– Jeg burde ha vært sterkere

Etter nesten 30 år lang tjeneste for klubben, fikk Roy Evans manageransvaret.

• Ingen har erstattet hjertet av Liverpool FC

Souness ut – Evans inn

Den 28. januar 1994 takket Graeme Souness for seg som manager for Liverpool FC, kort tid etter sjokktapet mot Bristol City som sendte de røde ut av FA-cupens tredje runde. «Dette er en trist dag for meg. Etter mye «soul searching» har jeg kommet frem til at det beste for klubben og meg er at vi går hver til vårt», sto det i en pressemelding fra Souness. «Jeg tok denne jobben i troen på at jeg kunne returnere klubben til sin tidligere storhet men dette viste seg å være vanskeligere enn forventet. Fansen har vært veldig tålmodige, men jeg føler at tålmodigheten deres nå tar slutt. Liverpool Football Club har og vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, og jeg kan bare ønske klubben lykke til og all suksess i fremtiden.»

Før sesongstart hadde Roy Evans blitt gjort til assistentmanager, og mannen fra Bootle sto klar til å ta over etter Souness.

Forsvarsspilleren var i Liverpool-troppen fra 1965-1974, men var ikke blant spillerne Shankly foretrakk. Skotten så heller noe annet i Evans, og oppmuntret han til å prøve seg som trener. 26 år gamle Evans lyttet, og dermed startet en 20 år lang reise fra spiller, til trener og omsider manager.

Da Souness takket for seg og Evans tok over, lå laget på midten av tabellen, og var ute av cupene. Han arvet et lag tappet for selvtillit etter de fire årene under Souness, et lag som var et lappeteppe av spillere som ikke passet sammen.

I hans første kamp som manager møtte Liverpool Norwich på Carrow Road, den 5. februar 1994. 2-2 ble sluttresultatet, etter at John Barnes utlignet sent.

Evans fikk laget på riktig spor, han gjorde kloke beslutninger i å inkludere unge, spennende spillere som Robbie Fowler og Steve McManaman, og omsider Michael Owen. I 1996/97-sesongen snuste de lenge på ligatittelen, men en kollaps på våren sendte dem ned til fjerdeplass.

Evans var kjent som en snill mann, kanskje for snill, noen ville gå så langt som å kalle han litt for svak. Blant dem var Stan Collymore, rekordkjøpet som aldri helt klarte å finne sin plass i garderoben. Det er litt urettferdig. Under Evans leverte Liverpool solide resultater, kjempet om ligatitler, vant Ligacupen, og karrieren til Fowler, Redknapp og McManaman for alvor kom gang. Liverpool var også en del av en av de mest underholdende Premier League-kampene noensinne, da de vant 4-3 over Newcastle. Under Evans var Liverpools gjennomsnittsplassering på tabellen 3,5. plass. Det er høyere enn Houllier (3,6), Rafael Benitez (4) og Brendan Rodgers (5).

Men Liverpool FC under Roy Evans ga tabloidpressen mye spaltestoff.

Spice Boys

I pressen fikk Evans kritikk for en manglende disiplin, og spillerne fikk kallenavnet Spice Boys for hvordan de oppførte seg borte fra banen. Kallenavnet oppstod i tabloidene etter at Robbie Fowler satt rundt samme bord som Emma «Baby Spice» Bunton på etterfesten til Brit Awards. De to datet dog aldri.

Liverpool tok seg til finalen i FA-cupen i 1996. Motstander var erkerival Manchester United. De fleste Liverpool-supportere – og ganske mange andre fotballinteresserte – husker denne kampen best for de hvite skreddersydde Armani-draktene Liverpools spillere møtte opp med. Det var et forslag fra Armani-modell og målvakt, David James.

– Hvis vi hadde vunnet ville ingen ha brydd seg. Faktisk tror jeg de fleste hadde snakket om hvor bra de så ut i dressene. Men når du taper, vil det alltid komme kritikk, fortalte Evans i et intervju med Sky Sports.

I stedet for å bli møtt med komplimenter, hjalp dressene bare på å bygge Spice Boys-imaget. Jamie Redknapp er blant spillerne som har kalt dressene for en av de største tabbene de gjorde.

Det var en underlig tid, midten av 90-tallet, og det er vanskelig å forestille seg noe av det som skjedde da – nå.

Tre kamper før sesong-slutt i 1994/95 hadde popstjerne Robbie Williams vært ombord spillerbussen på vei til en bortekamp mot Aston Villa. Liverpool tapte kampen 2-0 og kritikken lot ikke vente på seg.

På en photoshoot før 1996/97-sesongen stilte glamourmodell Kathy Lloyd opp i David James sin trøye, sammen med John Scales og Steve Harkness. Det var slik de nye draktene ble promotert.

Noen av spillerne satt seg regelmessig på flyet fra Manchester til Heathrow rett etter kamper for å feste i Soho. I løpet av kampene hendte det at en mynt gikk på rundgang blant spillerne, og den som sto igjen med mynten da kampen var over måtte betale for all drikken.

– United hadde Ferguson som sørget for den disiplinen og fokuset som var nødvendig for suksess. Vi hadde ikke det samme i Roy Evans. Hvis du gir noen litt friheter, tar de seg fort til rette, spesielt unge gutter, fortalte tidligere forsvarsspiller John Scales til The Athletic.

Houlliers ankomst

Den 16. juli 1998 tok Liverpool en modig avgjørelse da de annonserte at de hadde ansatt franskmann Gérard Houllier som manager. Men Evans hadde ikke fått sparken – de to skulle samarbeide om jobben.

Klubben følte at laget stagnerte, selv om Evans hadde ledet laget til fire topp-fire-plasseringer og en Ligacup-seier i 1995. Ronnie Moran, en av Boot Room-trenerne, pensjonerte seg i 1998 og da skulle Gérard Houllier komme inn som erstatter. Det var da klubben valgte å gjøre det utradisjonelle, og heller promotere Houllier til manager-rollen ved siden av Evans.

Det var dømt til å mislykkes. Spillerne visste ikke hvem de skulle henvende seg til, og de to herrene var for eksempel ikke enige i noe så sentralt som laguttak.

– Når jeg ser tilbake på det er det veldig lett å si at det var en gal avgjørelse. Det hadde vært en bedre avgjørelse å gi meg sparken, sa Evans til Sky Sports.

– Jeg burde ha vært sterkere. Ok, ta han inn som fotballdirektør eller en annen tittel men du kan ikke gjøre han til manager. Det funker bare ikke.

Evans opplevde også at spillerne som ble vraket av den ene manageren, tok siden til den andre.

Den siste Boot Room-gutten

Fem måneder etter at franskmannen kom til Merseyside, tok Evans den tunge avgjørelsen og takket for seg i Liverpool Football Club etter 35 år. Da lå laget på en tolvteplass i ligaen og hadde røket ut av ligacupen foran et halvfullt Anfield. En uke tidligere hadde han tatt avgjørelsen. Etter en UEFA-cup-kamp mot Valencia, der McManaman og Paul Ince begge hadde fått tvilsomme røde kort, ble det utvekslet ord mellom Evans og Houllier. Houllier hadde plukket ut tre brukte drakter som han skulle gi til den franske dommertrioen, og det gjorde Evans rasende. Dommerne hadde nesten gjort så Liverpool tapte kampen (det ble 2-2). På flyet hjem fra Spania, bestemte han seg, og én uke senere leverte han oppsigelsen.

Dagen var 10. november 1998. Han kjørte vekk fra jobben i tårer, og med Evans forsvant den siste Boot Room-gutten fra Anfield. «For å gi Gerard en ordentlig sjanse, må jeg forlate min post», skrev Evans i en pressemelding.

Evans var bare 50 år da han ga seg, men han tok ingen nye managerjobber – men jobbet som delt manager i Fulham i én måned.