Den 7. mars 2020 var siste gang på over ett år at det var fullsatte tribuner på Anfield for en ligakamp. Liverpool var på det tidspunktet kanskje det beste laget i verden.
Ett år senere, den 7. mars 2021, gikk Liverpool på sitt sjette strake hjemmetap. Et fall av dimensjoner, et fall Arne Slot mest sannsynlig kjenner seg igjen i.
Motstander på Anfield var Fulham, det tredje dårligste laget i ligaen. Kampens eneste mål ble scoret av Mario Lemina.
Jürgen Klopp valgte å enten spare spillere, eller forsøke å riste i hele troppen i et desperat forsøk på å få dem inn på riktig spor igjen. Syv endringer var gjort fra forrige kamp, et 1-0-tap for Chelsea. Resultatet var begredelig: «Null samspill, ingen intensitet, det var rett og slett ingenting», skrev Arild Skjæveland i en kommentar etter kampen her på liverpool.no. «Det er så overraskende, spesielt og rart at det er vanskelig å se hvor en skal starte. Det virker også helt umulig at Liverpool skal klare å snu en kamp når de slipper inn det første målet.»
Det var rutinerte spillere som Trent Alexander-Arnold, Fabinho, Thiago Alcantara, Roberto Firmino, Sadio Mané og Curtis Jones som var satt ut, noe som kunne bety et fokus på Champions League-kampen noen dager senere mot RB Leipzig.
«Bad Champions»
Et tema på den tiden var også at Klopp fremstod sta i sitt valg av taktikk. Til tross for nok en ny forsvarslinje, denne gangen bestående av tre unggutter (Neco Williams, Nat Phillips og Rhys Williams) sammen med Andy Robertson, insisterte Klopp på å spille med en høy linje. «Det er nesten helt uforståelig at laget ikke skal kunne spille annerledes, når det er så innlysende hva alle motstandere skal prøve seg på. Og det fungerer også for motstanderen. Hvor mange ganger havnet ikke de helrøde i trøbbel når Fulham vant ballen, og slo den enkelt over forsvaret og inn i bakrom?» spurte Skjæveland i sin kommentar. «Det er gode grunner for å spille slik, men da må du ha spillerne til det. Dette er vondt å se på.»
Det føltes som Liverpool hadde gitt opp i ligaen, og i de engelske avisene erklærte de topp fire-kampen som over. I The Athletic skrev James Pearce: «De fleste managere ville være nødt til å kjempe for jobben sin etter en slik rekke, men Klopps posisjon er ikke oppe til debatt. Eierne i Fenway Sports Group står støtt bak ham – og det med rette.»
Akkurat som Arne Slot må tåle nå, måtte også Klopp tåle at sammenligningene ble dratt tilbake til Roy Hodgsons tid. «Du må tilbake til Roy Hodgsons korte regjeringstid for et drøyt tiår siden for å finne forrige gang et Liverpool-lag leverte en slik rekke flaue prestasjoner», skrev Pearce, som også mente at Klopp var for treg med å reagere og gjøre bytter underveis i Fulham-kampen.
«Seks strake hjemmetap, ett mål på de kampene (og det et straffespark), viser at de ikke lenger kan slå tilbake etter tap, men heller smelter sammen. Roy Keanes utspill om at de er 'bad champions' ser ut til å stemme», skrev Paul Joyce i The Times.
«Bad Champions» var en merkelapp Keane brukte igjen om Liverpool i februar i år.
Formildende årsaker til svakt tittelforsvar
Den svakere tendensen til Liverpool startet allerede på tampen av tittelsesongen. Etter en tre måneder lang pause i spillet på grunn av koronapandemien, gjorde Liverpool jobben og sikret den første ligatittelen på 30 år. Men på de ni gjenværende kampene etter at fotballen kom i gang igjen, vant de fem, spilte to uavgjort, og tapte to kamper. Gode tall det, men et lite fall likevel for et Liverpool-lag som hadde vært helt fenomenale frem til skuddårsdagen i februar. Liverpool vant 26 av 27 ligakamper (ett uavgjort mot Manchester United) før de tapte 3-0 borte mot Watford den 29. februar. 2-1-seieren over Bournemouth den 7. mars ble den siste før fotballen ble stoppet frem til slutten av juni.
Det var mye som ble sagt den sesongen, som også har blitt sagt denne sesongen. Men det var flere formildende omstendigheter for Klopp enn det har vært for Slot.
Det var mange årsaker til det elendige tittelforsvaret til Liverpool for fem år siden. Fotballen ble stort sett spilt for tomme tribuner, et ordentlig skudd for baugen for Klopp-maskineriet som var så drevet av samspillet med supporterne. Anfield-effekten var totalt fraværende uten 60 000 på tribunen.
I tillegg hadde Liverpool store skadeproblemer, spesielt på stopperplass. Virgil van Dijk ble skadet mot Everton på høsten, og Joel Matip forsvant også. Med Joe Gomez ute hele sesongen førte det til vanvittig mange forskjellige sammensetninger på stopperplass. Phillips og Williams i Fulham-kampen utgjorde det 16. stopperparet til å starte i ligaen den sesongen, det 19. i alle turneringer. Stabiliteten var fraværende, og skadene på de høyreiste, etablerte stopperne gjorde også at Liverpool hadde omtrent null ammunisjon på hjørnespark.
Der Liverpool i 2025/26 har blitt farligere på dødball etter jul, var det helt motsatt den sesongen. På 14 kamper før jul i 2020 hadde Liverpool slått 97 cornere og scoret syv mål. På de første 14 kampene etter jul sto de med 113 cornere, og null mål.
Heldigvis kom oppturen på Anfield noen dager etter Fulham-tapet, da de slo RB Leipzig 2-0. Formen snudde i ligaen også, og Liverpool scoret til og med på et hjørnespark – et uforglemmelig øyeblikk da Alisson Becker stanget ballen i mål – mot West Bromwich. De røde sikret Champions League-plass, men det var unektelig et skuffende tittelforsvar.
