Liverpools utrolige ligacup-historie
Ligacupen har hatt mange navn, en noe broket historie og rykte, men for Liverpool er det først og fremst en cup med mange gode minner å se tilbake på.
Etter FA cupfinalen i Cardiff i mai 2006, den såkalte «Gerrard-finalen», er ligacuptroféet den pokalen Liverpool har fått hentet hjem til til premieskapet på Anfield de siste ti årene. Den kjærkomne siste triumfen kom i 2012, da Kenny Dalglish ledet laget tittel nummer åtte i finalen mot Cardiff City.
Den første finalen
De store klubbene var i mot da The Football League Cup ble innført i 1960-61. Flere toppklubber valgte å avstå fra å være med, men 2.divisjonslaget Liverpool valgte å bli med første sesongen. I de neste seks sesongene holdt imidlertid Bill Shankly sitt lag utenfor turneringen.
For å prøve å øke interessen bestemte man i 1966-67 at finalen ikke skulle spilles som hjemme- og bortekamp, men som en kamp og det på selveste Wembley. Vinneren kvalifiserte seg også til datidens Fairs Cup, eller Messebycupen, selv om noe spesielle regler gjorde at et par seierherrer fra nest øverste nivå i England likevel ikke kom ut i Europa som følge av triumf i Ligacupen.
Liverpool valgte å bli med igjen i 1967-68. Først i 1971-72 ble det påkrevd at alle lagene i de fire profesjonelle ligaene i England skulle delta. Samtidig ble Fairs Cup erstattet av UEFA-Cupen.
Det er liten tvil om at på 70-tallet begynte det å bli gjevt å vinne Ligacupen. Laget med tilholdssted på sørsiden av Stanley Park kom til et par kvartfinaler i 72-73 og 73-74, men ryktet hang likevel igjen om at dette var en cup man ikke prioriterte særlig høyt.
Man stilte ikke med redusert lag, det var nærmest bannlyst i de hine og hårde dager som dette var, men det var en turnering som ikke ble preget av de i helrødt. Trolig hadde det mer å gjøre med at mannskapene til Shankly og Paisley ofte hadde toppformen inne når nyåret var passert, og en begynte å se innspurten i ligaen litt i det fjerne.
Liverpool kom til sin første finale i 1977-78, da man etter et tett dobbeltoppgjør mot Arsenal i semifinalen møtte fremadstormende Nottingham Forest i finalen. Med Bob Paisley som manager var de røde inne i en periode hvor man bare misset ligagullet to ganger på ni forsøk, men Forest med smarte Brian Clough ved roret snøt dem dette året.
Stjernekeeper Peter Shilton var kjøpt inn, men ikke tilgjengelig i Ligacupen. Unge Chris Woods stod dermed sin livs kamp da Liverpool stanget mot en mur i 0-0 kampen på Wembley. Med bautaene Kenny Burns og Larry Lloyd, med fortid på Anfield, i midtforsvaret hadde hardtarbeidende Forest en egen evne til å stå i mot press fra Liverpool og så få inn et avgjørende mål i den andre enden.
Omkampen gikk på Old Trafford i påsken, og var en av mange store og dramatiske kamper som LFC skulle få oppleve i The Football League Cup. Litt ut i 2.omgang kommer John O’Hare alene mot mål på den gjørmete banen, før Phil Thompson sender ham deisende i bakken med en felling bakfra. Forseelsen skjer utenfor 16-meteren, en såkalt «professional foul», og kvalifiserte den gang til en advarsel (gult kort i dag). Dommer Pat Partridge pekte imidlertid på straffemerket og John Robertson avgjorde kampen fra 11 meter.
To rasende scousere i form av Phil Thompson og Terry McDermott skapte etterpå overskrifter da de intervjuende fra garderoben ikke sparte på sin omtale av mannen i sort.
Ellers blir kampen husket for at Ian Callaghan kom for første og eneste gang i dommerens bok, i en karriere som inneholdt 857 kamper for Liverpool. For øvrig også en feil fra kamplederen.
Den første triumfen
Fra 1978 har Liverpool spilt elleve finaler, ikke medberegnet årets turnering. Åtte ganger har man kunnet motta trofeet. Ingen andre klubber er i nærheten av å kunne vise til noe tilsvarende.
Det var likevel noen år hvor det virket utgjort i Ligacupen, slik det tidligere hadde tatt lang tid å knekke koden i FA-Cupen. Etter den første finalen i 1978 hadde man en tilsynelatende meget overkommelig oppgave mot Sheffield United i 2.runde året etter, hvor Liverpool kom inn i turneringen.
1978-79 var sesongen hvor man feide unna all motstand i ligaen og mange vil hevde at de røde aldri har vært bedre, men på Bramall Lane tapte et toppet lag med 1-0 og hvor 18-årige Gary Hamson ble matchvinner. På en tid hvor det fortsatt var to poeng for seier vant Liverpool toppdivisjonen med åtte poeng, mens Sheffield United rykket ned i gamle 3.divisjon.
Bilde: 18 år gamle Gary Hamson sørger for en cupbombe, og sender Liverpool ut
Året etter kom Liverpool rimelig enkelt til semifinalen, men hvor datidens Nemesis igjen stod på andre siden av banen i form av Nottingham Forest. I et dobbeltmøte stod Liverpool og hamret i 90 minutter mot hjemmelagets forsvar på City Ground, før Forest fikk et straffe i 90. minutt og John Robertson var som vanlig sikker fra merket. Det var definitivt en historie man hadde hørt før.
I returen foran The Kop hadde igjen Liverpool mesteparten av spillet, men på en kveld under pari truet man sjelden Peter Shilton. Nok en straffescoring fra Robertson ga tvert i mot en nesten umulig oppgave. En utligning av superreserven David Fairclough i sluttminuttene var for lite og for sent, men holdt i det minste liv i rekken av ubeseirede kamper på Anfield. Fra januar 1978 til januar 1981 spilte man 85 kamper, i alle turneringer, foran egne fans uten å tape.
Året etter kunne en imidlertid ta hjem pokalen, men først etter stor dramatikk. Over to kamper i semifinalen mot Manchester City ble det 1-0 seier borte, før 1-1 på Anfield sikret billett til Wembley. Ikke ulikt slik det var i årets turnering. Ray Kennedy og Kenny Dalglish scoret målene. I en spillemessig ikke minneverdig forestilling på landskampsarenaen var det dommer Clive Thomas som stjal de fleste overskriftene.
Mannen som Evertons supportere fortsatt er bitre på etter at de mener han snøt laget for en FA-Cup finale på bekostning av Liverpool i 1977, hadde for vane å komme med kontroversielle avgjørelser. I ordinær tid annullerte herr Thomas et mål for Liverpool da Sammy Lee sendte ballen i mål, men Colin Irwin ble vurdert å ha stått i en offside posisjon.
Etter 117 minutter var det Alan Kennedy som skjøt, over en liggende Lee inne i feltet og i nettet, og hvor Sammy da var innenfor siste forsvarer. I dag hadde det vært liten tvil om at det ville blitt godkjent scoring, men den gangen var det mildt sagt en omdiskutert avgjørelse. Med uret på 120 minutter headet Alvin Martin (far til tidligere reservekeeper i Liverpool, David Martin) mot et åpent mål, men Terry McDermott fikk i siste øyeblikk fistet ballen vekk. I motsetning til da Luis Suarez ble «berømt» for å ha handset i VM, scoret West Ham og Ray Stewart fra straffemerket, og Terry Mac fikk ikke en gang en advarsel(!)
Om finalen i London først hadde livnet til i ekstraomgangene ble omkampen på Villa Park en klassiker. Alle målene kom i 1.omgang, hvor Paul Goddard ga The Hammers en tidlig ledelse. En ung Ian Rush hadde hatt et forsøk i tverrliggeren før han vippet ballen fram til kollega Kenny Dalglish på løp inn i straffefeltet. I én bevegelse både nådde skotten ballen og fluktet den over keeper Phil Parkes fra en skrå vinkel, en strålende scoring. Like etter headet Alan Hansen hardt fra en corner og fikk kreditert et sjeldent seiersmål, selv om ballen gikk via Billy Bonds på streken og i mål.
Gullårene
Seieren mot West Ham signaliserte starten på en fantastisk periode for Liverpool i Ligacupen. I løpet av fire år og to måneder vant de 25 runder eller finaler på rad. Det ble noen klassiske kamper hvor de røde alltid trakk det lengste strået, gjerne etter å ha kommet i underlege først.
Siden Bill Shankly tidlig på 1960-tallet hadde brakt Liverpool Football Club tilbake til eliten i engelsk fotball, greide klubben det kunststykket å kvalifisere seg til spill ute i Europa i 21 sesonger på rad, før tragedien på Heysel førte til utestengelse. På en tid da Champions League fortsatt var et stykke unna og forskjellen på inntekter i de forskjellige turneringer var vesentlig mindre, var spill i en europacup det minst akseptable på Anfield.
Da budsjettet ble satt opp i styrerommet i andre etasje under Main Stand, gikk det på at overskuddet skulle komme fra spill mot kontinentale lag. Det sørget for modernisering av stadion, og ikke minst for tilgjengelige midler til spillerkjøp. Hvis en kunne ha målsetningen i boks allerede mot slutten av mars ved å vinne Ligacupen, lettet det presset under innspurten i serien og sluttkamper i andre cuper.
Ipswich var greit blitt satt til side 2-0 og 2-2 i semifinalene i 1981-82. Det var sesongen hvor Ray Clemence overlot keeperplassen til Bruce Grobbelaar, Mark Lawrenson var blitt kjøpt inn, og Ronnie Whelan og Ian Rush tok over etter profiler som Ray Kennedy og David Johnson. For et velsmurt Liverpool var et slikt antall forandringer på en gang en revolusjon, og i det første halvåret av ligasesongen var man langt under pari. En tordentale av assistent Joe Fagan i romjula bidro til å få alt på skinner igjen, og de nye på laget viste snart at de også dugde.
Det var ikke minst tilfelle i Ligacupen, hvor Tottenham i finalen tok ledelsen etter ti minutter ved Steve Archibald og de røde ikke fikk brakt balanse i regnskapet før det stod igjen tre minutter av ordinær tid. Da sveipet Ronnie Whelan inn utligningen, bak nevnte Ray Clemence i målet til Spurs, og samme mann satte inn ledermålet i 2.ekstraomgang før Ian Rush fastsatte sluttresultatet. Det ble definitivt ungguttenes aften.
En ny klassisk finale utspant seg året etter, hvor kampforløpet kunne minne om hva som skjedde i 1982, men hvor triumf mot rivalen Manchester United smakte minst like godt. Norman Whiteside hadde gitt United en tidlig ledelse, mens Alan Kennedy sendte i vei et langskudd et drøyt kvarter før slutt og som spratt forbi Gary Bailey og inn i hjørnet. Alan er kjent for å ha avgjort Serievinnercupen to ganger, men han har også scoret i to finaler i Ligacupen som Liverpool vant. Seiersmålet tilhører de fulltrefferne som fortjener å rammes inn på veggen, da Ronnie Whelan i ekstraomgangene med «feil» fot, den høyre, bendte ballen inn i motsatt kryss fra hjørnet av straffefeltet.
Det var samtidig den siste sesongen til Bob Paisley som manager, og kaptein Graeme Souness overtalte hedersmannen til å gå først de 39 trinnene opp til kongetribunen for å hente trofeet.
1984 dreide seg om Merseyside, da de røde og de blå fra havnebyen i nordvest for første gang møttes i en cupfinale. Det virket passende at sluttkampen på Wembley endte målløs, selv om de fra Goodison Park nok fortsatt vil hevde at de skulle hatt straffe da et skudd fra Adrian Heath gikk via kneet og opp i armen til Alan Hansen.
Røde supportere hadde allerede begynt å kalle storstua i landets hovedstad for «Anfield South», siden de pleide å ta turen minst en gang hvert år, og nå fikk de mulighet til å reise tilbake sammen med sine blå naboer rimelig forlikte. I omkampen på Maine Road ble Graeme Souness matchvinner da han traff godt på et langskudd med venstra, midtveis i 1.omgang.
Så bremset det opp
Ligacupen ble ikke turneringen til Kenny Dalglish som manager, i skottens første periode som sjef. Suksess i liga og FA-Cup ble bare til nesten triumfer i cupen som til stadighet forandret sponsornavn. Da han førte Liverpool til The Double i sin første sesong som spillende manager, i 1985-86, burde det imidlertid også ha blitt finale i Ligacupen.
Bilde: Jan Mølby i aksjon i 1985
Blant overbevisende spill i de tidlige rundene var høydepunktet en hjemmeseier mot Man U i 4.runde. Jan Mølby fastsatte sluttresultatet til 2-1 med to scoringer i 2. omgang, den første en av hans beste scoringer i helrødt noen sinne da han forserte seg frem fra nesten midtbanestreken og banket ballen i nettaket fra kanten av straffefeltet.
Bortsett fra de drøyt førti tusen på tribunene var det imidlertid få som fikk se knallperlen inntil nylig, siden streik gjorde at det gikk langt ut i sesongen før det ble vist bilder av fotballkamper på engelsk fjernsyn. Daværende manager i Manchester United, Ron Atkinson, hadde imidlertid spart på et opptak ment til eget bruk og som den populære dansken senere fikk overrakt.
I semifinalene tapte Liverpool først 1-0 på kunstgresset til QPR, hvor en kald kveld i London ikke gjorde underlaget lettere å håndtere. Vertene hadde nok muligheter til å snu det i returen på Anfield, men det vil bli husket som kampen hvor fire Liverpool-spillere scoret og kampen endte 2-2. Mål fra Steve McMahon og Craig Johnson ble nemlig «utlignet» gjennom selvmål av Ronnie Whelan og Gary Gillespie.
På veien til finale i 1987 erindrer en et hattrick av straffer fra Jan Mølby da Coventry ble slått ut og seier på et fullsatt Goodison Park i kvartfinalen, hvor Ian Rush nok en gang scoret mot naboen. Sluttkampen mot Arsenal vil for Liverpools supportere mest huskes som kampen da populære Rushie, som man visste ville reise til Italia og Juventus etter sesongen, mistet sin utrolige statistikk med aldri å tape i kamper hvor han nettet for de helrøde. 144 ganger hadde det vært tilfelle, slik at scouserne på tribunen vil ha følt seg trygge da waliseren gjorde 1-0 etter 23 minutter på Wembley. I en jevn kamp utlignet imidlertid Charlie Nicholas etter en halvtime, og samme mann satte inn seiersmål noen minutter før slutt.
Nærmere kom aldri Kenny Dalglish på første forsøk, i en cup hvor hans lag i årene etter måtte trekke det korteste strået mot rivaler som Everton, Arsenal og Manchester United.
Nye triumfer
I de tre årene med Graeme Souness som manager røk Liverpool ut for Peterborough, Crystal Palace og Wimbledon i Ligacupen, mens det i 1994-95 ble det eneste trofeet som Roy Evans kunne hente hjem som manager. Den tøffeste testen kom i kvartfinalen da man beseiret Arsenal 1-0 foran The Kop. Ian Rush var for lengst tilbake i klubben og ble igjen matchvinner.
I semifinalene mot Crystal Palace ble hans arvtaker Robbie Fowler det samme i begge kampene. Det var imidlertid kompisen til Robbie, Steve McManaman, som ble helten i finalen. Macca scoret begge målene og var banens beste da man beseiret Bolton fra 2.divisjon med 2-1, i en kamp hvor Stig Inge Bjørnebye også hadde et skudd i stolpen.
Lag involvert i Europa hadde begynt å komme med først i 3.runde av Ligacupen, uten at det syntes å hjelpe mannskapet til Evans. Det ble riktignok en semifinale mot Middlesbrough, men er det så mange som husker at de røde tapte 3-2 sammenlagt i 97-98? Året etter betød det samtidig den siste dagen til Roy som manager, da han trakk seg fra sin delte rolle med Gérard Houllier, etter 3-1 tap mot Tottenham på Anfield hvor Steffen Iversen åpnet scoringene før det var gått to minutter.
For Houllier ble Ligacupen en hyggelig turnering, om enn noe av og på. Tidlig exit ble blandet med triumfer i 2001 og 2003. Stoke var blitt slått med 8-0 og Crystal Palace til sammen 6-2 i semifinalene, men Birmingham fra nest øverste nivå ga hard motstand da Millennium Stadium i Cardiff vikarierte som finalearena under byggingen av et nytt Wembley.
En herlig volley fra Fowler hadde gitt Liverpool ledelsen, men Purse utlignet fortjent fra straffemerket på overtid. Målløse ekstraomganger ga straffespark-konkurranse hvor hvert lag hadde misset en gang før det ble sudden death. Jamie Carragher scoret for Liverpool og Andy Johnson misset for Birmingham, og de røde var på vei mot et Treble av cuper i 2001.
To år senere ble Manchester United beseiret i Cardiff, etter et langskudd av Steven Gerrard og ytterligere et sent mål fra Michael Owen. I mål ga Jerzy Dudek et hint om at han hadde kapasitet til å prestere sitt maksimale da det gjaldt som mest.
Tynn innsats
De beste lagene hadde begynt å rotere sine lag, med den følge at flere av toppklubbene brukte et ungdomspreget eller i hvert reservespekket mannskap spesielt i de første rundene av Ligacupen. Det gjaldt også for Liverpool under Rafael Benitez.
I spanjolens første sesong, 2004-05, gjorde imidlertid ungguttene en av de siste årenes beste prestasjon da de slo et langt mer rutinert Tottenham i kvartfinalen. 0-0 ble til 1-1 etter en sen straffescoring av Florent Sinama-Pongolle i ekstraomgangene, før det reservepregede laget beholdt roen i den påfølgende straffekonkurransen.
Lokale Mark Smyth fikk sine eneste minutter for Liverpool i den kampen, og David Raven debuterte også. I semiene begynte Rafa å toppe laget mer og Steven Gerrard stod for scoringene i 1-0 både hjemme og borte mot Watford.
I finalen ventet et nyrikt Chelsea med en seiersugen manager i Jose Mourinho. Bare 46 sekunder var imidlertid gått da John Arne Riise fikk et av sine aller beste treff med venstreslegga. Liverpool syntes å ha holdt Londonerne stangen da ballen sneiet luggen til Steven Gerrard på et blått frispark 11 minutter før slutt, og endte opp i eget nett bak Jerzy Dudek. Chelsea var best i ekstraomgangene og scoret ved Drogba og Kezman, før Antonio Nunez med sin eneste scoring i helrødt reduserte.
Innsatsen i årene fra 2005 til 2012 var syltynn, det må det være lov til å si. Riktignok har man hatt en tendens til å trekke store klubber tidlig i rundene, men i kamper hvor det i realiteten har dreid seg om forsterkede reservelag har de røde trukket det korteste strået. Verst var det i 2006-07, hvor Arsenals talentfulle unggutter vant 6-3 på Anfield, før det ble bortetap de påfølgende årene mot Chelsea, Tottenham og Arsenal. Den ultimate nedturen kom likevel under Roy Hodgson i forrige sesong, da man ble slått ut hjemme av Northampton fra League 2. 1-1 etter 90 minutter, 2-2 etter ekstraomganger og så tap på straffer ble ført opp på lister over tidenes største cupblemmer i Liverpool FC.
Kenny Dalglish benyttet et nær toppet mannskap i turneringen i 2012, og ikke minst når motstanden ble stadig sterkere i form av Stoke, Chelsea og Manchester City og hvor man altså ble trukket borte hele veien fram til semifinalen. Det har fansen satt pris på, og en føler at stadig flere av også de større klubbene nå tar Ligacupen mer på alvor igjen. Det er gjevt å komme til en finale, og det er gjevt å vinne, selv om ekstraprisen på garantert spill i Europa League har en brøkdel av verdi i forhold til Mesterligaen.
Ingen har flere gode minner fra The Football League Cup enn Liverpool FC, og ingen har vunnet cupen flere ganger enn de røde fra Anfield. De inntok et suverent førersete på 80-tallet, og har spedd på med en og annen triumf siden.
Ikke nærmere enn semi under Rodgers
De røde klarte ikke å følge opp 2012 i sesongen etter. Det startet bra, med 2-1 seier borte mot West Bromwich i 3. runde. Forøvrig en kamp der Nuri Sahin, som hadde kommet på lån fra Real Madrid, scoret begge målene for Liverpool. I fjerde runde var det stopp, da Swansea City kom på besøk. Liverpool tapte 3-0 på foran et langt fra fullsatt Anfield. Swansea vant til slutt ligacupen denne sesongen, etter å ha slått Bradford 5-0 i finalen.
Liverpool måtte inn allerede i andre runde i 2013/14-sesongen, ettersom laget ikke var med i Europa denne sesongen. Etter å ha slått Notts County 4-2 etter ekstraomganger, ble det bråstopp mot Manchester United på Old Trafford i 3. runde. Javier Hernandez sin scoring like etter pause var nok, og Brendan Rodgers sitt lag var ute.
Rodgers kom langt nærmere på sitt tredje forsøk. Straffesparkskonkurransen i 3.runde-oppgjøret mot Middlesbrough var utrolig, da det til slutt endte 14-13 etter at Albert Adomah brente sitt forsøk fra 11 meter. Liverpool fikk ny hjemmekamp i fjerde runde, og to svært sene scoringer fra Mario Balotelli og Dejan Lovren sikret 2-1 seier.
Rodgers stilte med et bra lag mot formlaget Bournemouth på bortebane, og scoringer fra Lazar Markovic og to av Raheem Sterling gjorde at semifinalebilletten var sikret. Der var José Mourinho sitt Chelsea motstander. Chelsea jaktet seriegull, men begge lag stilte toppede lag. Liverpool hadde nok fortjent bedre enn 1-1 fra Anfield. I returoppgjøret på Stamford Bridge sto det 0-0 etter 90 minutter, men en scoring av Branislav Ivanovic på overtid sendte Chelsea videre til finalen, hvor de slo Tottenham 2-0.
Søndag er Manchester City motstander på Wembley. La oss håpe at vi får på plass pokal nummer ni!