– De hadde ikke buet nasjonalsangen uten grunn
Britiske aviser og politikere har latt seg provosere av Liverpool-supporternes oppførsel på Wembley, men Klopp støtter supporterne.
Ingen med nær kjennskap til Liverpool og Liverpool FC lot seg overraske over Wembleys røde halvdels reaksjon da «God Save The Queen» ble sunget før avspark lørdag. Storbritannias nasjonalsang ble møtt med høylytt buing fra store deler av Liverpool-seksjonen.
– Spør deg selv hvorfor
Scousernes antipati mot det nasjonalistiske sirkuset er ikke noe nytt, men har fått enorm oppmerksomhet i engelsk presse de siste dagene. På forsiden av Mail on Sunday raste redaksjonen mot Liverpools supportere, der de hevdet at supporterne hadde buet mot Prins William. På britisk morgen-TV mandag diskuterte panelet om det er «greit» å bue nasjonalsangen. På Jürgen Klopps pressekonferanse mandag fikk han spørsmål om sine tanker rundt situasjonen.
– Her er det best å spørre seg «hvorfor gjør de det?» Jeg kjenner folket godt nok til å vite at de ikke ville gjort det uten grunn, men jeg har ikke vært her lenge nok til å forstå hvorfor men det er noe historisk, sa Klopp.
– Majoriteten av våre supportere er herlige mennesker, smarte, forståelsesfulle, de går gjennom høyder og daler sammen, og de ville ikke buet hvis de ikke hadde en grunn. Det vet jeg. Kanskje vi bør stille spørsmålet.
STØTTER SUPPORTERNE: Klopp tok supporterne i forsvar da han ble spurt om buingen på mandagens pressekonferanse.
Etter Klopp sitt svar, vendte pressen seg umiddelbart til statsministerens kontor. Ifølge The Telegraph svarte en talsperson kontant «nei» på spørsmål om det var riktig at Liverpools supportere har en grunn til å bue på nasjonalsangen. Talspersonen la til at det var «en stor skam» siden FA-cupen skal «bringe folk sammen.»
Skepsis siden 80-tallet
Så hvorfor buer man «God Save The Queen»? Årsakene er nok mange og sammensatte. Liverpool sin skepsis til «The Establishment» stammer tilbake til 80-tallet, da arbeidsledigheten skjøt fart og byen følte seg oversett av Margareth Thatcher sin regjering. Hennes regjering skapte en industriell uro, ikke bare i Liverpool, men i flere arbeiderklasse-byer. På 80- og 90-tallet sang gjerne Liverpool-supporterne sine egne sanger over nasjonalsangen, men etter det nye høytaleranlegget på Wembley har det blitt vanskeligere. Buingen høres bedre.
Hvorfor har det blitt så voldsomt oppstyr denne gangen? Kanskje fordi det hørtes bedre enn tidligere. Neil Atkinson fra The Anfield Wrap hadde en god forklaring på Twitter til The Times-journalist Henry Winter. «Det er ikke nyhetsverdig. Med mindre nyhetsverdien er «de buer høyere enn normalt», da blir spørsmålet «er det enda større grunn enn tidligere til å være sint på britiske myndigheter og institusjoner?» og svaret på det er «Gud, ja»».
Dronningens platinajubileum skal feires stort med jubileumshelg og fridager den første helgen i juni, og det er mulig det er grunnet 70-årsjubileet at den britiske pressen har reagert å sterkt på buingen mot «God Save The Queen». Avstanden mellom kongefamilien og den vanlige brite har dog neppe føltes større, noe som ble sterkt illustrert under Prins Charles sin første trontale i Parlamentet forrige uke. Fra gulltronen snakket prinsen om levekostnadene og fattigdomskrisen i landet. Storbritannia ser at levekostnadene går opp. I forrige uke kom en rapport som forteller at to millioner voksne briter har vært nødt til å gå uten mat et helt døgn fordi de ikke har råd. Det anslås at 2,6 millioner barn spiser mindre måltider enn før, ofte må hoppe over måltider eller ikke spiser når de er sultne. Foodbanks, som det finnes mange av i Storbritannia nå, har rapportert at mange brukere må takke nei til grønnsaker som må kokes da de ikke har råd til å bruke komfyren.
Samme uke som kronen ble fraktet til parlamentet i sin egen bil, på en myk pute, fikk britene høre om pensjonisten Elsie som setter seg på bussen hver dag for å finne varmen som hun ikke har råd til å skru på i hjemmet sitt.
Ville se byen forfalle
Misnøyen mot regjeringen og etablissementet virker større i Liverpool enn i mange andre byer. Forholdet mellom Liverpools supportere og regjeringen og myndighetene surnet ytterligere etter Hillsborough-tragedien i 1989, der 97 Liverpool-supportere mistet livet under semifinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest. I etterkant av tragedien ble de faktiske forholdene på stadion forsøkt dekket over av politiet, som dyttet skyldspørsmålet over på supporterne, godt hjulpet av tabloidavisen The Sun. Thatcher og regjeringen sin rolle i å hjelpe til med å dekke over sannheten har det også blitt stilt spørsmål ved.
Thatcher var ferdig som statsminister i 1990, og «jernkvinnen» døde i 2013, men scousernes forhold til den nåværende statsministeren er ikke mye bedre. Boris Johnson var redaktør for det konservative, politiske magasinet The Spectator fra 1999-2005. I 2004 kom en leder på trykk som gjorde sitt beste for å fornærme Liverpools innbyggere. Lederen var ikke signert (journalist Simon Heffer skal ha skrevet førsteutkastet som senere ble redigert av Johnson), men Johnson tok selv ansvaret.
I artikkelen hevdes det at den «ekstreme reaksjonen» på drapet på sivilingeniøren Kenneth Bigley kom av at han var fra Liverpool. Bigley ble drept av en militant islamistisk gruppe i Irak etter å ha sittet fanget i tre uker. Hans hjemby, Liverpool, holdt to minutters stillhet for han, og det samme ble gjort i forkant av en landskamp mellom England og Wales. Dette fikk Johnson og hans kolleger i the Spectator til å se rødt. Hillsborough-tragedien blir også trekt frem i en spesielt usmakelig paragraf:
«Liverpool er en stolt by med en stammelignende fellesskapsfølelse. […] De gjør seg selv til ofre ved enhver anledning, og hater deres offerstatus; samtidig som de velter seg i den. En del av denne mangelfulle psykologiske tilstanden er at de ikke kan akseptere at de kan ha hatt litt skyld i deres egne ulykker, men i stedet ønsker å skylde på andre, og derved styrke deres følelse av en felles urett mot resten av samfunnet. Dødsfallene til mer enn 50 Liverpoolsupportere på Hillsborough i 1989 var unektelig en større tragedie enn det enkle dødsfallet, uansett fryktelig, til Mr Bigley; men det er ingen unnskyldning for Liverpools manglende vilje, selv i dag, til å innse rollen fulle supportere hadde da de tankeløst forsøkte å presse seg inn på tribunen den lørdagen. Politiet ble en beleilig syndebukk, og det samme ble the Sun for å ha turt, dog på en usmakelig måte, å hinte til den større årsaken til hendelsen.»
Forholdet mellom de Konservative og Liverpool ble enda mer anstrengt da regjeringspapirer ble frigjort av det britiske nasjonalarkivet i 2011. Da kom det frem at Thatcher-regjeringen hadde lumske planer. Etter Toxteth-opptøyene i 1981 ville de heller ha et «planlagt forfall» av byen i stedet for å hjelpe den på beina igjen. Ironisk nok stammet urolighetene i Liverpool og andre byer fra at Thatchers økonomiske eksperiment resulterte i over tre millioner arbeidsledige.
Liverpudlians liker å kalle seg selv «Scouse, not English» og ser nok på buingen av nasjonalsangen som en relativt uskyldig måte å markere sin avstand til på.