Gratulerer med 70-årsdagen, Wenche:Bestemor fra Søgne med Liverpool-tatoveringer og David James over senga

- Ja jeg er nok litt gal, sier hun smilende mens hun balanserer nystekt eplekake og is med sikker hånd, samtidig som det yngste barnebarnet leter etter «pole position» ved kaffebordet.

Hun har gitt vekk medlemskap i supporterklubben i øst og vest – og selvsagt også til barn og barnebarn. Med en svigersønn som er City-supporter har hun etter forhandlinger i sommer fått tommel opp for den nye bortedrakten til det ene barnebarnet. Drakten er fargemessig nøytral nok.

- Det er som en slags religion

Før vi setter oss har Wenche tatt oss med på omvisning. Nede i kjelleren har hun en stor samling av bilder, drakter, flagg, skjerf og andre minner fra et langt Liverpool-liv.

– Det er jo på sett og vis en slags religion sier hun med litt vidløftig stemme og stiller seg ved siden av et bilde av Bill Shankly. - Følelsene for både laget og byen følger oss jo fra vugge til grav. Det er et fint felleskap å være en del av – uansett hvordan livet behandler deg har Liverpool alltid vært en stabil faktor for meg. Noe som liksom alltid er der.

I mailen som kom til oss fra barna hennes for noen uker siden fremkommer det at til tross for at hun har slitt med både kreft, leddgikt og andre sykdommer, har hun likevel alltid vært en kraft og flamme for dem rundt seg. Wenche nevner ingenting av dette for oss, men det er lett å forstå hvorfor de som står henne nær ønsker å gjøre litt ekstra stas på henne på den dag som dette.

Hun snakker uavbrutt, som et fyrverkeri av følelser og engasjement, straks Liverpool nevnes.

Glad i både byen og folkene

Hun har vært medlem av supporterklubben siden «tidenes morgen», men interessen for de røde begynte lenge før det, forteller hun.
- Jeg ble interessert i fotball tidlig i tenårene. Ingen andre i min familie var fotballinteresserte, og det er vanskelig å si helt hvorfor det ble Liverpool. Tippekampene begynte noen få år senere og engelsk fotball ble jo en enda større snakkis etter hvert som «plingkampene» rullet over skjermen.

- Det som er sikkert var at jeg også likte The Beatles og så var det i tillegg noe med byen. Havnebyen Liverpool som vi av forskjellige årsaker liksom alltid hadde hørt så mye om. Jeg har alltid vært sosialt engasjert, er utdannet spesialpedagog og har blant annet jobbet i barnevernet. Fotballen har riktignok blitt veldig kommersialisert de siste årene, men det er likevel fortsatt mye sjel i klubben min, og så er det så mye annet i tillegg også. Jeg har jo blitt veldig glad i byen og folkene. Jeg tenkt spesielt mye på dem nå i disse korona-tidene.

Har du fått reist noe til Liverpool og fått opplevd stemningen?
- Du, jeg har faktisk bare vært på Anfield en eneste gang. Men for en opplevelse. Det var magisk, og jeg har drømt meg tilbake mange ganger. Faktisk skulle jeg ha vært over i vår med barn og barnebarn, men vi ble stoppet av koronaen. Min eneste tur var tidlig på 2000-tallet. Jeg husker jeg besøkte Tage Herstad og stedet han hadde i 99 Anfield Road. Det var stort.

- Han sender meg av og til kort fra turer på bortebane i Europa. En gang adresserte han det bare til «Anfield Road, Søgne», og det kom likevel frem. Som jeg sa, jeg er nok litt gal, og det er mange som vet om Liverpool-interessen min her lokalt.

Sterk historie om Hillsborough

Følte du at du kom innpå Liverpool som by og sted på turen din?
- Ja, faktisk så gjorde jeg det. For et sted, for et folk, altså. Men klart, er det er mange i en by som Liverpool som ikke har det så bra, og som sliter i hverdagen. 

Da er det veldig fint å se hvordan både supporterklubben og mange røde bidrar til lokale charities, og faktisk også direkte til dem som bor på gata. Nina Babsy Løyning er en av dem jeg har hatt kontakt med, og støttet litt, i forhold til det hun har gjort for uteliggere.

- Jeg traff selv en som satt utenfor portene på Anfield og spurte rett og slett om han ville på kamp. Altså vi ønsket å ordne en kampbillett for ham. Han takket pent nei, han kunne ikke ta imot det, svarte han. Jeg skjønner jo at det er mye stolthet og at fokus kanskje ikke først og fremst går på fotballen – men rett og slett å overleve. Sikkerhetsnettet for de som faller utenfor er dessverre ikke så utbygd som her hjemme.

En spesiell historie fra den turen husker jeg forresten godt den dag i dag. Mens noen i reisefølge var inne på «The Albert» satt ved utenfor på vinduskanten da en taxi stoppet nesten rett foran meg. Ut kom det en gammel mann med bare ei tann, og som i tillegg gikk på tøfler. Det var umulig å ikke legge merke til ham i vrimmelen av folk før kampen og han satte seg nesten rett ved siden av meg ved vinduskarmen der. Det viste seg at han var 86 år gammel og hadde gått på alle hjemmekampene så lenge han kunne huske. Han hadde vokst opp med to brødre. Begge de to hadde vært på Hillsborough i 1989. Den ene hadde omkommet, den andre hadde overlevd. Den gamle mannen hadde ikke reist på kampen selv, men det var som han sa, det føltes som jeg mistet dem begge, fordi alt endret seg etter den dagen. Broren som overlevde, hadde aldri gått på kamp igjen, slik det ble med mange av de overlevende. Møte med den gamle mannen utenfor puben glemmer jeg aldri.

Det var en sterk historie å høre fordi jeg selv satt den lørdagen i april på slutten av 80-tallet og fulgte med på semifinalen i Sheffield. Da det raskt ble klart at noe alvorlig hadde skjedd, ropte jeg på sønnen min som spilte fotball ute i hagen at han måtte komme inn. Vi satt begge som lammet og fulgte de grusomme rapportene og reportasjene som kom med stadig høyere tall på antall omkomne. Det er en dag og et minne verken jeg eller Stian noen gang kan glemme.

Klopp så menneskelig at han gjør spillerne bedre

Vi har hatt noen fantastiske sesonger nå, og mange store stunder med Jürgen Klopp som manager. Han er en meget dyktig trener, det vet vi, men han er også en helt spesiell person. Hvilke personlige egenskaper setter du mest pris på ved Klopp?

- Først og fremst vil jeg si at han virker som et stort medmenneske. En raus person, med et smittende humør og stor tilstedeværelse. Bare det at han er så «menneskelig» tror jeg gjør spillerne bedre. Det gir spesielt unge spiller stor selvtillit. Men alle som kommer inn ønsker helt tydelig å jobbe både for laget og manageren. De stoler blindt på ham, og jeg er ikke i tvil om at så lenge tyskeren blir så kan han vinne minst like mye som «den siren» fra nabobyen som pensjonerte for noen år siden.

Du har vært inne på at det er klubben som du føler ikke enkeltspillere. Men noen personlige favoritter har du vel hatt?

- Joda, klar det. Enkelte står frem på en litt spesiell måte. Ofte følger jeg kanskje nøye med på lokale spillere. Robbie Fowler var en tidlig favoritt. Trent er en spennende spiller på dagens lag. I tillegg til at jeg har et spesielt hjerte for Jordan Henderson. For noen år siden gav jeg ham nesten opp, men i dag er det liksom ikke det samme hvis han er skadet eller av andre årsaker ikke kan spille.

Ja, og så selvsagt David James da. Han holdt jeg på å glemme. Det var en fin kar syntes jeg. Synd han ikke var like godt keeper, sier hun og ler høyt.
- Jeg likte han så godt at jeg hadde et stort bilde av ham over senga. Det måtte spørre min ex om lov til først. Han var overhodet ikke interessert i fotball, men sa det var greit så lenge han fikk lov å henge opp et bilde av Samantha Fox …

Alle i supporterklubben vil med dette ønske Wenche til lykke med 70-årsdagen. Takk for Liverpool-gleden du sprer rundt deg. You’ll Never Walk Alone!