1921/22 - Mestere med Ashworth

Manager: David Ashworth

I de neste ni sesongene, før 1. verdenskrig stanset organisert fotball, hadde Liverpool kun en 2. plass i 1909/10 å vise til i nærheten av toppen av tabellen. Tom Watson døde i 1915, men flere av spillerne fikk kamptrening under krigen, og Liverpool viste brukbar form med to fjerdeplasser da det hele startet opp igjen i 1919/20 og 1920/21. David Ashworth kom inn som manager, og med den fargerike keeperen Elisha Scott mellom stengene og et forsvar bestående av britiske landslagsspillere ble Liverpool et vanskelig lag å score mot. Med målscorere som Harry Chambers og Dick Forshaw ble det snart til en mesterlig miks.

Liverpool tok over tabelltoppen rett før jul og beholdt den inn. I 1922 var pokalen sikret etter 2–1 og scoringer av Chambers og Forshaw hjemme mot Burnley i 5. siste kamp foran om lag 50 000 tilskuere, og til slutt var det seks poeng ned til Tottenham på andreplass. 

1922/23 - The untouchables

Manager: David Ashworth/Matt McQueen

Med stort sett samme mannskap kunne manager David Ashworth utnytte den «gode harmonien helt fra styret til spillergarderoben» da Liverpool forsvarte ligatittelen og vant for andre år på rad. De røde gikk inn på 1. plass allerede etter seks kamper høsten 1922 og holdt posisjonen helt til gullet var sikret. Det gjorde at Liverpool Echo snart kalte laget «the untouchables», de som ikke lot seg rokke.

Men halvveis gjennom sesongen byttet Ashworth beite og tok jobben i Oldham. Det hadde ikke så mye å si for et ustoppelig Liverpool, som gikk halvannen måned uten manager. I februar tok Matt McQueen over. Det var tre kamper igjen da 1–1 i Bolton sørget for at det var umulig for Sunderland å hente inn forspranget.

• Les mer om Liverpools glemte storlag her

1975/76 - Paisleys første trofé 

Manager: Bob Paisley

Bob Paisley ble senere sitert på at han nærmest så på det som en fiasko da han i sin første sesong som manager for Liverpool «bare» ble nr. 2 i 1974/75. Om så var, da rettet han det fort opp. Det ble også en ligasesong som huskes da Liverpool endte opp som mestere i 1975/76.

Queens Park Rangers med Francis, Bowles, Givens etc. hadde tidenes sesong med de stripete draktene og avsluttet med 13 seire, en uavgjort og et tap på de 15 siste. Endt poengsum på 59 poeng, som ofte ville gitt øverste trinn på seierspallen, og med målforskjell 67–33. Liverpool hadde på sine ni siste vunnet åtte og spilt en uavgjort, og stod bokført med 58 poeng og 60–29 i målforskjell. Skjønt målforskjell, i England opererte man fortsatt med «målkoeffisient», det vil si at man delte antall scorede mål med antall innslupne, og som gjorde at uavgjort var nok for de røde i deres hengekamp borte mot Wolverhampton. Wolverhampton som var nødt til å vinne for å ha mulighet til å overleve i divisjonen.

Røde supportere kom i sine horder, med buss, bil og tog, den rundt to timers turen ned til West Midlands. Det er en kjent historie om at scousere stod i kø for å slippe igjennom telleapparatene, hvor køen til borteseksjonen gikk forbi garderobene og brødrene til Phil Thompson fikk øye på Thommo gjennom et lite vindu. De ba innstendig om at de kunne bli sluppet gjennom Liverpools garderobe, med påfølgende horde av bortefans stormende forbi Keegan, Hughes & Co, hvorpå Bob Paisley tørt undret seg over hvor mange brødre Thompson hadde!

Det ble en klassiker. Store og raske Steve Kindon løp fra Liverpools forsvar etter 13 minutter og gjorde 1–0. Der og da var Queens Park Rangers ligamestere, og Wolves beholdt plassen på bekostning av naboen Birmingham. Liverpool presset på, men stanget mot en resolutt forsvarsmur helt til det var et kvarter igjen. Da stusset John Toshack videre et innlegg fra Tommy Smith med hodet, og Kevin Keegan fikk endelig satt ballen i mål. En klassisk scoring med store Tosh og lille Kev. I sluttminuttene gjorde Toshack og Ray Kennedy ytterligere mål, og med 3–1 ble det en eneste lang seierskortesje tilbake til Merseyside.

1976/77 - Ledet fra start til slutt

Manager: Bob Paisley

Paisley og Liverpool fortsatte i seierstaktene, og i 1977 vant også Liverpool sitt aller første serievinnercuptrofé i Europa, som denne sesongen er best husket for. Liverpool tok seg også til FA-cupfinalen, hvor de tapte for Manchester United. Finalen i Europa var for øvrig Kevin Keegans siste kamp for Liverpool før han ble kjøpt av Hamburger SV. 

I ligaen ledet de røde nesten fra start til mål i 1976/77. Liverpool kunne spille feiende fin fotball, men de kunne også være pragmatiske om nødvendig. Da en heading fra lagets store spiller Kevin Keegan sørget for 1–0 mot Manchester United på Anfield 3. mai, ledet de med en liverbird på brystet med fire poeng og fire kamper igjen å spille. Da det fortsatt var to poeng for seier. Uavgjort borte mot Queens Park Rangers, rivalen fra året før, men som nå var på nedre halvdel av tabellen, og Coventry ga utgangspunktet før siste ligarunde om at Liverpool ville gjenta ligamesterskapet hvis det ble poeng mot West Ham foran The Kop. West Ham på sin side var ikke helt sikre på å beholde plassen i en rekordjevn bunnstrid.

Et proppfullt Anfield stengte telleapparatene 40 minutter før avspark, men når de røde ikke fikk uttelling på sitt spillemessige overtak i mål, passet det etter hvert begge lag at det endte med 0–0. Fansen hadde kledd seg i sin fineste stas og kunne feire mesterne, i en sesong hvor det også hadde vært en ventil i form av en hengekamp borte mot Bristol City.

Det var lite av det en kan kalle avsluttende dramatikk i ligasesongen 1976/77, og det skulle bli noe av en trend for et mannskap under Bob Paisley som balanserte inn til titler både i liga og cup.

1978/79 - En av tidenes årganger

Manager: Bob Paisley

Nærmest ut av intet, eller i hvert fall fra 2. divisjon, hadde Nottingham Forest dukket opp med sin eksentriske manager Brian Clough og fosset inn til ligagull i 1977/78. Det vil ikke ha vært populært i Boot Room, støvlerommet hvor Liverpools trenere gjerne samlet seg etter trening og kamp. Fem strake seire ved starten av neste sesong fortalte noe om det, inkludert 7–0 mot et Tottenham med verdensmesterne Ardiles og Villa.

Det ble et rekordår i ligaen, og det vil være dem som mener det var tidenes årgang for Pool. 30 seire, åtte uavgjorte og fire tap ga 68 poeng og det er fortsatt rekord for sesonger med to poeng for seier. Målforskjellen var imponerende 85–16, og ikke minst det at Ray Clemence slapp inn bare 16 mål på 42 kamper, hvorav fire på 21 kamper på Anfield.

Rekorden for innslupne på en sesong i engelsk toppdivisjon er 15, tilhørende Preston (1888/89) og Chelsea (2004/05), men de spilte henholdsvis 22 og 38 kamper.

Det ble derfor ikke særlig spennende om hvem som skulle bli mester, selv om Forest igjen hadde en god sesong og endte på 60 poeng. Pokalen kunne overrekkes ved siste hjemmekamp mot Aston Villa, og med to gjenstående bortekamper. Alan Kennedy scoret etter 47 sekunder, og ytterligere mål fra Kenny Dalglish og Terry McDermott sørget for en 3–0-seier.

1979/80 - Vant foran Man Utd

Manager: Bob Paisley

Etter 40 kamper i 1979/80 hadde både Liverpool og Manchester United 58 poeng, men Liverpool hadde i tillegg en hengekamp borte mot Middlesbrough og dessuten en langt bedre målforskjell.

Seier på et fullsatt Anfield mot Villa ville fikse det, og det ble en minnerik kamp ikke minst for et par spillere. Avi Cohen var Liverpools første spiller fra Israel på et tidspunkt da det var uvanlig å hente spillere utenfor Storbritannia. Fra sin posisjon som venstreback traff han helt feil i et forsøk på en klarering og sendte ballen i nettet foran The Kop, men slo tilbake da han sendte ballen i motsatt hjørne tidlig i 2. omgang.

Hans eneste mål for LFC, og som da ga 2–1 etter at David Johnson hadde gitt vertene en tidlig ledelse. Lokale Johnno hadde en av sine store dager da han med blått øye snart også banket inn 3–1, i en kamp hvor ytterligere et selvmål fastsatte sluttresultatet til 4–1.

Nå tapte uansett Manchester United i Leeds, men igjen fikk røde fans en fin dag til å feire og hvor det hadde vært lite grunn til nerver.

Liverpool vant to poeng foran Manchester United. David Johnson tok over toppscorer-merkelappen til Kenny Dalglish med 21 mål i ligaen, og 27 totalt.

1981/82 - Første sesongen med tre poeng

Manager: Bob Paisley

For første gang ble det utdelt tre poeng ved seier, og Liverpool tok seg til topps med 87 poeng. Nærmeste motstander var Ipswich Town på 83. Liverpool hadde endt på en skuffende femteplass året før, og lå helt nede på en 12. plass ved juletider. 

Etter en lite imponerende start på 1981/82 valgte Bob Paisley å gi de to 20-åringene Ian Rush og Ronnie Whelan sjansen. Ray Clemence hadde etter eget ønske reist til Tottenham og blitt erstattet av Bruce Grobbelaar, mens Mark Lawrenson var et annet nytt navn. Etter 1–3 mot Manchester City 2. juledag og 12. plass overlot Paisley kapteinsvervet til Graeme Souness, fra Phil Thompson, og det nye laget vant 20 av de siste 25 ligakampene den sesongen.

Ikke ulikt de foregående sesongene ville en seier i siste hjemmekamp mot Tottenham sørge for at Ipswich ikke kunne ta igjen Liverpool på toppen av tabellen, selv om de begge hadde igjen en hengekamp. Et langskudd fra Glenn Hoddle i 1. omgang ga litt spenning, men scoringer fra Mark Lawrenson og Kenny Dalglish tidlig etter pause snudde kampen i hjemmelagets favør. Ungguttene Ronnie Whelan og Ian Rush hadde vært to av sesongens store navn, og Whelan fikk æren av å gjøre 3–1 like før slutt.

Bob Paisley uttalte at gullet i 81/82 kanskje hadde vært det mest kjærkomne, slik de kom bakfra med nye og unge spillere. Det var managerens femte ligagull på åtte forsøk

1982/83 - Paisleys siste sesong

Manager: Bob Paisley

Bob Paisley gjorde det klart at 1982/83 ville bli hans siste sesong i sjefsstolen.

Det ble en parademarsj i ligaen. Etter 35 kamper hadde Liverpool 80 poeng, 16 poeng foran Watford og 20 poeng foran Manchester United. Teoretisk kunne de begge ta igjen gullgrossisten fra Merseyside, men det var i teorien. Alle visste at Paisley i sitt siste år ville lede sitt lag til det sjette ligamesterskapet på de ni årene han hadde vært manager.

Det gjaldt også hans spillere, som på de sju siste kampene tapte fem og spilte to ganger uavgjort. Likevel vant laget med 11 poeng foran Watford, som med Elton John som styreformann og Graham Taylor som manager også hadde et historisk år. Angående teori, etter et 2–0-tap i London mot Tottenham var det umulig for de bak å ta igjen Liverpool, med tre kamper igjen å spille for Liverpool. Pokalen ble delt ut og avskjed med Bob Paisley foretatt, da Liverpool igjen hadde siste hjemmekamp mot Aston Villa. «Heldigvis» sørget en sen scoring fra Craig Johnston for at det i det minste ble 1–1 og uavgjort.

Bob Paisley kunne gi seg på topp. I hans siste sesong som Liverpool-manager ble det ligagull for 14. gang. Det var Paisleys sjette. Liverpool vant også Ligacupen for tredje år på rad da de slo Manchester United 2–1 på Wembley. Nå var det Ian Rush som var den store trusselen foran mål, og scoret 24 mål, og 31 totalt.