Supporterklubben 40 år:– Det endte med at TV2s fotograf satt på skuldrene mine mens jeg fikk presset oss inn på The Albert, der supporterne sang av full hals!

Denne saken har stått på trykk i Kopite tidligere i år, men løftes nå frem siden supporterklubben runder 40 år i dag.

Ledere i LFC

Som formann i supporterklubben gjennom 40 år har det vært viktig å ha gode relasjoner med beslutningstagere i Liverpool FC.

Helt fra starten merket vi at LFC var en veldig toppstyrt organisasjon. I praksis var det én mann som styrte det meste – øverste sjef Peter Robinson. Robinson hadde ledet klubben fra 1960-tallet og bestemte omtrent alt. For oss var det viktig å få lov til å intervjue spillere og å få tilgang til kampbilletter til supporterturene vi etter hvert begynte å organisere. Vi var en av de aller første utenlandske supporterklubbene for Liverpool, og en av mine oppgaver var å holde dialogen med klubben. Når folk nedover i systemet ikke hadde fullmakter, valgte vi å gå rett til toppen.

Under Liverpools treningskamper på Ullevaal Stadion gjennom hele 1990-tallet inviterte arrangør Tom Schanke meg alltid til å se kampen fra selveste Kongetribunen. Personlig synes jeg det er mye morsommere å stå blant supporterne, men det ga meg samtidig muligheten til å treffe Robinson, Parry og andre topper i klubben. Det var vel slik jeg også ble kjent med klubbens formenn Noel White og deretter David Moores, som også var hovedeier i LFC. Senere har jeg flere ganger truffet klubbens amerikanske eier John Henry – og ikke minst hatt gleden av å hilse på hans kone, Linda!

Det har ikke vært mye «wining and dining», men det at vi har hatt jevnlig kontakt med klubbens absolutt øverste ledere og fortløpende informert dem om supporterklubbens utvikling og aktivitetsnivå, tror jeg bestemt har bidratt til at den norske supporterklubben alltid har vært høyt anerkjent av Liverpool FC. Vi hadde god kontakt med Ian Ayre, som var klubbens leder i flere år. Også dagens toppsjef, Peter Moore, har hatt møte med oss i styret i supporterklubben, og han kjenner godt til vår virksomhet. I dag er det daglig leder Tore Hansen som har mest kontakt med klubben, noe som er viktigere enn noen gang.

Managere

Jeg har hatt gleden av å treffe flere av Liverpools managere siden supporterklubben ble stiftet i 1980. Da managerlegenden Bob Paisley gikk av i 1982, sendte vi ham brev og spurte om han ville akseptere æresmedlemskap i supporterklubben, noe han takket ja til. Jeg fikk også hilse på ham i Liverpool og ga ham en gave fra supporterklubben et par år senere. Kenny Dalglish har jeg også hatt gleden av å treffe.

Man kan mene mye om Graeme Souness og hans managerkarriere på Anfield, som gjorde ham veldig upopulær. Jeg tor jeg er enig med de aller fleste om dette, men én ting skal Souness ha: Han var svært imøtekommende og hyggelig å være sammen med. Jeg traff ham flere ganger og intervjuet ham til medlemsbladet The Kopite. Roy Evans var (og er fremdeles) også veldig hyggelig. En gang jeg var på Melwood og intervjuet ham, spurte han om jeg ville sitte på til Anfield. Så kjørte vi dit i bilen hans, mens han spurte meg hva jeg syntes om Mini Jacobsen, som han tydeligvis hadde sansen for! Roy stilte også opp på et av supporterklubbens treff på Stedet i Oslo på 1990-tallet.

Gerard Houllier har jeg vel bare så vidt håndhilst på. Han var veldig lite interessert, men hans etterfølger, Rafa Benitez, var en hyggelig mann. Jeg sto en gang nede på sidelinjen på Ullevaal Stadion sammen med ham og pratet litt. Da jeg spurte ham om hva han syntes om eierne Gillett og Hicks, svarte han med forakt i stemmen: «They don’t know anything about football.»

Spillere

Listen over alle spillere jeg har truffet, er lang. Jeg skal ikke nevne alle, men noen skiller seg ut. På den første turen til Liverpool i 1980 fikk vi treffe nesten hele laget etter kampen for fotografering og autografer. Sommeren etter arrangerte Torbjørn og jeg supportertreff i Oslo med Ray Clemence, David Johnson og Phil Neal. Bare to måneder senere traff jeg Neal igjen, da jeg fikk lov til å overvære England trene dagen foran den legendariske 2–1-seieren til Norge. Da hadde Phil takket ja til å være klubbens president, og de neste årene sendte han meg håndskrevne brev i posten som jeg oversatte og fikk publisert i medlemsbladet. Phil er en vi fremdeles har god kontakt med og som alltid stiller opp for supportere. David Fairclough, David Johnson, Alan Kennedy og Phil Thompson er andre spillere som vi treffer med jevne mellomrom og som alltid stiller opp for norske supportere.

En periode på midten av 1980-tallet var jeg også redaktør for medlemsbladet og intervjuet spillere når det var mulig. Da Wales spilte landskamp mot Norge, traff jeg Ian Rush og Joey Jones dagen før kampen, og etter matchen ble jeg invitert inn på spillerbussen til det walisiske landslaget. Etter en kort tur innom hotellet ble det bytur og nattklubb i Oslo med alle spillerne. Rushie fikk en marsipankake av en supporter, som han ikke kunne ta med seg hjem til Liverpool – så den fikk jeg. Da Irland spilte mot Norge året etter, ble det nok en gang en fuktig bytur med hele det irske landslaget etter at jeg og Gaute Larsen (Ullern) hadde tatt med oss Liverpool-spiller Jim Beglin på sightseeing i byen dagen før kampen.

Da Liverpool kom til Norge for å spille sommerkamper på 1980- og 90-tallet, ble det ofte festing med spillerne etter kampen. Jeg husker spesielt i Bryne i 1988. Liverpool-gutta var klar for en fest, men alt stengte tidlig. Da var det en fyr som ropte «nachspiel hos meg» – så dro vi hjem til ham sammen med 8–10 av spillerne for å fortsette festen ut i de små timer.

I Tromsø året etter var det også bytur etter kampen. På utestedet vi havnet på, fikk alle spillerne gratis øl, så da lærte vi fort at det var mye penger å spare på å gå i baren og bestille «a pint of lager» istedenfor «en halvliter». Snakket man engelsk, slapp man å betale!

Av andre ting jeg husker spesielt, vil jeg nevne sommeren 1986, da Sammy Lee stilte opp på supportertreff i bomberommet i borettslaget jeg bodde i på Furuset og da nevnte Gaute Larsen tok med seg Gary Ablett hjem til meg på te og vafler – og en god fotballprat. Ablett er den eneste spilleren som vant FA-cupen med både Liverpool og Everton. Dessverre døde han av kreft for noen år siden.

De norske spillerne i Liverpool har jeg ikke hatt altfor mye kontakt med, bortsett fra Vegard Heggem og Stig Inge Bjørnebye. Heggem er jo en ivrig supporter, som det alltid er hyggelig å ta en fotballprat med når vi treffer på hverandre. Stig Inge hadde vi jevnlig kontakt med i Liverpool, og da han skulle reise hjem til Norge, arrangerte noen av oss en avslutningsfest for ham på Newz Bar i Liverpool. Da han senere på sommeren kom hjem til Norge, ble vi invitert av familien hans til hjemkomstparty i Trysil. John Arne Riise har jeg bare truffet noen få ganger, men min datter Camilla var hans private italiensklærer da han flyttet til Roma i 2008.

Danske Jan Mølby hadde vi hyppig kontakt med, men den absolutt hyggeligste av alle Liverpool-spillere jeg har truffet, er utvilsomt svenske Glenn Hysén, som flere ganger ordnet kampbilletter for oss, noe jeg skrev om i The Kopite tidligere denne sesongen. Jeg traff ham senest for et par måneder siden over en øl i Liverpool.

Den spilleren jeg kanskje er mest stolt over å ha truffet, er Billy Liddell. Spilleren som var så god at laget ble kalt «Liddellpool», var en av klubbens beste gjennom alle tider. Han kom til LFC i 1939 og var der i 20 år – hele tiden som lagets store stjerne. Det var på en lunsj i sponsorlosjen til Candy i 1991 at jeg ble plassert ved siden av Liddell og hans kone. En biltur sammen med min venn Chris Woods til Peter Thompsons vertshus i Lake District var også en minneverdig opplevelse. Den tidligere vingspilleren fortalte mange morsomme historier om Bill Shankly som jeg fikk notert og publisert i medlemsbladet.

Journalister og andre personligheter

Da supporterklubben ble stiftet, hadde vi ingen penger til å markedsføre oss. Vi prøvde derfor å knytte kontakter med mediene for å få oppmerksomhet rundt klubben. Gjennom hele 1980-tallet var det NRK som hadde monopol, og det var omtrent umulig å slippe til i sportssendingene deres, selv om Torbjørn og jeg var med i Ukeslutt på NRK Radio i 1981.

En gang tidlig på 1980-tallet dristet jeg meg til å ringe på hos Arne Scheie for å gi ham den siste utgaven av medlemsbladet, og da inviterte han meg inn på en kopp te og en fotballprat. Senere har jeg truffet ham mange ganger, og han er alltid like interessant å prate med.

Jeg hadde også litt kontakt med Rolf Hovden i NRK. I 1982 skulle han kommentere Liverpools 5–0-seier over Everton, og jeg ga ham en del «fun facts» som han brukte under kampen.

Etter NRK-karrieren jobbet Knut Th. Gleditsch blant annet med radio. To ganger var jeg ukens gjest i hans tippe- og fotballsending, sendt fra studio på toppen av Oslo Plaza. Jeg husker jeg var svært imponert over Gleditsch, som kjørte 2-3-timers direkte sending med studiogjester uten så mye som en notatblokk. Han tok alt på sparket!

Halvard Flatland var den første fra TV som viste interesse, og i 1983 var jeg ukens tippegjest på det som da het Janco-TV. Opp gjennom årene er det blitt veldig mange intervjuer, og generelt må jeg si at alle de reporterne jeg har truffet, har vært veldig hyggelige bekjentskaper.

Den mest spesielle opplevelsen med mediene var nok i 1995. Liverpool slo Blackburn 2–1, men Blackburn vant likevel ligamesterskapet, fordi ManU bare spilte uavgjort mot West Ham. Før kampen traff jeg Kjetil Siem, som da var reporter i TV2, utenfor Anfield. Han ønsket å filme inne i en av pubene, men sa det var fullt overalt. Det endte med at TV2s fotograf satt på skuldrene mine mens jeg fikk presset oss inn på The Albert, der supporterne sang av full hals!

En stor personlighet, som aldri har vært ansatt i LFC, men som likevel har betydd mye for klubben og supporterne, er Gerry Marsden. Lederen og sangeren i Gerry & the Pacemakers er en legende på grunn av sangen «You’ll Never Walk Alone». På 1990-tallet holdt han konsert i Oslo Konserthus, og sammen med en liten gruppe supportere traff jeg Gerry backstage og ga ham et eksemplar av singelen YNWA som vi hadde gitt til alle medlemmene et par år tidligere. Gerry var en svært hyggelig person, som var veldig glad for å ta en prat med norske supportere.

Supportere

Det er mange mennesker jeg har truffet og blitt kjent med gjennom 40 år som formann i supporterklubben, men for meg er det ingen tvil om hvem som har betydd mest for meg. I likhet med så mange andre har jeg fått venner for livet gjennom supporterklubben. Da snakker jeg ikke om spillere og managere, men om andre Liverpool-supportere – både norske og engelske. Det å treffe og reise med likesinnede på turer til Liverpool er det som utvilsomt har gitt meg mest gjennom fire årtier som formann i supporterklubben.