misleser mange kampbildet: trykk og dødballer ser dramatisk ut – men kvaliteten på sjansene kan fortsatt være lav om utførelsen dårlig.

Og akkurat her kommer en forbedring som fortjener mer applaus enn den har fått så langt: vi forsvarte dødballene mye bedre enn vi har gjort i perioder denne sesongen. I tillegg var vi farligere på våre egne. Konaté scorer til slutt – på corner – og det er et lite signal om at en av sesongens irritasjoner faktisk er i ferd med å bli et våpen, kanskje både cornere og Konaté på corner. Øyeblikk som det der kan definere en sesong for en spiller, spesielt siden han har slitt mer enn andre og enda sliter i kontraktsforhandlinger.

Så skjer det som ofte skjer når et lag presser høyt og er aggressivt: i det øyeblikket kampen bikker, blir de sårbare. Men 0–1 ved Gordon kom ikke fordi vi ble «overkjørt» – vi hadde allerede begynt å få grep på kampen og skapt farlige situasjoner. Og så snur vi det på noen få minutter før pause på akkurat den måten Slot vil: pressfelle, gjenvinning – og med et presist fremspill rett opp på bedre tekniske og plasserte spillere før blokka rekker å sette seg.

På 1–1 vinner vi ballen sentralt, slår opp riktig og tar «2.-kontringen»: stopper akkurat nok opp til å få med flere folk, før Wirtz går på tvers, setter fart mot femmeteren og serverer Ekitiké som river seg løs. På 2–1 er mekanismen den samme, bare enda renere: vi vinner ballen lavt ute mot venstre – nesten på kanten av sekstenmeteren – og Kerkez treffer med en pasning direkte opp gjennom to ledd rett til Ekitiké. Det er ikke flaks – det er kvalitet i oppspillsfasen, og det er nettopp der vi har sett størst framgang de siste ukene når ting har begynt begynt å sitte og vi har spilt på oss mer selvtillit. Vi står også nesten skummelt høyt i lengre offensive perioder med initiativ og momentum, litt som vi gjorde i sesongstart og det kan minne om ett lag med høyere selvtillit som er posisjonert riktigere nå.

«Lavt tempo» er ikke det samme som kontroll

Det jeg mener mange bommer på, er den litt barnslige todelingen av moderne fotball: enten er du et «høytempo-lag» som bare løper og kaster deg i press og spiller feiende flott offensiv fotball, eller så er du et «lavtempo-lag» som bare triller ball og later som du har kontroll mens du kun prioriterer hvor rett og godt organisert den def.blokka ser ut. Virkeligheten er nok mer brutal og enda mer nyansert: de beste lagene er de som kan skifte gir.

Ta Guardiola som eksempel: City kan se «sakte» ut helt fram til de har spilt seg opp i zone 14, men de gjør det bevisst. De drar deg ut av posisjon, flytter deg, og når de først skrur på, så skjer det fort. De har også lært Premier League – og bygget inn et mer aggressivt press enn den reneste tiki-takaen noen gang hadde tålt i England. Det er ikke blasfemi å si at Guardiola har lånt ting fra Klopp-fotballen og vice versa underveis. Dette var to som respekterte hverandre høyt som en virkelig verdig motstander og erkenemesis.

Slot virker for meg som en smart taktiker som prøver å få til noe lignende som Guardiola, men med sin egen vri: pressfella. Det er selve kjernen i misforståelsen. Mange ser at vi ikke alltid presser manisk høyt i 90 minutter og konkluderer «lavt press» og «defensivt». Men pressfella handler ikke om å legge seg i en Mourinho-blokk og håpe. Den handler om å lokke motstanderen inn i bestemte rom, og så smelle til – ofte sentralt – når vi har strukturen bak ballen.

Og når vi vinner ballen i den fella, er poenget ikke å stå og «trille». Poenget er å finne den raske vertikale pasningen gjennom første ledd – før motstanderen rekker å falle ned i blokka. Det er der tempoet ligger. Ikke nødvendigvis i at vi løper som gale hele tiden, men i at vi er direkte og raske i riktig øyeblikk.

Det er også her sesongen vår har lugget. Ikke fordi filosofien er defensiv, men fordi relasjonene i det offensive har vært for ustabile. Når mottakerne ikke tar løp, når timingen er feil, når første-touchen sitter litt bak – da ser alt treigt ut. Da blir det brudd imot. Da blir det unødvendig tvil. Og da får folk «rett» i sin egen fortelling, selv om det egentlig handler om samspill og form, ikke om at manageren har bestemt seg for å kjede oss i hjel.

PL er stop-start – og dommerne påvirker mer enn de burde

Dette er ikke en konspirasjon, og dommeren er ikke hovedpoenget mitt. Men vi må tørre å si det høyt: Premier League har blitt en liga hvor tempo drepes av rytmebrudd, drøying og «smarte» stopp. Og når dommerlinja varierer fra kamp til kamp, eller når det belønnes å falle lett og bruke tid på dødballer/innkast, så påvirker det kampene direkte – særlig mot lag som ønsker mer flyt og raskere ball i spill.

PL har i perioder hatt overraskende lav effektiv spilletid sammenlignet med det folk tror når de hører «verdens mest intense liga». Og Newcastle er et av lagene som ofte har vært flinke til å gjøre kampene sine hakkete når det passer dem. Det trenger ikke være stygt ment – det er kynisk og effektivt – men det gjør at dommerne faktisk blir medskapere av tempoet. Og det er her det blir irritasjon: du kan ikke både la kampene dø i 90 minutter og late som det bare handler om «spillestil».

I denne kampen var dommeren Simon Hooper, og jeg mener han – som så mange andre – burde beskytte flyten litt mer og straffe åpenbar drøying hardere. Ikke fordi Liverpool er «offer», men fordi produktet Premier League blir dårligere når kynismen belønnes.

Litt tålmodighet – og litt mindre forum-panikk

Det finnes en type forumkultur som sliter meg ut: folk som teller cornere i mot som om det er en dom over treneren, og som virker mer opptatt av å få rett om Slot enn å få rett om Liverpool. Som gir Slot skylden for alle Liverpool's «problemer» selv om det er flere som styrer skuta nå. Når vi vinner, har det vært enkeltmannsprestasjoner «som redder han». Når vi taper, er det alltid systemet hans som «ikke funker». Den logikken er for lettvint og lat.

Fakta er at Liverpool har hatt en tung ligaperiode, men vi har også bygget oss en videre plattform igjen. Vi var «winless» i fem ligakamper før Newcastle – fire uavgjort og ett tap – og vi hadde ikke vunnet i ligaen på over en måned. Nå slo vi tilbake med 4–1, vi har scoret 10 mål på de to siste kampene, og vi ser for første gang på en stund et angrepsspill som faktisk ligner en plan, ikke improvisasjon.

For meg ser det ut som dette:

1. Vi startet sesongen litt for ambisiøst offensivt og sto alt for høyt i press i forhold til hvor ubalansert vi så ut, og med for mange nye relasjoner på én gang ville det seg en liten stund frem til også vi ble tatt av litt på senga av denne nye vinen «spill for dødballer» og gikk fra å ta poeng på overtid til å tape på overtid i jevne fotball kamper. Alarmbjellene startet å kime.

2. Så, etter en forferdelig rekke svake kamper som kulminerte i 0-3-tap mot Nottingham Forrest og 1-4-tap mot PSV på Anfield, den tidligere uovervinnelige hjemmebanen hvor lag og fans hadde ett bortimot urokkelig bånd var på to måneder blitt blitt degradert til en grå og kjedelig typisk engelsk blikkboks av en hjemmebane og ett skikkelig kaldt gufs fra fortiden, Souness og Hodgson blåste hardt over Anfield som gjorde det tydelig for alle at vi måtte «samle oss i bunn» og bygge struktur, organisering og trygghet – bakfra. Hele bastionen vi trodde vi hadde bygget opp over 10-12 år var på vei til rakne i jakten på mer kontroll og bedre relasjoner offensivt med nye stjerner som da sto for fremtiden til Liverpool, vi måtte få orden på det her og nå og Arne Slot skal ha mer kred enn diss for at han tok på seg oppgaven og ikke forsvant med lua under armen.

3. ..Og nå etter noe som minner om flere år med syting, klaging og negativ energi begynner endelig det offensive å komme på plass og de nye kjøpene gjøre det stabilt godt over lengre perioder. Vi har her tatt ett skritt om gangen og utviklet oss fra kamp til kamp, noen ganger gått ett skritt frem, to tilbake, men vi angriper nå oftere de samme rommene vi har forsøkt å angripe hele sesongen, men uten å gi bort hele laget på vei fremover og ballen i samme slengen.

Vi har nå fått en liten rekke med gode opplevelser, og går inn i City-kampen med noen gode opplevelser og en bedre selvtillit enn vi hadde når vi kom til Etihad sist, selv om vi da nettopp hadde slått Villa hjemme, så var det noe veldig kjørt over oss skulle det vise seg. Sesonginnspurten kan bli langt mer underholdende enn stemningen skulle tilsi for bare et noen få måneder siden. Jeg tror vi får se god offensiv fotball som tar hensyn til risiko og kun har ett lavere tempo til tider for å minimere risiko.

Avslutningsvis: Jeg sier ikke at Slot er feilfri. Jeg har mine innvendinger på bytter, prioriteringer og enkelte kampplaner jeg også. Men om vi skal kritisere, la oss i det minste kritisere det som faktisk er problemet – ikke en myte om at Liverpool nå plutselig har blitt et lag som «bare triller» og «ikke har tempo». Kampen mot Newcastle var en liten påminnelse om at det fortsatt bor både fart og aggressivitet i dette prosjektet. Spørsmålet er om vi som supportere klarer å se det – før vi roper oss hese på feil diagnose.