Sjefen i de beste årene under Jürgen Klopp

Power of scouseness

I 1983 fikk han sitt første barn med sin daværende kone, og kjente på et stort ansvar. Samtidig som han hadde sin første jobb for fotballskoleverandøren Patrick, studerte han til en mastergrad på kveldstid. Han trengte utdanningen for fortsatt å kunne bo i USA, men det var jobben i Patrick som først og fremst var startskuddet for den imponerende karrieren som skulle følge.

– Jobben var å kjøre rundt til sportsforretninger og banke på dører og prøve å selge sko. Jeg hadde aldri solgt noe i mitt liv, men fant ut at jeg hadde den evnen, sier han.

I sin nye bok Game Changer skriver Moore at han fant en perfekt miks mellom sin personlighet som scouser og «den amerikanske drømmen».

– I boken kaller jeg det «the power of scouseness». Det var det jeg brukte, og som jeg fortsatt bruker i dag. Hvem vi er som liverpudlians, med vår unike personlighet, og hvordan man kan bruke det i det profesjonelle og personlige liv. Vi er litt like som skandinaver i at vi er arbeidsomme, har et stort hjerte og er standhaftige. Benytter man de egenskapene, kan det hjelpe deg i livet, sier han.

Etter elleve år med å gå gradene helt til topps i Patrick, ble Moore oppdaget av Reebok på starten av 90-tallet. Dermed gikk turen til Boston, der FSG for øvrig har sitt hovedkvarter. I den jobben fikk han også jobbe litt med Liverpool, som hadde Reebok som sin draktleverandør i ti år.

– Der begynte jeg som direktør for fotball, og vi klarte å signere store navn som Dennis Bergkamp, Ryan Giggs og Andy Cole. Vi fikk noe bra på gang, og jeg ble global markedssjef for sport, men etter hvert fikk vi juling av Nike. På det tidspunktet var jeg 44 år og hadde tre barn, så da en rekrutterer spurte om jeg visste noe om videospill og ville bli markedssjef i SEGA, takket jeg ja, forteller Moore.

Sannheten var at han kjente lite til videospillbransjen, men på starten av 2000-tallet opplevde de stor vekst og utvikling. Moore jobbet seg opp til å bli president i firmaet, som hadde hovedsete i San Francisco, før et nytt jobbtilbud – og dermed nok en flytteprosess – meldte seg i 2003. Da gikk turen til Seattle for å være sjef for Xbox-satsingen i Microsoft.

Etter fire år gikk turen tilbake til San Francisco for å bli president i EA Sports, som så på Moores bakgrunn fra både sports- og videospillbransjen som den perfekte miksen.

I ti år jobbet Moore for Electronic Arts, som opplevde en enorm suksess med fotballspillserien FIFA. Ingenting kunne friste ham til å forlate denne stillingen – trodde han.

Men som nevnt tidligere, kom det en telefon i 2016 som endret alt, og i 2017 tok han fatt på jobben som CEO i Liverpool FC.

– Helt tilfeldig var det ikke, for jeg hadde møtt på noen fra FSG tidligere. Blant annet var jeg på et sponsormøte den dagen Jürgen Klopp ble ansatt som manager. Da fikk jeg hilst på ham, men på det tidspunktet representerte jeg EA. Men klubben kjente til meg, og så noe i meg som gjorde at de ønsket meg i jobben.

En drøm i oppfyllelse

Ifølge Moore ville FSG endre litt på CEO-rollen i klubben. Da Ayre hadde den, var han mye involvert med manageren, spillerlogistikk og overganger. FSG ønsket at daglig leder ikke skulle blande seg inn i det sportslige. Moore sier at han selvfølgelig i utgangspunktet ikke visste noe om hvordan man skal drive en fotballklubb, men som livslang Liverpool-supporter gledet han seg til å ta fatt på oppgaven – selv om det innebar å flytte fra California, der han hadde sin jobb, familie og liv. Debbie, som nå har blitt hans kone, ble med, og det samme ble et av barna, som fullførte skolegangen i Liverpool.

– Da hadde jeg vært her i 45 år. Amerikanerne sier fortsatt at jeg har en britisk aksent, men når jeg drar hjem, høres jeg amerikansk ut for dem. Jeg måtte oversette mange ord for min kone da vi flyttet til Liverpool, for det er mange nye ord både på scouse og britisk. USA og Storbritannia er to nasjoner adskilt av et felles språk. Det finnes tusenvis av ord amerikanerne ikke skjønner, og når du blander inn Liverpool på toppen med sitt eget språk, så blir det artig. Men Debbie fant seg til rette, og som alle andre ble hun forelsket i Liverpool.

Å få jobben som daglig leder i Liverpool FC var en drøm som gikk i oppfyllelse for Liverpool-supporter Moore.

«La meg si med en gang at det er en herlig følelse å få jobben du har drømt om hele livet. Men dette var mer enn det. Etter over 50 år som lidenskapelig supporter av Liverpool FC var jeg plutselig i en posisjon der levebrødet mitt var å representere klubben, og dermed kunne gjøre mer enn bare å heie på de røde. Dette var en mulighet til å gi noe tilbake til klubben som har tilført så mye glede til flere generasjoner i min familie», skriver Moore i boken om hans liv, Game Changer, som ble gitt ut i fjor. 

Moore begynte i jobben sommeren 2017, da optimismen virkelig begynte å ta tak under Jürgen Klopps ledelse.

– Jeg husker første kamp jeg dro på etter at vi landet i Liverpool, og før jeg skulle begynne i jobben. Det var siste kamp i 2016/17-sesongen, mot Middlesbrough. Vi måtte vinne for å komme til Champions League. Det var en lettelse da Gini Wijnaldum scoret det første målet. Jeg husker også vår første kamp i Champions League-kvalifiseringen senere den sommeren, mot et Hoffenheim-lag som ikke hadde tapt på hjemmebane på lenge før de spilte mot oss. Det viste hvor langt vi hadde kommet.

Moore forteller entusiastisk om denne perioden.

– Vi kom helt til finalen i Kyiv. Det gikk ikke veien, men vi var tilbake året etter, i Madrid. Du kunne føle det i hele byen, at forventningene økte. I ligaen snudde alt etter at vi ble knust av Tottenham på Wembley og Harry Kane herjet med Dejan Lovren. Etter den kampen var laget helt utrolig. Salah, Firmino og Mané på topp. Henderson, Milner og Wijnaldum var motoren på midten. Van Dijk og Alisson var klippene bak, med Trent og Robbo på backene. Der og da tenkte jeg ikke på hvor magisk det var da det laget satte seg, men man smiler bare når man ser tilbake på fotballen som ble spilt.

I boken har Moore viet et helt kapittel til oppgjøret mot Barcelona i semifinalen i Champions League i 2019.

«1. mai reiste vi til Camp Nou, Europas største fotballstadion. De røde spilte strålende, men Barcelona var effektive og gikk opp i en 2–0-ledelse. Lionel Messis mesterlige frispark som førte til 3–0, føltes som et slag i trynet. Alisson dekket 99 prosent av målet, men Messi fant den ene prosenten i krysset. Samtidig traff vi stolpen og fikk avslutninger klarert på streken. Barcelona fikk en kontring på slutten som kunne gjort det verre, men de sløste den bort. Vi følte oss nedbrutt fordi vi hadde spilt relativt godt, og 3–0-tapet var ikke fortjent. Josep Bartomeu, den utadvente styrelederen i Barcelona, som jeg satt ved siden av på kampen, tok meg i hånden og sa: ‘Vi var heldige som vant med tre mål, men jeg vet at det blir noe annet på Anfield neste uke’», skriver han.

Han skulle få rett. Bartomeu og resten av de fremmøtte på Anfield fikk se en snuoperasjon de aldri vil glemme, og som førte til Champions League-finale og trofé nummer seks i turneringen for Liverpool.

– Jeg var heldig som fikk være der i den perioden, og glad jeg tok sjansen og sluttet i en bra jobb. Penger kan ikke kjøpe det vi opplevde i den tiden, sier Moore til The Kopite.

Gjorde det på sin måte

Som ihuga supporter erkjenner Moore at det var en utfordring ikke å blande seg i de sportslige avgjørelsene i klubben. Gjennom hele livet har han sittet på tribunen, på pub eller hjemme i sofaen og hatt sine meninger, som alle andre med et rødt hjerte.

– Var det et pluss eller et minus å være supporter? Tåkelegger det avgjørelsene man tar? Det var helt klart vanskelig å unngå å være følelsesmessig involvert, men jeg var heldig som var der i en så god periode for klubben. Jeg så oss aldri tape en Premier League-kamp på Anfield i løpet av de tre årene, sier han.

Moore markerte seg blant annet på sosiale medier, der han var aktiv og samhandlet med supportere. Det falt ikke alltid i god jord hos FSG. Han forteller om en anledning da Manchester City tapte borte mot Norwich, et resultat som sørget for at Liverpool virkelig fikk troen på gull. På Twitter la Moore ut en melding kun bestående av en rekke kanarifugl-emojier, for å feire seieren til «The Canaries», som Norwich kalles. Det ble oppfattet som uprofesjonelt.

– Og det var dumt av meg. Den lå ute i 20 sekunder før jeg slettet den, men fikk 3000 likes. Fra eierne i Boston kom det en melding om at den meldingen måtte slettes med en gang, sier Moore.

I boken skriver han at han ble fortalt at han ble omtalt som «Peter the tweeter».

«For meg virket det kallenavnet ungdomsskoleaktig, men jeg var villig til å leve med det. Jeg hadde forståelse for at andre direktører ville holde en lav profil, og at jeg kanskje var den eneste daglige lederen i Premier League som var aktiv på sosiale medier. Men jeg var tydelig på at jeg ikke gjorde det for oppmerksomhet eller for mitt ego. Jeg gjorde det fordi jeg var overbevist om at klubben trengte å knytte seg til sine supportere, med tanke på at eierne er i et annet land. Jürgen og kommunikasjonssjef Susan Black gjorde den jobben strålende med det sportslige. Men ingen hadde gjort det når det kom til forretningsdelen av klubben, og jeg ville utnytte muligheten man har til å kommunisere direkte med supporterne på dagens plattformer.»

Så etter noen nye

Det ble åpenbart for Moore at eierne ikke helt likte stilen hans. I oktober 2019 fikk han beskjed om at de hadde tenkt å se etter en ny kandidat til jobben da Moores kontrakt gikk ut sommeren 2020.

– Jeg skulle ønske det varte lenger, men kontrakten gikk ut. Klubben er i veldig gode hender, og min etterfølger Billy Hogan gjør en strålende jobb, sier Moore, som mener Liverpool har de beste eierne man kan ha.

Selv mener han at hans lederstil og tette forhold til klubben var en styrke, og at det var noe supporterne satte pris på.

– Det hender jeg blir stoppet på gata av folk som sier at jeg fikk dem til å føle seg nærmere klubben. Jeg forsøkte å oppsummere hvem vi er som klubb, og falt ned på «local heart, global pulse». Det er det vi er. Vi har det lokale og historien, med Anfield, Shankly, Paisley, Dalglish, Keegan, You’ll Never Walk Alone, scouserne, suksessen, tragediene. Alt kommer sammen, men vi glemmer aldri hvem vi er. Jeg ville gjort det samme igjen om jeg fikk sjansen. Jeg ønsket å være tilgjengelig. Jeg ser med stolthet tilbake på det vi oppnådde i de tre sesongene.

Og selv om han og FSG hadde noen ulikheter rent profesjonelt, var forholdet godt. I boken utdyper han hvilke tanker han forlot klubben i sitt hjerte med.

«Jeg er fortsatt overbevist om at jeg gjorde det rette, ved å være en tydelig leder, med ønske om å representere klubben både overfor våre kolleger i Premier League og for supportere rundt om i verden. Med tanke på at eierne var på et annet kontinent, syntes jeg det var viktig å vise supporterne at vi kjenner til historien og at vi kunne vise et ansikt utad. Jeg var stolt over det vi fikk til, og jeg får mange hyggelige møter når jeg tar turen til Liverpool den dag i dag. Til slutt ønsket FSG seg en annen type direktør, og jeg erkjenner at jeg nok presset noen grenser som jeg skulle ha holdt meg unna. Jeg møtte mange Premier League-eiere, og det er helt åpenbart for meg at FSG er flere hestehoder foran de andre. Jeg støttet de aller fleste avgjørelsene deres, og kanskje hadde de rett da de ikke ville fornye med meg også», skriver han.

Stolt

Hva er du mest stolt av fra tiden som Liverpools CEO?

– At jeg hjalp klubben med å finne tilbake til sine supportere på en betydningsfull måte, der vi klarte å forstå dem. Hver eneste dag skjedde det noe, og det var alltid et eller annet drama. Sånn er det i en liga som utvikler seg og har vokst til å bli den beste i verden.

– Jeg liker å tro at jeg fikk klubben og supporterne til å få et litt tettere forhold. Det kan man ikke sette en pengesum på. Det er ingen klubber som er som Liverpool, og det må man huske på i vanskelige tider. Man vender dem ikke ryggen uansett. Jeg ga alt jeg hadde i jobben, og tror suksessen vi hadde på banen, ble matchet utenfor banen. Jeg forlot klubben i en god posisjon, sier han.

En annen ting Moore tar med seg, er arbeidet han og kona Debbie gjorde sammen med LFC Foundation. Mange av sakene veldedighetsorganisasjonen jobber med, står hans hjerte nær. Han samarbeidet også mye med Fans Supporting Foodbanks.

Nå er de tilbake i California, men følger Liverpool like tett som før, enten det er i form av å stå opp klokken fire om natten for å følge tidligkampen på lørdag, eller i andre sammenhenger.

– Debbie gjør fortsatt yoga med eldre innbyggere som et tiltak mot sosial isolasjon, via video eller fysisk når vi er i Liverpool. Vi gjør fortsatt mye arbeid i byen, og bidrar blant annet til Alder Hey-sykehuset, der min mor i sin tid jobbet som sykepleier.

Gjennom Peter Moores egen veldedighetsorganisasjon har Fans Supporting Foodbanks fått støtte.

– Det står våre hjerter veldig nær. Vi kjøpte en varebil til dem som fortsatt holder stand. Vi brukte, og bruker fortsatt, mye energi og midler på å bidra til arbeidet LFC Foundation gjør, sier han.

Tilbake i California jobber Moore nå blant annet som rådgiver i Wrexham, og er i tillegg medeier i en fotballklubb i Santa Barbara, og i Wisla Krakow i Polen. En lang CV fortsetter å vokse, men det er jobben i Liverpool FC han henger høyest.

– Og jeg møtte mange norske fans i løpet av de årene, og snakket med mange av de jeg møtte utenfor stadion før kamper. Det er klubbens levebrød å ha den globale støtten, og vi var heldige som opplevde den sammen med klubben, sier Moore.

Du kan også høre vårt intervju med Moore der du hører podkast eller se det på vår Youtube-kanal.

Fakta

Peter Moore

Født i Liverpool i 1955.

Var CEO i Liverpool FC fra 2017 til 2020.

Har hatt fremtredende stillinger i Patrick, Reebok, SEGA, Microsoft og EA Sports.

Er i dag rådgiver til styret i Wrexham AFC, eier av klubben Santa Barbara Sky og deleier i Wisla Krakow.

Bor i California og har bodd i USA i hele sitt voksne liv, med unntak av de tre årene da han jobbet i Liverpool.

Ga nylig ut boken Game Changer.