I dag er det 45 år siden St. Etienne-kampenSeieren som fikk voksne menn til å gråte

Om stolpeskudd

The Kopites stolpeskudd-serie er laget av Steinar Bjerkmann, Chris Wood, Torbjørn Flatin, Jonny Stokkeland og Knut Espen Svegaarden.

Liverpools supportere hadde god grunn til å være optimistiske sommeren 1976.

De fire foregående sesongene hadde brakt suksess klubben ikke hadde sett maken til tidligere: to ganger ligavinnere og to annenplasser, to triumfer i UEFA-cupen og en FA-cuptittel.

David Johnson hadde kommet fra Ipswich Town for å styrke en allerede sterk stall.

Forhåpningene var derfor høye med tanke på at klubben kunne forsvare ligamesterskapet, noe ingen tropp fra Liverpool hadde gjort siden 1923, og ingen annen engelsk klubb hadde oppnådd siden Wolverhampton Wanderers (1958 og 1959). Tre tidligere forsøk på å vinne Serievinnercupen hadde endt i skuffelse – kunne endelig Bob Paisley bringe sitt lag et trofé som selv ikke Bill Shankly klarte å vinne?

Vanskelige å vippe av pinnen

Bare ett tap på de første seks kampene i 1. divisjon antydet at det ville bli hardt for en annen klubb å vippe Liverpool av pinnen.

Et tap for West Bromwich Albion i ligacupen ble sett på som uheldig, men ikke kritisk. Trekningen i Europa hadde vært snill for de regjerende UEFA-cupmesterne, da man skulle møte lille Crusaders fra Nord-Irland. De ble komfortabelt sendt ut av turneringen med 7–0 sammenlagt.

Til tross for at Johnson var kommet, scoret likevel ikke laget regelmessig nok. 5–0-seieren i Belfast var bare den tredje gangen hvor laget hadde scoret mer enn to ganger i en enkelt kamp, og store seiere ville være sjelden kost også under resten av sesongen.

I den andre enden fortsatte Ray Clemence å være en solid og pålitelig keeper, men selv han må ha vært sjokkert over de fem målene som Aston Villa satte inn bak ham i løpet av 45 minutter på Villa Park i midten av desember.

Ray spilte i alle klubbens 62 kamper den sesongen og slapp inn bare 22 mål på 21 bortekamper i ligaen.

Fem av disse kom altså i én kamp, og statistikken viste hvor mye man fortsatt kunne stole på 29-årige Clemence.

• Klopp vil ha alle kanonene tilgjengelig til derbyet

Tap i Saint-Etienne

Etter å ha slått Sunderland på Anfield på 1. nyttårsdag holdt laget en fire poengs ledelse på Ipswich øverst på tabellen, men laget fra East Anglia hadde spilt fire kamper færre.

Manchester City og Aston Villa var også i bildet, men ingen av de lagene hadde vist en form som kunne røpe at de ville være en seriøs trussel da Liverpool hadde en bekymringsfull kamprekke rundt månedsskiftet januar/februar som bare ga seks poeng på fem kamper.

Utenom ligaen hadde Liverpool spilt seg pent fram til kvartfinalen i FA-cupen, fire dager før man skulle spille borte mot AS Saint-Étienne i kvartfinalen i E-cupen.

Dette var en kamp som tiltrakk seg massiv interesse fra mediene da vi forberedte oss på å møte ikke bare de franske mesterne, men også tapende finalist i den gjeveste E-cupen fra året før.

Jeg var en av mange Liverpool-supportere som ble grepet av den spenningen som kom i kjølvannet av at laget avanserte i Europa, og dette var en kamp jeg virkelig ønsket å se.

Vi fløy fra Liverpool (Speke) til Lyon før vi ble satt på busser inn til sentrum. Etter et par timer for oss selv ble vi igjen geleidet inn på busser som satte kursen sørover og mot vårt endelige mål.

Dessverre ble turen noe forsinket etter at supportere ble tatt for nasking under en stopp underveis, men til slutt kom vi fram til en enorm parkeringsplass i nærheten av stadion.

Atmosfæren inne på arenaen var fryktinngytende. Vi var plassert på en svær tribune med tak bak det ene målet.

Etter nylig å ha sett høydepunktene fra kampen hadde jeg glemt hvor god sjansen til Phil Thompson var på en heading i 1. omgang, selv om jeg husket at Steve Heighway løp seg fri og traff stolpen etter pause.

Akkurat da det virket som vi skulle greie å holde ut til et prisverdig uavgjortresultat, gjorde slapp markering på en corner at Dominique Bathenay kunne sende en volley forbi Ray Clemence fra omtrent åtte meter.

Tapet var en enorm skuffelse. Det var veldig trangt på vår ståtribune og mange av oss var gjennomvåte av svette og også etter å ha fått kastet på oss flasker med urin av noen hjemmefans høyere oppe.

Jeg var ærlig talt glad for å kunne komme meg ut av byen og til flyplassen i Lyon, før vi landet i Liverpool klokken to om natten.

• Slik oppstod the Kops mest kjente sanger

Uforglemmelig

Returkampen to uker senere er med rette blitt omtalt som en av de mest berømte kveldene i klubbens historie.

Jeg kan ikke gi beskrivelsen som den fortjener her. Bedre folk enn meg har skrevet om det før og vil uten tvil gjøre det igjen.

Jeg er bare glad for at jeg var der og kunne se det med mine egne øyne. Main Stand, hvor jeg satt, begynte faktisk å riste etter det dramatiske seiersmålet til David Fairclough.

Utførelsen av «We Shall Not Be Moved» over hele stadion vil jeg høre så lenge jeg lever. Det var uforglemmelig.

Seieren i kvartfinalen ga oss ingen pokal, men fortsatt levde håpet om å sikre seg en trippel av triumfer.

Vi fikk det trolig svakeste laget som motstander av de fire som var igjen i Serievinnercupen (FC Zürich), men samtidig det laget vi minst ønsket å møte på samme tidspunkt i FA-cupen (Everton).

Etter opplevelsen med Saint-Etienne var det ikke aktuelt å ikke ta turen til Zürich. Det som var en velorganisert reise, ble ikke mindre komfortabel ved at Liverpool vant 3–1.

Vi fikk riktignok et sjokk da vertene scoret et tidlig straffespark, men ikke lenge etter hadde Phil Neal skapt balanse i regnskapet.

Utligningen ble møtt med vill feiring blant de tilreisende fra Merseyside da vi følte oss sikre på avansement med et bortemål.

Ytterligere scoringer av Steve Heighway og Neal (på straffe) bare forsterket det inntrykket.

Vel hjemme kunne jeg igjen gå smilende rett på jobb, et smil som varte hele dagen og gjorde kollegene oppmerksomme på hvor jeg hadde vært. Om de ikke allerede visste det.

Hjerteskjærende nederlag

Det var et smil som kun ble brutt én gang mellom kampen i Sveits og for resten av sesongen.

Det å tape finalen i FA-cupen mot Manchester United var hjerteskjærende.

Vi ønsket det så mye og scoret kampens klart fineste mål, men kanskje ønsket de det enda litt mer etter å ha tapt finalen tolv måneder tidligere? Eller kanskje var det ment å være slik.

Slik som mot Arsenal seks år tidligere, slapp vi inn et av de mest rotete målene som har vært sett på Wembley. Jeg kan fortsatt huske den forferdelige spaserturen fra stadion til bussen etter kampen. Feirende United-supportere var overalt, og de viste oss ingen barmhjertighet. Vi ville imidlertid ha gjort det samme mot dem.

Den største kvelden

Vi hadde dog ikke tid til å synes synd på oss selv. Fire dager senere ventet kampen om en gjevere pris. Den samme morgenen som finalen i Europacupen ble spilt tok jeg flyet fra Luton til Roma, hvor manageren i Ipswich, Bobby Robson, også var en av passasjerene.

Våre supportere synes (så vidt jeg kunne se) og ha kommet seg bra etter skuffelsen lørdagen før. Vi sjekket inn på et hotell nær Colosseum, men det var ikke mye tid til å se på byen før vi satt på bussen på vei til Olympiastadion.

Da vi gikk over broen som leder fra parkeringen til arenaen (den samme broen hvor våre folk på en grusom måte ble offer for et bakholdsangrep i 1984), fikk du en idé om hvor mange Liverpool-supportere som faktisk var der den kvelden.

Jeg vet at tallet 26.000 er blitt nevnt flere steder, men det virket å være flere enn det, ikke minst med alle de vidunderlige røde og hvite sjakkmønstrete flaggene.

Da vi gikk over broen som leder fra parkeringen til arenaen (den samme broen hvor våre folk på en grusom måte ble offer for et bakholdsangrep i 1984), fikk du en idé om hvor mange Liverpool-supportere som faktisk var der den kvelden.

Jeg vet at tallet 26.000 er blitt nevnt flere steder, men det virket å være flere enn det, ikke minst med alle de vidunderlige røde og hvite sjakkmønstrete flaggene.

Jeg trenger neppe å ta med detaljene fra selve kampen her – de burde være kjent allerede. Det må likevel nevnes at atmosfæren på den enorme ståtribunen bak et av målene var bare ekstraordinær.

Gleden ved å ta ledelsen i kampen ved Terry McDermott, skuffelsen som fulgte etter deres utligning, redningene til Ray Clemence som sørget for fortsatt uavgjort, den elleville stemningen etter headingen til Smithy, overbevisningen om at Neal ikke ville misse sitt straffespark, eksplosjonen som etterfulgte hans mål, en scoring som betydde at seieren var vår (BBC-kommentator Barry Davies: «Med slik enkelhet må det være klart at Europacupen er vunnet»), synet av Emlyn Hughes som løftet den enorme biten av sølv mot Romas himmel, seiersrunden med den forbløffende gjensidige respekten og beundring spillere og supportere imellom.

Og etter at spillerne hadde vært rundt hele stadion med den vakre pokalen, kan jeg huske at to av dem (Jimmy Case var en, jeg tror kanskje Ray Kennedy var den andre) løp tilbake til våre fans for igjen å løfte trofeet slik at vi kunne se det for en siste gang.

Jeg hadde en rolig feiring i etterkant, og dagen etter lot jeg være å bli med på en planlagt sightseeing. Min sightseeing hadde vært onsdag kveld på Olympiastadion, og det var bare fint å kunne være sammen med så mange gode venner som jeg hadde vært sammen med på så mange kamper.

Vel tilbake i Luton og med tid å slå i hjel før toget tilbake til London, gikk jeg sammen med en venn inn på en liten pub nær stasjonen. Tommy var en stor, tøff scouser som hadde tjent i den britiske hæren over mange år og sett forferdelige ting i Nord-Irland og andre plasser.

Da vi satte oss ned med våre drinker, begynte plutselig denne kraftkaren å bryte ut i gråt. Uansett hva han hadde følt kvelden før, dette var øyeblikket da det virkelig gikk opp for ham at den fotballklubben han fulgte, nettopp hadde blitt europeiske mestere.

Jeg gråt sammen med ham og er ikke flau over å innrømme det. Det må ha virket merkelig for de lokale gjestene, to voksne menn hvor tårene trillet uten (trolig for dem) noen grunn.

Men mange av de supporterne som reiste til Roma, gråt også – da kampen ble vunnet, da de kom tilbake til britisk jord som min venn eller når de bare tenker tilbake på det Bill Shankly (var til stede på kampen som ekspert for BBC) beskrev som «den største kvelden i Liverpools historie».

Årene har gått, fløyet forbi, men minnene fra denne kvelden vil aldri falmes for alle de røde som var heldig nok til å være der.

Vi vant to av de tre titlene vi hadde jaktet på. Ja, skuffelsen over å tape mot United svir ennå, trolig på grunn av hva de gjorde selv i 1999.

Vi vant likevel de to mesterskapene som betydde mest og vi kunne kalle oss regjerende mestere både i England og Europa.

Flatin mimrer:

Forelsket i Fairclough

«David Fairclough I love you!» Jeg kan huske jeg sa det flere ganger i hva som må ha vært et ganske selsomt syn.

Det var i de dager da man bare fikk se Liverpool en håndfull ganger i sesongen, via et par-tre tippekamper og kanskje en finale eller en annen storkamp. Jeg er ganske sikker på at semifinalen mot Zürich ble vist på NRK, men ikke kvartfinalen mot Saint-Étienne.

På lørdager var det å håpe at Liverpool var en av kampene hvor den siste halvdelen av 2. omgang ble sendt på BBC World Service, og hvor det kom rapporter fra andre plasser i 1. divisjon og en fikk «the classified» lest opp av James Alexander Gordon etterpå. Snekret sammen av en engasjert kar ved navn Paddy Feeny.

Da var det som regel brukbare radioforhold, det var gjerne verre på kveldstid hvor radiokanalen var BBC2 og som sjelden funket nedenfor åsene rundt Kongsberg. Mellombølgen på min godt brukte reiseradio med brukket antenne var det beste våpenet.

Jeg måtte imidlertid ikke bare flytte på apparat og antenne, men av og til også gå med den for å håpe å få oppfattet et og annet forståelig ord i mellom all susingen når den engelske statskanalen sendte direkte fotball på kveldstid.

Serievinnercupen, eller bare The European Cup som man liker å kalle det i Liverpool, var store greier. Senere ble det en nær årlig foreteelse for de helrøde, men det var det ikke i 1977.

Bill Shankly holdt på å få sin store drøm oppfylt allerede i første forsøk, men en korrupt dommer ble en motstander for mye etter at Inter Milan slo tilbake med 3–0 foran egne fans etter den klassiske 3–1-triumfen på Anfield i 1965.

Det var historie for meg, likedan da Ajax med en ung og gnistrende Johan Cruyff to sesonger senere knuste E-cuphåpet med 5–1 i tåkehavet i Amsterdam. I 1973/74 var jeg imidlertid på plass med radioen da den gang jugoslaviske Røde Stjerne skulle settes utenfor i 2. runde.

En redusering fra Chris Lawler ga tro på at The Kop ville hjelpe Liverpool til å snu det i returen, men østeuropeerne sjokkerte med å ta ledelsen på Merseyside etter en time.

Seks minutter før slutt dunket høyreback Lawler inn nok et mål, men denne gang greide ikke ståtribunen med godt over 20.000 tilskuere å suge inn en nødvendig scoring til. Isteden var det smarte gjester som ga vertene et sjeldent hjemmetap med et sent seiersmål. Jeg ser ennå for meg bildet i VG hvor unge supportere med skjerf kunne ses gråtende på første rad.

Historien er kjent. Et innlegg fra Kevin Keegan etter et par minutter seilet over alt og alle og inn i nettet foran Anfield Road End.

Liverpool hadde allerede utlignet ledelsen til Saint-Étienne i returmøtet, da Liverpool spilte kvartfinale og gjorde sitt fjerde forsøk på vinne den største klubbturneringen i Europa. Bathenay, som også scoret i Frankrike, sendte like etter pause i vei et langskudd fra en annen verden som fikk Ray Clemence til å gripe etter luft. Ray Kennedy scoret igjen for Liverpool, men med bortemålsregelen behøvde de røde en fulltreffer til.

Der går jeg med kassettspilleren på skulderen, fra mitt trange gutterom over gangen og inn til broderens identiske krypinn i toppetasjen. Og tilbake, febrilsk søkende etter gode forhold i hva som var en marskveld som gjerne var mindre medgjørlig enn når det var på vinterens mørkeste.

David Fairclough var kommet inn, men det franske laget med den litt kvalmende grønnfargen på draktene holder ut. Det var ikke noe drittlag heller. Det var en gyllen fransk klubbårgang hvor man året før hadde utspilt Bayern München i finalen på Hampden, men hvor effektive tyskere hadde snytt dem for pokalen ved å vinne 1–0.

Nå drømte de om å gå hele veien, slik Liverpool gjorde det, og for mange var det den moralske finalen som utspilte seg foran et svaiende, kokende Kop.

«David Fairclough goes through», tror jeg i hvert fall det var jeg hørte, før det ble stille. Eller det var ikke stille, det suste så det holdt, men i noen få sekunder var jeg usikker på om forholdene var blitt dårligere igjen, eller om det var den kunstpausen som kommentatorer gjerne har etter et mål, og det var brølet fra The Kop som blandet seg med all sprakingen.

«David Fairclough has scored for Liverpool», og nå var jeg helt sikkert.

Den lettfotede innbytteren med det gulrotfargede håret hadde løpt fra det som var av franske forsvarere og satt ballen i nettet. Et stadion som knaket i forføyningene vil ikke tillate at Liverpool ga fra seg dette nå, og vi var i ferd med å slå den antatt hardeste konkurrenten i Serievinnercupen.

Klokka er rundt halv elleve norsk tid, men jeg gir blaffen, står og rister radioen og brøler igjen:

«David Fairclough I love you!»

SPILLERPORTRETTET:

Kevin Keegan - en verdig avskjed

Kevin Keegan var Liverpools første superstjerne, og noen mente han også var klubbens første forræder. Forræder i den forstand at han var den første av toppspillerne siden Bill Shankly bygde opp det moderne LFC som mente at gresset var grønnere på den andre siden av gjerdet.

Nye tider begynte å nærme seg engelsk fotball hvor Keegan ble den første popstjernen med fotballstøvler etter George Best. Fortsatt var det likevel lite som skilte de beste klubbene i form av økonomi og lønnsbudsjett.

Liverpool fikk stadig sjeldnere nei fra de spillerne de ønsket seg, men det var fordi man begynte å dominere engelsk fotball for alvor og ikke fordi at de betalte noe bedre enn andre.

Å forlate en klubb hvor Bill Shankly bygde opp et storlag på midten av 60-tallet, for så å skape et nytt mesterlag tidlig på 70-tallet og hvor Bob Paisley var i ferd med å utvikle det ytterligere, det virket uhørt for de på The Kop.

Hvor sterkt og dypt det stakk hos de trofaste skal jeg være forsiktig med å hevde da jeg selv opplevde kamp fra den berømte ståtribunen først et par år etter at Kevin reiste til Hamburger SV. Men den var der, det er det ingen tvil om. I Norge ble det nok mer mottatt som sjokk at klubbens desidert største stjerne valgte å forlate de helrøde, hos noen på Merseyside ble det aldri tilgitt og en hører sjelden at KK blir nevnt med veldig affeksjon når tidligere legender omtales.

Jeg synes det er synd. Kjempemusa, The Mighty Mouse, var gruvearbeidersønnen som kom fra Scunthorpe i 4.divisjon for et beskjedent beløp og grep begjærlig sjansen som Bill Shankly ga ham. Han hadde seks meget gode år på Anfield, hvorav de tre første var med Shanks, hans store ledetråd i karrieren.

Det var et eventyr, ikke minst for Kevin selv, som hele tiden presset seg selv til å takle nye utfordringer og oppnå sine mål. Han var samtidig en rastløs og farende fant, som gjerne fulgte de råd som hjertet ga ham.

Fire tippekamper

Etter ligagullet i 1975-76, en sesong hvor han ble årets spiller i England, kunngjorde Kevin Keegan at han søkte nye utfordringer og bare ville spille en sesong til for de røde fra Anfield. Det falt ikke i like god jord hos alle og forholdet fra supporterne til helten i trøye nr.7 skal ha falmet det siste året.

Hvorvidt spillerens prestasjoner falt i særlig grad skal jeg være forsiktig med å uttale meg for mye om. Kevin scoret 12 ligamål, som var der han pleide å ligge i en rolle som også medførte atskillige målgivende.

Han nettet når nærmeste ligakonkurrent Manchester City ble slått 2-1 i påsken og headet vakkert inn seiersmålet mot Manchester United foran Anfield Road End 3.mai. Da avgjorde i realiteten Liverpool ligamesterskapet, og den da 26 år gamle stjernespilleren var som sedvanlig sterkt involvert.

Liverpool ble vist i fire tippekamper det året, i tillegg til finalen i FA-Cupen og semifinale og finale i Serievinnercupen. Det var årets beholdning av laget til Bob Paisley på norske skjermer. Den kampen lørdag kl. 16.00 jeg husker best var hjemmekampen mot QPR midt i desember, som lenge var usikker som følge av sterk og gråkald tåke.

Bildene fra Anfield kom gjennom i det lagene tok avspark og Kevin Keegan hutrende gned seg i hendene. Gjestene fra London tok ledelsen ved Peter Eastoe, før John Toshack reduserte innen 1.omgang var over etter å ha satt inn returen fra et stangskudd av Phil Neal.

Etter pause presset Liverpool anført av en opplagt Keegan, men fikk ikke uttelling før seks minutter før slutt. Innbytter David Johnson headet ned et frispark fra Ian Callaghan, og Kevin banket ballen i nettaket på halv volley. Ray Kennedy fastsatte like etterpå sluttresultatet.

I den kampen var Keegan meget god, i de øvrige tippekampene var han ikke like fremtredende. Ei heller i Zurich eller på Wembley, men han hadde altså bemerket seg i andre viktige kamper.

Sesongens rosin i pølsa var finalen i Serievinnercupen mot Borussia Mönchengladbach. Frykten tyskernes mesterlag hadde for Kevin Keegan ble tydelig bekjentgjort da de satte en av sine beste spillere i Bertie Vogts som frimerke på ham.

Den blonde backen ble regnet som en av verdens absolutt beste markeringsspillere. Borussia kjente Kevin godt fra før, ikke minst etter at han scoret to mål mot dem på Anfield i en semifinale i UEFA-Cupen fire år tidligere.

Få var bedre trent og få løp mer under en fotballkamp enn Joseph Kevin Keegan. Uten at han selv var så mye involvert i de sjansene som Liverpools skapte, tok han med seg Vogts på løpeturer ustanselig og skapte hull i det tyske forsvaret. Nr.2 hos Mönchengladbach fikk aldri tak på den langhårede hos Liverpool, som alltid syntes å være steget føre.

Åtte minutter før slutt får Kevin Keegan ballen midt inne på motstanderens halvdel, kommer seg forbi Berti Vogts, og halvt i frustrasjon, halvt i desperasjon, sendes engelskmannen i bakken av sin halsende oppasser i det paret er godt innenfor 16-meteren. Den siste sesongen til Kevin kunne ha vært i større harmoni med fansen, men han hadde sterkt bidratt til klubbens andre ligamesterskap på to sesonger og nå skaffet han straffesparket som ga de røde 3-1 over Borussia Mönchengladbach. I en kamp hvor Kevin Keegan var banens beste spiller.

Det var en verdig avskjed, for en av klubbens beste spillere gjennom tidende.

• – Liverpool må tenke at den første Premier League-tittelen er den hellige gral, og glemme den så fort de har vunnet