Peter Robinson 1935-2022:Ingen har erstattet hjertet av Liverpool FC

I det ene øyeblikket kunne han sitte å diskutere det neste innkjøpet til Bob Paisley, minuttet etter kunne han bestemme hvor mange flasker hvitvin som skulle kjøpes inn til bussen som direktørene skulle ta til bortekampen i Birmingham.

Peter B. Robinson hadde en finger med i alt som skjedde i Liverpool Football Club.

En fotballmann

En kan vel trygt si at han kom fra asken til ilden da Peter Robinson som 30-åring fikk stillingen som da ble kalt «klubb sekretær», fra Brighton og til et pulserende Liverpool som under Bill Shankly nettopp hadde vunnet FA-Cupen for første gang i klubbens historie i 1965.

Shanks var skeptisk til øvrigheter innen fotballen, og uttalte bl.a. at det hele dreide seg om spillere, stab og fans, og at direktørene bare var der for å skrive under sjekkene. Peter var en leder som også kunne mye om fotballspillet, og ikke bare det å lede en klubb, noe mange nok vil si var ganske unikt.

Det vil ha tiltrukket Shankly, og hans etterfølgere. Peter Robinson fikk ofte med seg reservelaget når de spilte, i hvert fall på Anfield, og det hendte også han var med for å sjekke en spiller som speiderne hadde anbefalt. Det kunne være sammen med manageren og den tidligere overlæreren og kloke Tom Saunders som også hadde en mengde roller i klubben.

Stod i front

Etter hvert ble Robinson alliert med den knallharde formannen John Smith, som endte opp som Sir John Smith. Liverpool FC var en stor klubb i en tid hvor store klubber hadde sine perioder, hvor de vant trofeer under noen få år før de måtte bygge opp et nytt lag. De røde fra Anfield vant stort sett hele tiden i perioden 1973 til 1990, inkludert 11 ligamesterskap og fire triumfer i den gjeveste Europacupen.

«Gode spillere og kontinuitet», svarte Peter Robinson på spørsmålet om hva som var hemmeligheten med å være best i 15 år sammenhengende.

Sjefen som snart fikk tittelen CEO, daglig leder, måtte også stå i front etter tragedier som Heysel og Hillsborough, og det var han som bestemte å åpne dørene på Anfield og lot røde supportere komme inn og sørge for å skape et blomsterhav etter at 95 fans, som senere har øket til 97, aldri kom tilbake da de bare skulle på en fotballkamp.

God kontakt med norske supportere

I alle år hadde han et nokså beskjedent kontor rett over hovedinngangen under Main Stand. Ofte på kveldene, for eksempel hvis en hadde vært og sett på en reserve- eller juniorkamp på Anfield, kunne en se at lyset i det lille vinduet fortsatt lyste. Daglig leder var fortsatt på jobb.

Jeg har sittet rett bak Robinson på hjemmekamp, hvor han fra sitt sete rett ved utgangen var ut og inn for delvis å kunne følge kampen men også følge opp et ansvar for hele stadion. Han bekreftet overfor meg at han i realiteten bare kunne slappe av under kamper når Liverpool spilte borte.

Hans kontor var ofte åpent for en supporter fra Norge. Han svarte høflig på alle spørsmål, men likte seg best når båndopptakeren ble slått av og vi begynte å snakke om fotball både i Norge og England. Peter var veldig interessert i å høre om det var noen gode norske spillere på gang.

Før tiden med internett hendte det at han kunne gi meg noen små «eksklusiver» om for eksempel sponsorkontrakter, så lenge The Kopite ikke kom ut før det skulle offentliggjøres. Tidlig sesongen 1995/96 begynte jeg å snakke om nye spillere, men ikke overraskende fikk jeg et standardsvar om at Liverpool var klar til å kjempe om gode spillere dersom de ble tilgjengelig. – Slik at Jason McAteer kan være en mann som kan være aktuell å hente inn, fortsatte jeg om det navnet som var blitt mest linket de siste dagene. Robinson fikk et veldig lurt smil, og jeg fikk en følelse av at han var på nippet til å fortelle meg det jeg ønsket å høre, mot lovnad om å holde det inn til brystet. Tre dager senere signerte uansett klubben McAteer(!)

Ingen som Peter Robinson

Liverpool mistet hegemoniet på 90-tallet. Inntil Premier League kom i 1992 hadde forutsetningene for de største klubbene i engelsk 1. divisjon vært nokså like. Lønningene skilte ikke mye og hvis du var best ute på banen greide du som regel også å lokke til deg de fleste av de beste spillerne som du ønsket og hadde penger til å kjøpe.

Kanskje var ikke Peter Robinson en daglig leder for den nye og mer kommersielle tidsalderen i like stor grad som han hadde vært det tidligere, men han styrte fortsatt klubben med en fast hånd. Han åpnet for eksempel opp for at Roy Evans kunne gjøre et rekordkjøp ved å signere Stan Collymore for £7.5M, men satte foten ned da manageren ønsket å hente inn 30-åringer med høye lønnskrav i Jürgen Kohler og Teddy Sheringham.

Fortsatt var det han som bestemte lunsjen «up stairs», fortsatt besøkte han manageren på Melwood nesten hver dag, og fortsatt var han et ansikt utad nærmest 24 timer i døgnet.

I realiteten har han aldri blitt erstattet etter at han overlot tømmene til Rick Parry i 2000. Liverpool har nå ingen i ledelsen med den oversikten som Peter Robinson hadde, som kjente til hver krik og krok og visste noe om praktisk alt som hadde foregått. Han ville ha elsket å arbeide sammen med Jürgen Klopp, og jeg vil tro at det hadde vært gjensidig.

Det var ingen fotball-leder som Peter Robinson da han holdt på og det har ikke vært det siden.

Hvil i fred.