Åpner opp om farens dødsfall: «Klopp forsto smerten min veldig godt»
Alisson Becker har skrevet om det plutselige dødsfallet til faren, som gikk bort i en drukningsulykke i Brasil i 2021.
Det var aldri noen tvil om at Alisson Becker skulle bli keeper – men det kom nok som en overraskelse på mange at brasilianeren skulle bli en av, om ikke den aller beste, mellom stengene.
Men selv om det ofte virker glamorøst og fantastisk å være profesjonell fotballspiller, følger det også med flere tunge øyeblikk – og våren 2021 opplevde Alisson alles mareritt, midt i Liverpools kamp om en topp fire-plassering.
Fra hjemlandet Brasil kom den knusende beskjeden fra moren: Faren – hans beste venn og store forbilde – hadde omkommet i en drukningsulykke, midt under covidpandemien. Det som fulgte, var flere tøffe uker, som på mange måter kulminerte i hans legendariske scoring mot West Bromwich – der en tydelig preget Alisson pekte mot himmelen og sin avdøde far.
I en fersk artikkel hos The Players’ Tribune, hvor fotballspillere åpner seg opp om privatlivet på en helt spesiell måte, forteller Liverpool-keeperen om dagene, ukene og månedene etter den triste beskjeden.
«Jeg var helt knust da han døde. Jeg klarte ikke engang å tenke på fotball. Jeg måtte minne meg selv på at jeg faktisk spilte fotball, og at vi kjempet om en topp fire-plassering. Det var enda mer komplisert fordi det skjedde midt under pandemien, og det var et mareritt å forsøke å komme seg hjem. Kona mi var gravid med vårt tredje barn, og covid herjet igjen i Brasil,» skriver han.
«Legen hennes sa at det var risikabelt for henne å reise, så hun måtte bli i Liverpool med barna våre. Det var en stor sorg for henne, for hun elsket faren min så høyt. Jeg måtte derfor reise alene til Brasil.»
Artikkelen fortsetter under.
Klopps viktige rolle
I kjølvannet av den tunge beskjeden dukket det opp blomster på døra fra Virgil van Dijk, Andy Robertson, Fabinho, Roberto Firmino, Thiago Alcântara og mange flere. Noen overrasket ham også.
«Til og med Pep Guardiola og Carlo Ancelotti sendte brev med kondolanser. Det rørte meg dypt. Hvert tiende minutt ringte det på døren, og et blomsterbud sto der med en ny bukett.»
Men det var Jürgen Klopp, hans egen manager, som kanskje spilte den viktigste rollen i denne tiden.
«Jeg glemmer aldri at Jürgen ringte meg. Jeg følte meg så skyldig over å ha gått glipp av trening, for vi var utenfor topp fire og trengte hvert eneste poeng. Men Jürgen sa at jeg måtte ta den tiden jeg trengte. Han hadde selv mistet faren sin da han var på samme alder, og han forsto smerten min veldig godt. Han var ikke bare en manager for meg – han var som en farsfigur.»
«Jürgen lot meg sørge, og ikke mange managere ville vært så forståelsesfulle. For meg er det ‘Liverpool way’. Det er annerledes her. Til og med spillerne er annerledes.»
Artikkelen fortsetter under.
NÆRE VENNER: Alisson Becker og Jürgen Klopp har i lang tid hatt et tett forhold. Her fra feiringene etter Divock Origis overtidsscoring mot Everton.
Betalte ham til Brasil
I forbindelse med begravelsen, som fant sted bare dager etter farens død, fikk Alisson enda et bevis på at Liverpool er en spesiell klubb – med helt spesielle mennesker.
«Ray Haughan, som var lagleder den gang, sendte meg en melding og fortalte at guttene hadde gått sammen og ordnet en privatflyvning, slik at jeg kunne komme meg til begravelsen uten å måtte bekymre meg for noe.»
Alisson fikk aldri reist på grunn av reiserestriksjonene, men han fikk være til stede via FaceTime fra Merseyside, der broren holdt opp telefonen gjennom hele seremonien. Sorgen tok likevel ikke slutt da denne delen av prosessen var over – som så mange andre har erfart.
«Uten lagkameratene og klubben hadde jeg ikke klart meg gjennom den perioden i livet. Da jeg kom tilbake til trening noen dager etter begravelsen, tenkte jeg på faren min i tilfeldige øyeblikk. Jeg klarte ikke å stoppe det. Jeg fikk plutselige glimt av ham, der han sto ved sidelinjen da jeg var liten.»
«Jeg fikk disse minnene og begynte å gråte – rett der ute på treningsfeltet. Tenk deg å skulle organisere muren for å stoppe et frispark fra Trent, mens tårene renner! Men lagkameratene mine var fantastiske. De dømte meg aldri. De oppførte seg som om de var en del av familien min, og de sørget sammen med meg. Å kunne trene igjen ga meg ro. Jeg pleier å si at jeg ikke valgte fotball. Du kan ikke velge noe som allerede er en del av deg – noe som er i blodet ditt.»
Du kan lese resten den lange og emosjonelle artikkelen hos The Players Tribunal.
