Både Virgil van Dijk og den engelsk pressen har rapportert at Arne Slot var sint i garderoben etter tapet for Wolves. Godt er det. Man burde ikke vekke en sovende bjørn, eller stikke hånda i et vepsebol. Man vet aldri hvor hardt det slår tilbake, eller hvor mange stikk man får.
Men i dette tilfellet er jeg redd det ikke blir mange stikk eller slag. Kanskje bare et svakt dask.
– Vi har sikkert gjort dem sinte
Jeg fulgte kampen mellom Liverpool og Wolves på engelsk TV, som var så heldig å ha Steven Gerrard pitchside. Etter tapet sa han at det var bra at Liverpool skal tilbake allerede fredag, for alt man vil etter et slikt tap, er å få sjansen igjen til å slå tilbake.
Men jeg må innrømme at det ikke er en eneste del av meg som har troa på at dette Liverpool-laget har en mentalitet som gjør at de kommer til å løpe ut på banen fredag kveld med mål om å hevne noe.
Rob Edwards var naturligvis kry som en hane etter seieren tirsdag kveld. Edwards har alltid virket å være litt svak for Liverpool, og sa etterpå at det naturligvis var stort å slå «Liverpool Football Club».
– Det er Liverpool Football Club, og når du klarer å slå dem, så må du nyte øyeblikket, sa Edwards der han stod ved siden av Gerrard.
– Vi har sikkert gjort dem sinte nå, så vi får se, sa han på spørsmål om fredagens kamp.
Det tok tankene mine syv år tilbake i tid.
Don’t upset them!
I desember 2018 kom Arsenal til Anfield. Liverpool var store favoritter, toppet tabellen, og hadde nettopp slått Newcastle 4-0. Deres fryktinngytende angrepstrio bestod av Mohamed Salah, Sadio Mané og Roberto Firmino. Salah og Mané var kanskje ikke bestevenner utenfor banen, men på banen hadde de telepatiske evner. Med Firmino i midten til å binde det hele sammen, hadde trioen sendt sjokkbølger gjennom fotball-Europa.
I tillegg til et glitrende, målfarlig angrep, var det høyt nivå i de andre lagdelene også. Et nærmest perfekt balansert lag.
Gjestene fra London yppet seg. Ainsley Maitland-Niles ga bortelaget ledelsen etter elleve minutter. Kunne de ta rotta på Jürgen Klopps menn som jaktet ligagull? Nei, så klart ikke.
I studio satt Ian Wright. Han så sine kjære Gunners ta ledelsen, men inni seg hadde han en vond følelse. Så klart hadde han det. Han hadde sett dette Liverpool-laget før.
Tre minutter senere utlignet Roberto Firmino, som tappet ballen i mål uten å se på den engang. To minutter senere hadde tre Arsenal-spillere falt for Firminos føtter, der brasilianeren danset seg mot sekstenmeteren og avsluttet fra tolv meter og ga Liverpool ledelsen. Sadio Mané 3-1, Mohamed Salah 4-1, hat-trick-Firmino 5-1.
I studio skrek Wright:
WHY DID YOU HAVE TO UPSET THEM.
Hvorfor måtte dere gjøre dem sinte? Ikke vekk en sovende bjørn, ikke stikk hånda i vepsebolet.
Liverpool tok Arsenal på overlegen kvalitet, ikke nødvendigvis fight, i akkurat den kampen. Men med spillere som Gini Wijnaldum, Fabinho, Andy Robertson og Virgil van Dijk på banen, og Jordan Henderson som kom inn fra benken, så vet man at det hadde blitt tatt ansvar hvis noen begynte å henge med hodet. James Milner var skadet, men var også en mann som kunne piske lagkameratene i gang.
Hvor er fighten?
Sånn var det den gangen. Er det i det hele tatt et vepsebol eller en bjørneflokk å snakke om i 2026? Jeg er ikke overbevist.
Robertson var en del av den troppen og hadde den mentaliteten, den gutsen. Han som løp ustanselig og presset som en spiss mot Manchester City, han som rufset til håret til Lionel Messi. Uredd, ertende, aggressiv når det trengtes. Nå fases han ut.
Curtis Jones har også en dose fight i seg, og hans intervju etter PSV-fadesen i november sa det meste som supporterne tenkte:
– Man vil bare være en mann der ute. Takle noen, være en skikkelig bikkje. Det må være opp til meg og resten av gutta å snu dette, og slutte å være snille når lag kommer hit og tenker «her kommer vi til å vinne og score to, tre, fire mål.» Dette pleide å være et sted du hatet å komme, med fansen, måten vi spilte på, hvordan vi presset som hunder.
Jones vet egentlig hva som kreves, men kunne med fordel vist det på tirsdag. Både Jones og Robertson er linket bort til sommeren.
Jeg elsket Sunderland-seieren for noen uker siden. Liverpool sloss for den, de sloss om hver ball, i hver duell, førsteball, andreball, de kjempet seg til seier. Jeg elsket den kampen, ikke fordi det var en estetisk flott fotballkamp. Men fordi de viste fight. Pågangsmot, driv. Vilje. Herregud så jeg har savnet det.
Det har vært nærmest fraværende denne sesongen, og totalt borte på tirsdag. Blant annet i sluttminuttene da Wolves fikk lov til å score vinnermål.
Det er en kjedereaksjon av feil på feil på feil som leder til det sene vinnermålet. Curtis Jones sin pasning til Alisson virket helt ulogisk. Alisson sin klarering var usedvanlig svak. Likevel er det det som skjer etterpå som frustrerer meg aller mest.
Hvor er viljen til å jobbe, til å ta fra André ballen? Brasilianeren får all tid i verden til å gjøre som han vil. Federico Chiesa og Rio Ngumoha jogger halvinteressert etter. Man nøler, avventer, kanskje man håper en av kollegaene sine skal ta ansvar. Men ingen gjør det. Ingen vil ofre alt for å berge det ene poenget, for å unngå ydmykelsen av å tape for bunnlaget.
Jeg håper de er forbanna. Jeg håper Arne Slots sinne har smittet over på samtlige. Jeg håper de tar hevn. Jeg håper de viser at jeg ikke har peiling på hva som bor i dem.
For akkurat nå fremstår de ikke som bier eller bjørner. Bare naive, tilretteleggende lam, revet i stykker av ulver.
