Historien bak sangen: «We Shall Not Be Moved»
En av Liverpool-fansens mest populære sanger en er gammel amerikansk motstandssang — hentet fra Goodison Park.
En av sangene som gikk på repeat på the Kop andre halvdel av 2018/19-sesongen var We Shall Not Be Moved. Her er noe av det vi vet om historien bak den amerikanske folkesangen og dens vei til tribunene i England.
En jinx?
Låta dukket opp på tribunene flere ganger denne sesongen, gjerne når kamper gikk mot slutten og Liverpool tok tilbake eller beholdt tabelltoppen.
I nyere tid har tribunesangen føltes som en eneste stor jinx. For dessverre ble det ikke Premier League-seier denne sesongen heller, til tross for at det ble sunget «Like a team that's going to win the Football League». Men selv da Manchester City økte til 4-1 i Brighton i sesongens siste kamp, kunne sangen høres på Anfield-tribunene — dog i litt annen bekledning.
We shall not, we shall not be moved
We shall not, we shall not be moved
Like a team that’s going to win the European Cup (AGAIN!)
We shall not be moved.
Antageligvis var det naboen på andre siden av Stanley Park som først bragte sangen til tribunene. Mer om det senere.
Religiøs hengivenhet
We Shall Not Be Moved er en tradisjonell folkesang fra amerika som mest sannsynlig stammer tilbake til slavetiden, og het egentlig “I Shall Not Be Moved”. Det er en sang om motstand og besluttsomhet, og startet som en hymne før den utviklet seg til en arbeidssang på 1930-tallet.
Det er også en sang om religiøs hengivenhet; den originale teksten går:
I shall not, I shall not be moved
I shall not, I shall not be moved
Just like a tree that’s planted by the water
I shall not be moved
Som med andre folkesanger er selve sangens opprinnelse ganske uklar. Teksten er basert på et par bibelske skrifter;
«Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter sine røtter ut ved en bekk, og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder op å bære frukt.» Jeremias 17:8
«Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til.» Salme 1:3
Borgerrettsbevegelsen i USA
Sangen vokste i popularitet under borgerrettsbevegelsen i USA på 60-tallet. Den ble blant annet sunget av demonstranter i Selma, Alabama, som krevde sin rett til å fortsette protestmarsjen til Montgomery, Alabama. Martin Luther King Jr var blant annet til stede under demonstrasjonen.
Aktivistene protesterte mot rasistisk diskriminering av den svarte befolkningen, og ønsket borgerrettigheter på lik linke med den hvite befolkningen. Dette inkluderte blant annet stemmerett. Protestsanger spilte en stor rolle i bevegelsen, og selv den dag i dag blir We Shall Not Be Moved sunget på demonstrasjoner i USA.
Både Johnny Cash og Elvis Presley sammen med Jerry Lee Lewis spilte inn sine versjoner av låta, som begge er verdt å lytte til.
Trendsettere på Goodison
The Seekers spilte også inn låta som var med på flere plater, blant annet var den B-side på deres kanskje største hit The Carnival Is Over. Den ble sluppet i november 1965, og tok seg til førsteplass på de britiske hitlistene.
Kanskje det var der Everton-supporterne hentet sangen fra. Det er i hvert fall logisk å tenke at den økte oppmerksomheten både gjennom borgerrettsbevegelsen og The Seekers-hiten gjorde den mer aktuell også i Storbritannia. Akkurat når de begynte å synge sangen er det vanskelig å sette fingeren på, men den ble i hvert fall sunget i forbindelse med FA-cup-finalen i 1966, som de blå for øvrig vant.
Andre lag har også adoptert sangen. Leeds United slapp blant andre sin versjon i 1970, som blant annet inkluderer et vers som lyder
We shall not, we shall not be moved (Everybody)
We shall not, we shall not be moved
Not by the Spurs, by Liverpool or Everton
We shall not be moved
På 70-tallet var det mange lags supportere som sang sangen, også Liverpool-supporterne. Skal vi tro mangeårige Kopite, Mike Nevin, ble sangen bannlyst fra Anfield fra 1979 ca. Da ble den ansett som ikke kul nok, på grunn av Evertons eierskap til den.
Men de siste 20 årene har den sakte men sikkert krøpet tilbake på tribunene, og er nå en av de mest mektige sangene man kan høre på the Kop for det den representerer: djervhet, styrke, motstandsdyktighet — og at Liverpool er best i Europa, nok en gang.
