Seriemesterne fra 1922 og 1923Liverpools glemte storlag

En eksentrisk manager, en rutinert trenerstab og en sammensveiset spillergruppe. Det er mange likhetstrekk mellom «The Untouchables» og laget som ble bygd opp under Bill Shankly mange år senere. Men spillernes bakgrunn var en ganske annen.

I boken «The Untouchables: Anfield’s Band of Brothers» dykker forfatterne Jeff Goulding og Kieran Smith ned i historiene til spillerne som for første gang vant to seriemesterskap på rad for Liverpool i 1921/22-sesongen og 1922/23. Liverpools tredje ligatittel kom 16 år etter den andre i 1906, og på veien mot den følger boken de tre lokale Liverpool-heltene Walter Wadsworth, Tom Bromilow og Danny Shone fra barndommen, gjennom krigen og til seriemesterskapene.

– Da jeg som barn så gjennom historiebøker med Liverpool, dukket bildene av dette laget opp. Men man kjenner ikke laget, man kjenner ikke spillerne og individene, og vi ønsket å gjøre noe med det. Vi ønsket å bli kjent med dem, og finne ut hvem de var. Dette handler ikke bare om fotball, men hele bildet, sier en av bokens forfattere Kieran Smith til The Kopite.

– Jeg begynte å skrive noen artikler for This is Anfield om mennene som skapte Liverpool, og kom over noen personligheter jeg ikke hadde hørt om tidligere. Det var to stykker jeg ble spesielt opphengt i, og det var Walter Wadsworth og Tom Bromilow. Jeg ble nesten besatt av de to personene. Spesielt Tom fordi han bodde nær der jeg vokste opp, og jeg passerte huset hans nesten hver dag. Desto mer jeg fant ut om Tom, desto mer innså jeg at folk i dag kjenner til keeper Elisha Scott og kanskje Ephraim Longworth, men de andre karakterene er like interessante, og deres historier er helt ukjente, sier Jeff Goulding, som har skrevet flere bøker om Liverpools historie tidligere.

Jeff Goulding og Kieran Smith har skrevet boka «The Untouchables: Anfield’s Band of Brothers»

Jeff Goulding og Kieran Smith har skrevet boka «The Untouchables: Anfield’s Band of Brothers»

Spaserte inn og ba om prøvespill

Tom Bromilow hadde vært på radaren til Liverpools speidere før han gikk inn i militæret, da han spilte for Kirkdale. Men om han ikke hadde tatt ting i egne hender, hadde det kanskje ikke blitt noe av en Anfield-karriere i det hele tatt. Som 24-åring i 1919 spaserte Tom inn på Anfield i militæruniformen, banket på døra og spurte om å få prøvespille.

Han som den gangen ledet laget, George Patterson, mente det var verdt å se på ham. Senere har han beskrevet det som «den heldigste signeringen han noen gang gjorde». Så raskt han var dimittert fra militæret, ble han Liverpool-spiller, og fikk sin debut 25 år gammel 25. oktober 1919. Han spilte både på høyre og venstre side av det sentrale forsvaret i en 2–3–5-formasjon, ofte sammen med Walter Wadsworth. Den lokale gutten ble elleve år i klubben, og ble den første virkelige superstjernen i Liverpool.

– Den gangen pleide de å annonsere etter nye spillere, så var det bare å dukke opp og prøvespille etter å ha sendt inn en søknad på forhånd. Det virker jo som galskap i dagens verden, men den gangen kunne man gjøre det, sier Kieran Smith.

– Harry Chambers gjorde det samme. Han fant ut hvor den tidligere manageren Tom Watson bodde, og dukket opp på døra hans. Så slikt hendte fra tid til annen, sier Jeff Goulding.

Bromilow beskrives i boken som forut for sin tid når det kom til fotballkunnskap.

– Han var en spiller som taktisk gikk veldig inn i det, og som senere ble manager. Han var en stor tenker og veldig respektert. På 1920-tallet ble det mer taktisk, og Tom passet inn. Avisene beskrev ham som en artist. De skrev om at han var liten, og at han måtte stole mer på hjernen enn det fysiske. Han ble berømmet for måten han sentret på, hvordan han taklet, og ble beskrevet som en dødballkonge. I tillegg skrev han mye selv i aviser om hvordan man skulle ta cornere, forteller de to. 

– Det handlet ikke om stjerner på den tiden, men det nærmeste man kom en superstjerne var Tom Bromilow. Når man ser bilder fra bryllupet hans, var det som Beatlemania.

Tom Bromilow

Tom Bromilow

Harry Chambers

Harry Chambers

Tidlig profesjonelle

Når man leser boken kommer det fram hvor tidlig Liverpool FC begynte å opptre profesjonelt. Tom Watson, som var lagets manager i de to første seriemesterskapene i 1901 og 1906, var tidlig ute med å fokusere på ting som kosthold og nye treningsmetoder – selv om alle de metodene nok ikke står seg i dag. Spillerne ble allerede på den tiden samlet til frokost hver dag, og spiste alle måltider i klubben før de dro hjem på ettermiddagen.

– Det er en overraskelse at det var slik. Fotball den gangen er på mange vis blitt sett på som komedie. Med spillere som dro på puben før kamper og tok et par øl, før de sparket litt ball før avspark, og så gikk tilbake på puben etter kampen. Men det var slett ikke sånn. Staben rundt reflekterte det. Trener Bill Connell var den gangen ganske kjent for den fysiske treningen, sier Kieran Smith.

– En annen ting som overrasket oss, selv om det ikke burde gjort det, var at disse spillerne tenkte veldig nøye over spillet. De forstod virkelig spillet, og hadde sterke meninger om reglene og hvordan både spillere og supportere skulle opptre. De likte ikke når supporterne hindret motstanderen fra å komme i garderoben, osv., de syntes ikke det var god sportsånd. Kulturen var veldig annerledes, men disse menneskene tok fotball veldig seriøst likevel og var profesjonelle på alle måter. Når det er sagt, så var det også en drikkekultur, og flere var kjent for å drikke litt både før og etter kamper, men de var seriøse likevel på sitt sett.

– Tom Watson revolusjonerte mye da han kom, selv om han også gjorde mange feil, sier Goulding.

Allerede før første verdenskrig var spillerne helprofesjonelle.

– De spilte fulltid, men etter karrieren fikk de vanlige jobber. Mange av dem i tøffe fysiske jobber, de var bare vanlige menn, og de bodde hele tiden i samme gate som supporterne.

– Noen fikk ekstra betaling for å skrive for aviser, men etter fotball var det ikke noe sikkerhetsnett.

Hvordan var lønnen den gangen?

– De tjente mer enn en vanlig arbeider, men det var et lønnstak på 9 pund i uka. Det var det veldig få om noen som var i nærheten av. Livsstilen var nok bedre enn for vanlige arbeidere, men de var ikke rike på noe vis. De tjente nok 1,5–2 ganger så mye som en vanlig arbeider, ikke flere tusen ganger mer slik det er i dag.

Skutt i magen før karrieren tok av

På grunn av første verdenskrig ble serien stanset etter 1914/15-sesongen. Walter Wadsworth, Donald McKinley, Ephraim Longworth, Bill Lacey og Elisha Scott ble igjen hjemme, og både McKineley og Longworth spilte mange kamper i krigstiden.

Men Harry Chambers, som er på 9. plass over Liverpools toppscorere gjennom alle tider med 151 mål, hadde så vidt startet karrieren i Liverpool før han var på slagmarken i Europa, og både Bromilow og Danny Shone måtte også ut å krige for hjemlandet.

  1. mai 1918 kom et tog med skadde og døde fra vestfronten inn på stasjonen i Étretat. Dette var fire dager før Danny Shone ble 19 år, og han hadde vært i Frankrike i bare en måned.

Nå kjempet han for livet etter å ha blitt skutt i magen i slaget ved Aisne – et slag som kostet 137 000 allierte livet. Men ikke bare overlevde Shone, han fikk utrolig nok en fin fotballkarriere også i etterkant.

– Mange av dem var i Europa under første verdenskrig, og noe av det som sjokkerte oss, var hvilke betydelige slag de var involvert i, og skadene de fikk. Når vi leste om det som skjedde i de slagene, og brev hjem fra soldater, begynte vi virkelig å forstå de forferdelige tingene disse hadde opplevd og sett. Som blant annet Danny Shone, som fikk livstruende skader. Tom Bromilows bataljon var på sin side med i slaget ved Cambrai.

Hvordan påvirket skuddskaden i magen Shone senere?

– Han var på et vis heldig. Hadde første verdenskrig vært noen år tidligere, ville de sannsynligvis ikke operert ham engang. Soldater som ble skutt i magen, forventet man at ville dø. Men det var også pionerer på kirurgi under første verdenskrig som gjorde ting som ikke ble prøvd tidligere, og det var også nyvinninger på feltsykehus den gangen. Men han var langt fra sykehus da han ble skutt, ca. 100 km, men fikk veldig bra hjelp i feltet.

– Det virker faktisk som han kom seg helt. Ingen i familien kan huske at han snakket om det som skjedde og hvordan det påvirket ham mentalt eller fysisk. Det er en utrolig historie å ende opp som fotballspiller etter det. Men man kan bare tenke seg at de også slet psykisk, men den generasjonen snakket ikke om de mentale utfordringene.

En eksentrisk manager gjør sin entré

Etter seriemesterskapet i 1906 hadde Liverpool noen år med svært variable plasseringer på tabellen. Med 15. plass, 8., 16., 2., 13., 17., 12., 16. og 13. plass før serien ble stoppet av krigen.

David Ashworth kom til Liverpool som manager i desember 1919, etter at George Patterson bare hadde klart å lede laget til to seire på de siste elleve kampene i den første sesongen som ble spilt etter første verdenskrig. Ashworth bragte raskt stabilitet til klubben, som endte på fjerdeplass, en plassering som ble gjentatt sesongen etter.

Piperøykende Ashworth hentet inn få spillere selv, men arvet et godt lag, og arvet også en sterk trenerstab med mange år på baken i Liverpool. I 1922 fikk han virkelig fart på mannskapet som vant serien med seks poeng foran Tottenham, og hadde ledet sesongen fra før jul. 

I serien på 42 kamper, vant Liverpool 22, hadde 13 uavgjort og tapte 7 kamper. Målforskjellen var på 63–36.

Hvordan klarte Ashworth å endre Liverpool på så kort tid?

– Han visste hva han ville ha av folkene rundt seg, og virket veldig organisert. Vi får kanskje aldri helt vite hva han gjorde bak lukkede dører, men han visste hva han ville ha ut av laget, og det inkluderte trenerne og resten av staben også, sier Smith.

– Han fikk æren for å skape Oldham Athletic tidligere i karrien. Han var deres første manager, og var veldig god på organiseringer. Han kunne alle aspekter ved fotball, både den administrative og fotballsiden fra å være både dommer og tidligere amatørspiller. Det var skygger av Shankly ved at han kom inn i Liverpool og beholdt den tidligere trenerstaben, ved å innse at de kanskje fylte huller i hans egne ferdigheter, sier Goulding.

– Når man ser på The Boot Room under Shankly, så brukte Shankly andre til å komme med dårlige nyheter om han trengte det, og det var nok noe av det samme som skjedde her. Klopp også omgir seg med folk som kan gjøre ting han ikke kan. Men det er også et element av Bob Paisley ved Ashworth, en som var vanskelig å forstå, men som spillerne elsket. Spillerne likte ham virkelig, og var villig til å gå noen ekstra mil for ham. Det er en følelse av at det ble en annen struktur på klubben og et annet mål med det de holdt på med. Og de bitene er viktige når man skal oppnå suksess. Han var nok en likandes person. Alle journalistene skrev hyggelig om ham, selv om han tøyde grensene for eksempel på signering av spillere, sier Goulding.

Bilder fra en kamp i FA-cupen mellom Arsenal og Liverpool i januar 1923.

Bilder fra en kamp i FA-cupen mellom Arsenal og Liverpool i januar 1923.

Snappet spiller fra Everton

Ashworth pleide visstnok å krølle barten oppover eller nedover avhengig av lagets resultater i tiden i Oldham, og løp opp og ned langs linja for å følge det som skjedde på banen. Men en av de morsomme historiene om ham var da han var på kamp på Goodison Park som Liverpool-manager. Everton hadde en spiller på prøvespill de ønsket å signere. Men Ashworth likte spilleren så godt at han lånte et signeringsskjema fra Everton, og signerte spilleren til Liverpool der og da til stor frustrasjon for den blå naboen. Dessverre er ikke spillernes navn kjent.

– Han var eksentrisk, men det er bare å se på hvordan det gikk med klubben før han kom, og hva som skjedde ikke lenge etter at han dro. Han gjorde helt tydelig en forskjell i Liverpool. Han var en spesiell person, men han hadde et stort bidrag til det laget. Han gjorde dem mer stabile og bedre organisert, og de smeltet sammen som et lag under ham.

– Jeg ser på det som at det er to sider ved ham. Det ene er David Ashworth, mannen som hadde en veldig unormal oppvekst. En nomadetilværelse, der han aldri var på samme sted lenge. Han ville hele tiden videre. Og så har man fotballmannen, som har litt av Klopps eksentrisitet. Og gjennom det vi har lest, ser man tydelige hint av at han var veldig lidenskapelig. Han er likevel en gåte på mange måter, sier Smith. 

På den tiden var det styret som tok ut laget som skulle spille kamper.

– Vi har lært mye om managerens rolle også. Det er ikke den rollen det er i dag, det var mer en blanding av administrator og fotballmanager. Det var en rar sammenblanding. En av de tingene som sjokkerte meg, var at det var enkelte kamper David Ashworth eller Tom Watson (tidligere manager) ikke engang var til stede på, fordi de var på speideroppdrag. Og det måtte de, for kampene ble spilt på likt og det var eneste mulighet for få sett andre spillere.

– Rollen til kapteinen var også en ganske annen. For kapteinen styrte spillet på banen, etter at klubbens styre hadde stemt over hvem som skulle starte. Men det som gjorde at Ashworth utmerket seg, var at han forstod fotball, og hadde en idé om hvordan det skulle spilles, og hvordan strukturen i klubbene skulle være, og hvordan spillerne burde trene. Det var åpenbart noen gnisninger mellom ham og trenerstaben, der en av dem uttrykte at «dette har ikke noe med Ashworth å gjøre, det er jeg som driver laget». Men ting er aldri svart/hvitt, og det var nok tilfelle her også. Ashworth var nok mer som en fotballdirektør, men han var også åpenbart involvert i det som skjedde daglig på banen også, og det er både bilder av ham og historier om ham fra treningsfeltet.

– Når man leser om dem, så ser man at de ikke var det mest produktive laget når det kom til å score mål og kanskje ikke spillerne som var mest blendende. Men det som først og fremst slår deg, er at de jobbet for hverandre. Det er også en gjenganger i intervjuene med spillerne fra den gangen. De jobbet hardt sammen, støttet hverandre og var venner både på og utenfor banen.

– Det er noe man kan se igjen i dagens lag under Klopp. Bill Shankly er kjent for å ha bygget den mentaliteten på 1960-tallet, men det var helt tydelig noe som var i klubben før det også. De gangene klubben har klart å fange et slik etos, så har den oppnådd suksess. Så disse spillerne fikk suksess fordi de jobbet hardt sammen, de var virkelig et «Band of Brothers».

Elisha Scott redder en straffe i FA-cupens første runde mot Arsenal i januar 1923.

Elisha Scott redder en straffe i FA-cupens første runde mot Arsenal i januar 1923.

Slik ble de «The Untouchables»

Hvilke spillere var de viktigste for «The Untouchables»?

– De var alle viktige. Om man skal plukke individer, så er det Tom Bromilow som virkelig var forut for sin tid. Kapteinen Donald McKinlay, som åpenbart var en stor spiller, målscoreren Harry Chambers, folk som Billy Lacey, som fortsatt snakkes om i Irland, og så hadde man den store stjernen i målvakten Elisha Scott, som nok var en av de aller beste keeperne på den tiden, sier Smith.

Når man ser på 1922-sesongen, så var det ikke laget som scoret mest mål og en av storscorerne var skadet. Så forsvaret ble det viktige. Tom Bromilow skrev blant annet om at angrep ikke alltid er det beste forsvar, og dette var et lag som kunne vinne kamper med få mål, og ved å holde buret rent.

– Det måtte ha vært vidunderlig å ha en tidsmaskin og reist tilbake og sett dem spille. Vi har bare sett noen grå videoklipp uten lyd.

Hvordan fungerte 2–3–5 i praksis, brydde de seg i det hele tatt om å løpe i forsvar de som var angrepsspillere?

– Det var mer sofistikert enn det. Og Ephraim Longworth utviklet spillet selv ved å ta med seg ballen opp på midtbanen og kunne servere de fem på topp med baller. Det var noe få lag gjorde. Ephraim skrev også mye om det å unytte offsideregelen, som på den tiden var veldig mye mer komplisert enn nå. Hvis du forstod offsideregelen i 1920, kunne du nesten drevet et atomkraftverk, så komplisert var det. Vi har skrevet om det, men ingen av oss kan repetere regelen nå likevel. Senere utviklet taktikken seg på slutten av 1920-tallet, og da var Liverpool dårlige på å følge med. Men i starten av tiåret var Liverpool innovatører.

«The Untouchables» – hvordan fikk de det navnet?

– Jeg tror det var Liverpool Echo som skrev om det først, fordi de ledet ligaen og hadde rykket ifra. De var så langt unna de andre at de ikke kunne bli tatt igjen, og i to sesonger var det slik.

Sjokkerte alle da han dro

Akkurat hvor eksentrisk Ashworth var, fikk også klubben erfare i desember 2022. Liverpool var på vei mot sin andre strake ligatittel, men da bestemte Ashworth seg plutselig for å forlate klubben, og ta over sin gamle klubb – bunnlaget Oldham. 

– Historien om Ashworth er aldri blitt helt fortalt, og vi har forsøkt å komme til bunns i hvorfor han forlot klubbens mens de var på vei mot sitt andre seriemesterskap, sier Kieran.

Det har vært mange teorier rundt hvorfor han gjorde det. Men hva tror dere var årsaken?

– Det var bare slik han var. Det var ikke store penger den gangen, men han virket mer som en reisende salgsmann. En som ikke ble lenge på hvert sted, sier Smith.

– Ja, det var sånn det var hele livet for ham fra han var liten, og sånn var det også etter Liverpool. Han klarte bare ikke å være på samme sted over lengre tid. Han dro alltid under lignende omstendigheter, og med styret helt sjokkert og uten å forstå at dette ville skje, likevel fikk han nye jobber, sier Goulding.

– Vi har tatt for oss mange teorier i boken, men vi har egentlig bare avfeid alle sammen. Det var nok bare slik Ashworth var.

Dermed var det under Matthew McQueen at det fjerde seriemesterskapet ble innkassert. Liverpool vant igjen med seks poeng, denne gangen med Sunderland på andreplass. Bare én gang ble det tap på hjemmebane, og totalt sto laget med 26 seire, åtte uavgjort og åtte tap. 60 poeng hadde bare ett lag klart tidligere i ligasystemet.

Laget scoret 70 mål og hadde 31 innsluppet, som var minst i ligaen, og Elisha Scott hadde holdt buret rent 19 ganger. Liverpool ledet serien fra midten av september og ut sesongen.

Men selv om Liverpool vant overbevisende, begynte det å rakne for storlaget etter at Ashworth forsvant. Året etter seieren var Liverpool nede på 12. plass, så på 4. og så på 7.

Det skulle gå 24 år og en ny verdenskrig før Liverpool igjen ble seriemestere i 1947.

Hva er det med laget fra 1921/22 og 1922/23 som gjør at det bør huskes på selv i dag?

– I Liverpool-sammenheng er det enkle svaret at det er første gangen de vant to seriemesterskap på rad. I alle perioder krever det sitt, og spesielt den gangen var det ekstra hardt å gjøre det. Vi snakker mye om «19». Og to av de 19 titlene ble vunnet av dette laget. At dette laget oppstod etter første verdenskrig, gir det en ekstra dimensjon, sier Smith.

THE UNTOUCHABLES: ANFIELD’S BAND OF BROTHERS Av Jeff Goulding og Kieran Smith – kan blant annet kjøpes på Amazon.co.uk

THE UNTOUCHABLES: ANFIELD’S BAND OF BROTHERS Av Jeff Goulding og Kieran Smith – kan blant annet kjøpes på Amazon.co.uk

– Vi ønsker bare å få fram at dette var vanlige menn, med vanlig bakgrunn som bare ville spille fotball. Og alle, selv de hjemme, opplevde mye vondt. Det var fantastiske menn. Vi ønsker å få dem fram i lyset igjen, så de får den hyllesten de fortjener, sier Goulding.

– Det er en parallell mellom Klopps lag som vant den 19. tittelen og disse guttene ved at de begge vant tittelen under utrolige omstendigheter. Klopps lag vant det midt i en pandemi der sesongen ble pauset, og så spilt bak lukkede dører. Når man ser tilbake til seriemesterskapene i 1922 og 1923, var det flere av dem som ble traumatisert under første verdenskrig, de kom hjem til en pandemi med spanskesyken, og de kom hjem til tøffe økonomiske tider, men på en eller annen måte klarte de å skape noe ut av det, sier Goulding.

I 1921 var Liverpools innbyggertall nesten det dobbelte av i dag. Selv om det var tøffe tider og arbeidsledigheten var skyhøy, var det stor etterspørsel etter fotball, og begge de to sesongene var tilskuertallet i snitt på 37 142 og 33 872 på hjemmekampene i serien.

Fotball må ha vært en viktig adspredelse på den tiden?

– Fotball er fortsatt en flukt for folk, og jeg kan bare tenke meg at det var det samme den gang. Du går gjennom telleapparatene, går opp til The Kop, står der i to timer, og det er ikke noe annet enn kampen som eksisterer. Det må ha vært en slags terapi og en flukt den gangen også. Under første verdenskrig var det også en rekrutteringsarena for det militære, der menn i en viss alder var samlet og det var enkelt å komme dit å rekruttere nye soldater, sier Smith.

– Det var definitivt en følelse av at krigen og pandemien viste at det britiske imperiets storhetstid var over. For folk virker det som om verdens ende var nær, og at de like godt kunne nyte tiden de hadde. Det så man på stadioner, på kino, på klubber osv., folk ønsket bare å leve livet til fulle og underholde seg selv, og stadionene var fulle.

– Det var en fin artikkel der det ble skrevet at Liverpool-spillerne var kjent for å jobbe hardere når de havnet under, og supporterne var kjent for å være mer høylytte når laget lå under. Og det er alt Liverpool er kjent for i dag, og slik var det også i 1920. Både Kieran og jeg elsker Bill Shankly slik alle Liverpool-supportere, men vi må også anerkjenne det disse mennene gjorde og gi dem sin plass i historien. Klubben er nesten 130 år gammel, og denne mentaliteten har vært en gulltråd gjennom hele historien.