Supporterklubben 40 år:Tjuvlånte kopimaskin og ba folk sende frimerker - slik var starten

Supporterklubben feirer 40 år i 2020. De lidenskapelige Liverpool-supporterne Torbjørn Flatin og Pål Christian Møller startet eventyret i 1980, med god hjelp på veien. Her er deres historie fra de første 40 årene.

24. aug 2020 kl 11.43 Mari Lunde

Denne saken har stått på trykk i Kopite tidligere i år, men løftes nå frem siden supporterklubben runder 40 år i dag.

Ti kroner og fire frimerker

Forløperen til supporterklubben ble startet av Thomas Larsen Bergheim i 1978, og var helt utslagsgivende for at den nye supporterklubben kjapt fikk bein å stå på.

Så hvordan startet supporterklubb-eventyret?

l Christian Møller: Thomas startet å sende ut nyhetsbrev og hadde rundt 150 stykker på listen. Etter rundt et år stoppet det opp. I 1980 satte Svein Ringelien inn en annonse i Sport i Bilder om at han ville starte opp igjen Liverpools supporterklubb. Da skrev både jeg og Torbjørn til ham at vi ville være medlemmer, men også ha en litt mer aktiv rolle.

Ringelien hadde fått medlemslisten til Bergheim, men hadde ikke muligheten til å ta en lederrolle i supporterklubben. Torbjørn og Pål møttes for første gang på gutterommet hjemme hos Pål på Kjelsås i Oslo, hvor de bestemte seg for at de ville starte opp klubben – før de gikk og så på Skeid-kamp.

Pål: Vi hadde en del adresser, og satte i tillegg inn annonser i blant annet Sport i Bilder. Etter bare et par dager fikk vi første medlem, Nils-Morten Telle. Vi spurte ham om han kunne bli kasserer.

Kontingenten det første året var ti kroner og fire frimerker. Torbjørn sto for print.

Torbjørn Flatin: Det var ingen stor pengebeholdning, så vi måtte improvisere litt. Pappa jobbet på Kongsberg Våpenfabrikk, og på nabokontoret var det en stor, fin kopimaskin. Vi tjuvlånte den litt, og kopierte opp hele bladet på den. Jeg hadde også noen ganger tilgang på en kopimaskin gjennom jobben min som postbud. Så det var pionerarbeid av høy klasse.

Pål: Torbjørn hadde ikke telefon på den tiden så vi måtte skrive brev til hverandre. Men hvis det var noe som hastet, kunne jeg ringe butikken i underetasjen til Torbjørn.

Innholdet i bladene hentet de fra kampprogrammer de abonnerte på, og Torbjørn abonnerte også på Liverpools lokalavis som han fikk daglig. Man måtte altså se til England for Liverpool-informasjon og nyheter.

Pål: Det var en av grunnene til at vi startet supporterklubben. Vi fikk jo ikke nok informasjon i Norge. Det var ikke noe tekst-tv på den tiden. Det eneste som var, var tippekupongen og engelsk radio. Hvis du ikke hadde tilgang til en Narvesen-kiosk med engelske aviser eller radio, fikk du ikke resultatet før i Aftenposten mandag morgen.

Den første norske supporterklubben for en britisk fotballklubb var for Manchester City, og den ble startet i 1974. Derby og Arsenal fulgte etter i henholdsvis 1977 og 1979, før det endelig var Liverpools tur i 1980.

Da Liverpool FC ble klar over supporterklubbens eksistens, spurte de om klubben kunne omfatte hele Skandinavia. En periode var supporterklubben altså en Scandinavian Branch.

Gode kontakter

Er det noe dere savner fra den første tiden?

Pål: Det var jo veldig gøy, og vi fikk veldig god respons veldig kjapt. Vi hadde jo ingen midler, men bare håpet at det skulle ordne seg. Det var et genuint ønske om å bygge en slags Liverpool-kultur.

Hvordan var første møtet med Liverpool?

Pål: Da vi startet i august, hadde jeg allerede bestemt meg for at jeg skulle reise til Liverpool i julen. Da skrev jeg en notis i medlemsbladet, om noen ville være med, og fire stykker ble med. Vi hadde tatt kontakt med Liverpool FC og lokalavisen så fort vi startet supporterklubben, så da vi reiste over i romjulen 1980, var alle dører åpne. Vi fikk ta bilder med ligapokalen, og etterpå traff vi alle spillerne, som stilte opp for fotografering og autografer – en utrolig opplevelse for fem unge gutter fra Norge! Vi fikk en fantastisk god relasjon til LFC fra dag én.

Torbjørn: Jeg hadde vært over et par ganger før, men tok med meg en liten gjeng i påsken 1981. Vi skulle se en kamp mot Manchester City, men den ble utsatt. Da måtte vi improvisere litt, så vi reiste opp til Melwood og stilte oss opp på muren. Da banemannen skulle til å kaste oss ned fra muren, tok jeg en råsjans og hoppet ned og sprang bort til Bob Paisley. Jeg spurte ham om ikke fem nordmenn kunne få se på treningen. Og det kunne vi. Det reddet hele turen.

Men det var ikke bare i Liverpool det ble bygget kontakter.

Torbjørn: Vi hadde en bra link i tillegg gjennom fotballskolen til Reidar Martinsen på Ullern. Vi hadde et veldig bra møte med Clemence, Neal og David Johnson sommeren 1981.

Flere av Liverpool-spillerne kom til Ullern hver sommer på 80- og 90-tallet for å drive fotballskole, i regi av tidligere sportsjournalist Reidar Martinsen.

Pål: Han har dekket mange Liverpool-kamper og blitt godt kjent med spillerne. Da fant vi ut at vi skulle arrangere et supportertreff i Oslo. Så vi spurte spillerne, og ja da, de stilte opp. Så vi fant et discolokale i byen, og så kom disse tre Liverpool-spillerne og hadde nærmest pressekonferanse. Det første spørsmålet jeg stilte Ray Clemence var, «skal du forlate Liverpool?». «Ja», svarte han. Han skulle til Tottenham. Det var ennå ikke offentliggjort, men han var helt åpen. De var ærlige og jordnære, og det var en skikkelig boost for oss.

Spillerne stilte virkelig opp for LFCSCN de første årene.

Pål: Torbjørn og jeg syntes det hadde vært kult å få en spiller til å skrive i bladet. Vi spurte Phil Neal om han kunne bli president i klubben, og sende oss tre, fire brev i året. Og han gjorde det. Han skrev om nye spillerne, blant annet. Det var helt utrolig hvordan de stilte opp.

Torbjørn: Jan Mølby var også president i klubben en periode, det samme var Roy Evans.

Pål: Jeg synes det er teit å skryte av at man har festet med spillerne og sånn, men det var jo sånn. Det var en helt annen attitude, spillerne kan jo ikke gjøre det nå, da blir det jo skandale. Før i tiden kunne de finne på nesten hva de ville uten at folk fikk vite om det.

Butikk, supportertelefon og internett

Supporterklubben vokste og vokste, og tok for alvor av på 90-tallet, til tross for at de sportslige høydepunktene stort sett uteble.

Pål: På midten av 90-tallet eksploderte det. I 1995 hadde vi ca. 10.000 medlemmer, og bare et par år senere var det 20.000 medlemmer.

Liverpool spilte mot Brann på Brann stadion i cupvinnercupen i 1997.

Pål: Det gjorde vi mye ut av. Vi hadde et svært supportertreff i Bergen, og det var en ekstrem interesse. Etter det åpnet vi en supporterbutikk i Drammensveien i Oslo som het Kop Shop, som løftet klubben opp på et annet nivå.

Det skjedde også mye i den øvrige mediebransjen på den tiden, med internetts sakte inntog.

Pål: Roger Dahl var viktig for å få supporterklubben inn i dataverdenen. Supporterklubben hadde egen nettside flere år før VG og Dagbladet. Liverpool Football Club hadde ikke nettside før fem, seks år etter oss. Det synes jeg er gøy. Vi hadde også supportertelefon hvor man kunne ringe inn og høre nyheter. Vi har alltid vært tidlig ute med mye, og vi har vært opptatt av å se fremover og hele tiden være i utvikling.

Åpne dører

Hvor mye har forandret seg på de 40 årene?

Pål: Den største forskjellen er nok forholdet til klubben. Jeg husker langt ut på 90-tallet at jeg kunne stå med kompiser på the Albert før kamp, og så tuslet jeg bort på kontoret til Peter Robinson (klubbens øverste sjef) en time før kamp for å slå av en prat, før jeg gikk tilbake til the Albert. Det var en helt åpen tilgang.

Torbjørn: Spurte vi, fikk vi som regel ja. Det meste skjedde på Anfield på den tiden, ikke Melwood. Jeg husker jeg intervjuet John Barnes på parkeringsplassen der med hundre stykker rundt meg.

Hvor lenge opplevde dere at døren sto åpen?

Torbjørn: Det var ganske åpent helt frem til Houllier kom. Da Souness var der, ble mye forandret. Da begynte spillerne å skifte på Melwood, men han gjorde ikke tilgangen noe vanskeligere. De første 20 årene hadde vi gode kontakter. Det var først en hobby, men så ble jeg ansatt i 1996 og da hadde jeg fire, fem år hvor jeg kunne gå rundt og intervjue hvem som helst. Gerrard, Owen, Hyypiä. Så lenge Evans var der, var det fortsatt rimelig åpne dører. Men så omorganiserte Houllier og ville ha presserom, og da stoppet det litt opp. Jeg visste nok ikke hvor heldig jeg var.

«The Kop er fortsatt magisk»

Har prestasjonene på banen påvirket supporterklubben på noen måte?

Pål: Det er så mye mer enn bare det som skjer på matta, og det er det som gjør Liverpool-supportere så spesielle. Når det har vært tøffe tider hvor laget ikke har vunnet noe særlig, sånn som de siste 10-15 årene, har likevel supporterklubben hatt en ekstrem medlemsvekst. Det at vi vant Champions League var selvsagt positivt, men vi økte likevel selv når man gjorde det dårlig. Det er mange flere ting som trekker supportere til Liverpool enn resultat, en norsk spiller eller norsk manager. Vi trenger ingen Solskjær-effekt. Faktisk har vi fått flere nye medlemmer enn Uniteds supporterklubb etter at Solskjær ble ansatt.

Torbjørn: Jeg tror mange hadde vært slappe med å melde seg inn, men da det ble så mye snakk om Solskjær i mediene, meldte de seg endelig inn hos oss.

Pål: Jeg tror det er litt fordi vi har fokusert på å bygge kultur som ikke er avhengig av resultater på banen. Gjennom både Kopite og andre måter har vi bygget kultur, vi har trukket frem gamledager og historikk. Verdiene til Shankly og Paisley, presentert Liverpool som arbeiderklasseby. Vi har fokusert mye på byen og folka som bor der, i stedet for bare spillerbørs og statistikk, og folk er blitt glad i byen. Det var en strategisk beslutning vi tok for mange år siden.

Hvordan har livet på tribunene på Anfield forandret seg siden dere først reiste over på 80-tallet?

Torbjørn: Det har vært veldig spennende å følge. Da vi satt og så på tippekampen, hadde vi ikke peiling på hvordan det skulle være å stå på the Kop. Det er jeg glad jeg fikk oppleve. Jeg vil påstå at det er ren flaks at jeg har fått en klubb jeg synes har en fantastisk tribunekultur. Jo da, det er blitt flere turister og det er blitt sitteplasser. Det er en annen stemning enn når 25.000 svaiet på the Kop. Men jeg vil fortsatt påstå at Liverpool-supportere er de beste når det gjelder, best i de rette øyeblikkene. Det har forandret seg, men det er fortsatt magisk.

Pål: Jeg sto på the Kop i gamledager og hver gang ballen nærmet seg, føk alle nedover. Ble det scoring, endte man opp et helt annet sted. Men jeg var der forrige gang Liverpool vant ligaen, mot QPR, og det var litt blasert. Det var ingen supportere som danset og hoiet nedover Mathew Street. Det hadde blitt helt normalt å vinne, og man begynte å ta det for gitt. Hvis Liverpool vinner ligaen nå, kommer det til å være den beste feiringen noensinne. Det kommer til å slå alle parader, det er jeg 100 prosent sikker på. Det var noen år det gikk litt trått, men samtidig har det vært noen ekstreme høydepunkter. Semifinalen mot Chelsea i 2005, for eksempel, var som å ha vært på rockekonsert. Og så var det Barcelona-kampen i fjor … det er vanskelig å påstå at det var bedre før. Hvis det lykkes i år, blir det den beste supporterfesten noensinne.

Torbjørn: Hvis vi vinner i år, blir det sånn at folk kommer til å danse nakne i fontenene. Det blir magisk.

Pål: Det blir helt vilt, også i Norge.

Drømmer om 100.000

Hva er dere mest stolte av at dere har fått til med supporterklubben?

Pål: At supporterklubben er viktig i livet til mange. Det har ikke noe med fotball å gjøre i det hele tatt, men supporterkulturen her i Norge som vi har vært med på å skape. Når vi vet hvor viktig det er, og vi har hørt historier om folk som sliter, men som har funnet stor verdi i å være en del av klubben. Det kan jo være forskjell på liv og død for noen. At vi har fått være med og bidra der … og at vi har vært med på å bidra til å samle inn mange hundre tusen kroner til de etterlatte etter Hillsborough, og det sosiale engasjementet, er det jeg er mest stolt av.

Torbjørn: Jeg må bare istemme. At man møter på folk som er glad for å være en del av familien. Jeg vil ikke legge skjul på at det er medlemsbladet Kopite som står mitt hjerte nærmest, og folk kommer bort og sier de har lest det og det, vært med så og så lenge … noen sier takk for sist, for at man har vært på tur sammen på 90-tallet. Man kan så vidt snu seg utenfor Anfield uten å treffe en nordmann.

Pål: Når jeg er reiseleder i Liverpool og ser de som er der for første gang, og ser hva det betyr for dem, da blir jeg varm om hjertet.

Torbjørn: Det opplevde jeg spesielt mot Barcelona i fjor. Da var det voksne folk som satt ved siden av meg og grein. Tenk at de skulle få oppleve det. Det var sånn det var for meg også de første gangene jeg kom til Anfield. Det å komme dit første gang, det betyr mye for mange. At vi har kunnet bidra bitte litt i den forbindelse, det føles bra.

Pål: Nøkkelen til suksess er at dette har vært drevet non profit fra første dag, ikke for å tjene penger. I dag har vi ansatte, men det er den genuine dugnadsinnsatsen som ligger i bunn.

Hvordan ser de neste 40 årene ut?

Pål: The sky is the limit. Vi prøver hele tiden å utvikle oss til å bli bedre og bedre. Med den enorme dekningen som er nå, er det vanskelig å se for seg at ting skal bli veldig annerledes. Men vi vil at interessen til Liverpool skal bli større, og vi vil at vi sammen skal bygge videre på Liverpool-kulturen. For 20 år siden var det ingen av oss som hadde trodd vi skulle nå 50.000 medlemmer, men nå er vi her. Neste mål må være 100.000.

Har du innspill til journalisten?