Kampen jeg husker best – BurnleyComeback på ståtribunen med Redknapp og Clough i storform
Seteplassene hadde inntatt Premier League, men ikke hvis du reiste til Burnley for å se Liverpool spille cupkamp.
Dette er en serie med tilbakeblikk hvor Torbjørn Flatin starter i bunnen av tabellen i Premier League. Med hvert lag plukkes det ut en kamp mot Liverpool som sitter i minnet.
- Kampen jeg husker best - Norwich
- Kampen jeg husker best - Aston Villa
- Kampen jeg husker best - Bournemouth
- Kampen jeg husker best - Watford
- Kampen jeg husker best - West Ham
- Kampen jeg husker best - Brighton
- Kampen jeg husker best - Newcastle
- Kampen jeg husker best - Everton
- Kampen jeg husker best - Crystal Palace
Jeg hadde sett Liverpool ta igjen 0-3 til 3-3 på et stående The Kop noen måneder tidligere, og fått med meg «THE LAST STAND» da sesongens siste hjemmekamp i 1993/94 også betød den siste kampen før sitteplassene overtok på Anfield i kjølvannet av Hillsborough.
Liverpool spilte faktisk ikke ligakamp mot Burnley mellom 1976 og 2009. Ian Callaghan har flest kamper for Liverpool mot Burnley foran Emlyn Hughes og Tommy Smith, mens Harry Chambers topper scoringslista foran Roger Hunt og Dick Forshaw. Det forteller en del om at det begynner å bli lenge siden storhetstiden til Burnley, selv om de nå har gjort det rimelig bra i Premier League de siste åra.
Nylig rykket opp til 1st division, som den gang var andre nivå under Premier League, ble Burnley trukket ut som motstander i 2. runde av ligacupen 1994/95. Med hjemme og bortekamp.
Dette var den første hele sesongen til Roy Evans som manager og han hadde startet jobben med å prøve å få fram et Liverpool som kunne vinne mesterskap, men en miks av rutinerte spillere som Mølby, Barnes og Rush i tillegg til fremadstormende talenter som Fowler, McManaman og Redknapp, samt at han hadde handlet inn forsvarsspillere som John Scales og Phil Babb.
Den første kampen på Anfield gikk greit foran 23.359 tilskuere, og hvor John Scales og Robbie Fowler sørget for at bra utgangspunkt foran returkampen i Lancashire.
Clough inn for Rush
19.032 tilskuere ble klikket inn på Turf Moor, de fleste av dem ståplasser, inkludert seksjonen for bortesupportere. Jeg reiste sammen med fanzine-redaktørene Steven Kelly og Dave Usher og vi var enige om at de føltes noe forfriskende å bare gå inn og finne en passende posisjon, på den ene langsida så vidt jeg husker.
Liverpools startoppstilling var: James; Nicol, Babb Ruddock; Jones, Mølby, Redknapp, Bjørnebye; McManaman, Fowler, Clough. Innbyttere Steensgaard, Thomas, Lee Jones
Ian Rush ville normalt vært partneren til Robbie Fowler, men jeg kan ikke erindre om han ble hvilt til fordel for Nigel Clough. Trolig ble han det, da Rushie spilte ligakampen tre dager senere mot Aston Villa.
Nå likte jeg Clough, og ønsket at Liverpool skulle kjøpe ham fra Nottingham Forest. «Jeg hadde aldri noe i mot Nigel Clough» var det konsise svaret fra Roy Evans da jeg en gang spurte ham om hvorfor Liverpools nr. 7 aldri ble noen suksess i helrødt. Roy sa at han alltid ble spurt av daværende manager Graeme Souness som de kjøpene som ble gjort og ga sin mening, og underforstått hadde han ikke alltid vært enig, men det gjaldt da altså ikke sønnen til Brian Clough.
En intelligent spiller med god teknikk og holdninger, farget av disiplinen til sin far. En du trodde ville kunne følge opp Dalglish og Beardsley som tilrettelegger for spissen. Det fantes ingen mer ryddig på Melwood, alltid tidlig ute og ulastelig antrukket med toalettmappa under armen, men bortsett fra i enkeltkamper greide han ikke å sette sitt preg på førstelaget til Liverpool. For ofte virket han for treg og lett. Ni mål på 44 kamper var også tynt, men han hadde vært god med to scoringer i den nevnte hjemmekampen mot Manchester United og han var bra også denne onsdagskvelden.
6-1 sammenlagt
God var også Jamie Redknapp. Et snaut kvarter var spilt da Jan Mølby fant Steve McManaman sentralt foran forsvaret til Burnley, og Macca sendte igjennom en stikker til Jamie Redknapp. En nydelig såledragning fra Redknapp alene med keeper og han kunne trille ballen enkelt i mål.
«Ingen ting er så effektivt i fotball som hurtig og presist pasningsspill», var noe annet Roy Evans fortalte meg, og Liverpool var alt for gode for dette Burnley som inkluderte de tidligere Everton-spillerne Alan Harper og Adrian Heath.
Tidlig i 2. omgang ble Robbie Fowler funnet av Stig Inge Bjørnebye og om det ikke hadde vært det tidligere ble dette nå en parademarsj. 3-0 ble det da Jamie Redknapp satte ballen overraskende inn i det nærmeste hjørnet, selv om keeper burde ha tatt den. Liverpools fjerde mål var det mest overlegne da pasningen til Robbie Fowler elegant ble sendt videre på volley fra venstrefoten til Nigel Clough.
Den aller beste scoringen kom imidlertid fra Liam Robinson da han banket inn et trøstemål i sluttminuttet. Liverpool burde ha øket ledelsen ytterligere da innbytter Lee Jones fikk sin debut, men satte en gedigen sjanse i stolpen. En merker seg for øvrig at reservekeeper var Michael Stensgaard, dansken som fikk mye av sin karriere ødelagt da han ødela skulderen mens han strøk klær(!)
Vant på Wembley
Avansement i Coca-Cola Cup var klart, og det ble ytterligere seiere mot Stoke og Blackburn. Arsenal ble slått 1-0 i kvartfinalen etter scoring av Ian Rush, mens Robbie Fowler scoret begge ganger da to 1-0 triumfer mot Crystal Palace ga finaleplass.
2-1 mot Bolton på Wembley var den eneste pokalen som Liverpool sikret seg under Roy Evans, da Steve McMamanan ble helten med to fulltreffere.
Det hele startet imidlertid i Burnley, med et stående publikum i en fullsatt arena.