Florian Wirtz har nå mistet tre kamper etter at han kjente ubehag i ryggen i oppvarmingen på City Ground mot Nottingham Forest. Med unntak av de første 45 minuttene i den kampen – har savnet av ham aldri vært tydeligere enn det var her.
Det som først ikke virket å være særlig alvorlig, vil gjøre at han også mister fredagens kamp mot Wolverhampton. Det kjipe med ryggskader er at de kan dras ut i det uendelige. Per i dag er status at han kan rekke kampen borte mot Galatasaray på tirsdag.
Det finnes tusenvis av «kjerringråd» mot ryggsmerter. I tillegg til kiropraktor og fysioterapeut og alt annet Liverpool har tilgjengelig av medisinsk støtteapparat, er Wirtz så viktig nå at de gjerne må bruke noen av de andre også. «Kopping», selv om det ser helt sykt ut, legge seg med tennisball i senga, drikke ingefær- og gurkemeie-te, eller gå for en variant som Felix Magath gjorde med Brede Hangeland, da han fikk ham til å dyppe ost i alkohol for å ha det der det gjorde vondt for å lege en kneskade i Fulham for 13-14- år siden. Desperate situasjoner krever desperate grep.
Det tok lang tid, men siden desember måned har det sett ut til å gå mer og mer opp for Liverpool-spillerne at Wirtz bare må brukes, så vil han diktere tempoet, finne de riktige rommene og slå de riktige pasningene. I januar og februar så det bedre og bedre ut, før den leie ryggskaden dukket opp for to uker siden. Liverpool måtte da klare seg uten, og Arne Slot omtalte de første 45 minuttene som den dårligste omgangen laget hadde spilt.
Kjedelig og forutsigbart
Om de første 45 var ille mot Nottingham Forest, så var det minst like ille mot Wolverhampton på tirsdag. Virgil van Dijk omtalte laget som «treigt og forutsigbart», og sa at laget var «upresise med ball og tok for dårlige valg».
Kapteinen hadde rett i at Liverpool ikke ga bort så mye – xG-tallene viste 0.0 før baklengsmålet kom da Virgil tapte en duell og Ibrahima Konaté ikke klarte å stoppe Rodrigo Gomes som kom alene med Alisson Becker. Også det andre målet må settes på personlige feil – av så mange at det ikke er godt å si hvor man skal starte. Dommeren som ikke ga Dominik Szoboszlai frispark i forkant, Curtis Jones sin pasning, Alisson Beckers forsøk på klarering som ville gått 30 meter lenger før hamstringskadene, Rio Ngumoha som ikke spurtet for å presse André før avslutningen, eller Joe Gomez sitt forsøk på blokkering.
Men Liverpool var dårlige i banespillet. Det var ekstrem mangel på kreativitet, og Liverpools «satte» midtbane med Ryan Gravenberch, Alexis Mac Allister og Dominik Szoboszlai ble utspilt av André, Joao Gomes og Angel Gomes. De er forøvrig 176, 173 og 168 centimeter høye. Gode ballspillere, men med guts, innsats og løpskraft skal det kunne gjøres bedre.
Midtbanen var kanskje ikke det største problemet en gang. Det sier litt når det er så mye som ikke fungerer på en gang. Da står og faller det stort sett på den som står på sidelinjen. Men vi er dessverre nødt å komme inn på angrepet.
Når ikke alle angriperne lenger kan løpe
En stor del av frustrasjonen går på at Arne Slot åpenbart er klar over problemene, for han har adressert dem så mange ganger nå uten at det ser ut til at han kan finne løsninger. Når omtrent hele pressekonferansen på mandag handler om at han ikke liker utviklingen av spillestil og underholdning i Premier League, skulle en så veldig gjerne ønske at Liverpool klarte å utrette mer med ball enn å være nøyaktig det samme som man misliker. Tette bak – frem til de personlige feilene – med stort fokus på å skape noe på cornere.
Hugo Ekitike vil ekstremt mye, er bevegelig, men kanskje aller best når han får plukket opp ballen selv og skapt noe utav ingenting. Kanskje handler det også om hvordan det står til med de han har rundt seg akkurat nå. Cody Gakpo er utskjelt, ser ut til å være blottet for selvtillit, og får det rett og slett ikke til.
Liverpool sliter med å skape store nok sjanser, og det viser også tallene:
Men den det akkurat nå er tristest å se på er Mohamed Salah. En legende med alt han har utrettet for klubben, etablert som en av de beste spillerne vi noen gang har sett i Liverpool og Premier League, som rett og slett ikke får til noe som helst. Ja, han scoret et mål og fikk endelig slutt på måltørken i ligaen, men fra det vi så forrige sesong og til det vi nå ser, er det dessverre et av de største nivåfallene vi har sett, og det gjør vondt å se på.
Problemet med både Gakpo og Salahs formfall, er at det er få alternativ. Det er Rio Ngumoha på 17 år, og Federico Chiesa. Basert på det vi nå har sett, spørs det om Chiesa er noe bedre alternativ enn en Salah på 30 prosent av sin kapasitet. Chiesa kan heller ikke løpe, men kan være på riktig sted til riktig tid en gang i blant. Alexander Isak kan være tilbake mot slutten av måneden, men etter så lang tid ute med så alvorlig skade, er det de som i dag er tilgjengelige en vil måtte lene seg på en stund til.
Ngumoha har vist så mye lovende i små glimt denne sesongen, at Steven Gerrard kanskje har et poeng når han sier at tiden er inne for at han skal starte. Samtidig viste de 25 minuttene mot Wolves hva en manager kanskje har av betenkeligheter mot å bruke ham fra start. Når han har ballen og kan utfordre: strålende og fantastisk. Når han mister ballen eller helst bør gjøre alt han kan for å få den igjen: der er det mye å gå på. Slik det naturligvis kan være med en urutinert tenåring.
Liverpool har slitt borte mot Wolverhampton også tidligere, i sesonger der både Liverpool og Wolves har vært langt bedre fotball-lag enn de er i dag. Men på en dag med et angrep der mer enn én angriper fungerer, ville vi hatt en helt annen diskusjon akkurat nå.
Det beste vi kan håpe på er at Wirtz bader i tigerbalsam og at nålene i ryggen treffer på riktig sted – for Liverpools angrep trenger all den hjelp de kan få. Forhåpentligvis er han tilbake før Chelsea og Aston Villa får orden på noe som helst.
