Liverpools «jernkvinne» kjempet en utrettelig kamp for rettferdighet – nå blir hun igjen hedret ved Anfield
«De kjempet mot feil by og feil mødre», sa Bill Kenwright på en minnesmarkering for Hillsborough-tragedien. Anne Williams var en av mammaene som ikke lot seg kue av det britiske rettssystemet.
Før hjemmekampen mot Burnley rullet malekoster over en husvegg på hjørnet av Anfield Road og Sunbury Road. Kunstner Paul Curtis sto for maleriet av kvinnen med den sorte kåpen og knyttneven i været.
Kvinnen på maleriet er Liverpools egen «jernkvinne», Anne Williams, som kjempet utrettelig for rettferdighet for Hillsborough-ofrene.
Trebarnsmoren fikk livet snudd på hodet
Williams var en helt vanlig, ukjent trebarnsmor som bodde i Formby på Merseyside. Hun jobbet på restauranten Bay Horse, hvor sønnen Kevin hadde en liten deltidsjobb i oppvasken. Han elsket fotball, lærerne fortalte at han alltid hadde en fotball i bena og han kom hjem med hull i skoene på høyre fot. Liverpool FC var laget hans, og favorittene var Kenny Dalglish, Ian Rush og John Barnes som han hadde plakater av på rommet sitt.
På morgenen 15. april 1989 reiste Kevin til Sheffield for å få med seg Liverpools semifinale i FA cupen mot Nottingham Forest på Hillsborough stadion. Han tok toget sammen med tre venner, og kom frem til stadion så tidlig at de kunne velge hvilken innhegning på ståtribunen de ville se kampen fra. De gikk først til innhegning 4, før de ombestemte seg og gikk til innhegning 3 i stedet.
Etterhvert som det nærmet seg kampstart, strømmet supporterne nedover korridoren og de fleste fant veien til de to innhegningene rett foran dem: 3 og 4.
«Pen 3» som hadde en kapasitet på 678 supportere, skal ha hatt 1296 supportere da kampen ble sparket i gang.
15-år gamle Kevin døde på tribunen etter å ha blitt klemt i hjel. Totalt 97 mennesker mistet livet i forbindelse med tragedien som utspilte seg på tribunen.
HYLLEST: Williams blir hyllet på et veggmaleri utført av kunstner Paul Curtis. Foto: Tage Herstad.
Nektet å godta dødsattesten
Anne Williams ble en av de største pådriverne for at sannheten om det som skjedde på Hillsborough den skjebnesvangre dagen, fikk komme ut. Hun kjempet i mange år for at det første likskuet skulle forkastet, da rettsmedisineren konkluderte med at ingen supportere kunne reddes etter klokken 15.15. Ingen vitnesbyrd etter klokken 15.15 ble hørt.
Williams nektet å godta sønnens dødsattest og etter å ha diskutert skadene hans med en annen rettspatolog, var de sikre på at sønnen levde etter 15.15.
Det tok fire år før hun fikk vite sannheten om hvordan sønnen døde. Hun måtte selv oppsøke vitnene, og fikk vite at sønnen ble båret over banen på et reklameskilt av andre Liverpool-supportere som hevder han da var i live. Klokken var 15.28. Supporterne overlot han til en politimann som hevdet han skulle passe på han, men som forlot han ved den ene langsiden.
Andre Liverpool-supportere kom til, og fikk hanket inn ambulansepersonell som startet førstehjelp. Klokken 15.37 registrerte de puls. En ambulanse kom omsider ut på banen, men den ville ikke stoppe for Kevin.
Etter noen minutter ble han fraktet til gymsalen, hvor de døde og skadde ble samlet. Der sluttet han å puste. Politikvinnen som passet på ham startet hjerte- og lungeredning. Da brystkassen hans beveget seg, løftet kvinnen han opp i armene sine.
15-åringen skal da ha åpnet øynene sine, mumlet «mum», før han ség om og døde. Klokken var da 16.00 – hele 45 minutter etter at den første rettsmedisineren mente at han var død.
Politikvinnen er en av flere som avla vitnesbyrd i dagene etter tragedien som senere ble presset eller oppmuntret til å endre sine uttalelser. Politikvinnen endret sin historie, og hevdet hun var så forfjamset over katastrofen at hun ikke forstod hva som foregikk. Da hun ble intervjuet av BBC i 2012, insisterte hun fortsatt på at Kevin var i live lenge etter klokken 15.15.
«Hvis politiet hadde gjort jobben sin hadde Kevin vært i live i dag»
«Min sønn var i live til klokken 16.00 den dagen. Han hadde ikke dødd hvis han hadde fått en enkel prosedyre som ville ha reddet livet hans. Men fordi politiet aldri iverksatte Major Disaster Plan (katastrofeplan) eller lot ambulansene komme ut på banen, lot de Kevin dø», har Williams skrevet i en uttalelse for Hillsborough Justice Campaign. Store deler av livet etter 1989 ble dedikert til å kampen for rettferdighet for ofrene og de etterlatte.
«Hvis vi ikke får ett nytt likskue som tar for seg det som skjedde etter klokken 15.15 vil vi aldri lære noen lekse fra Hillsborough. Jeg vil vite hvorfor sønnen min døde da han kunne ha blitt reddet, hvorfor han ikke fikk den behandlingen som kunne reddet ham. Hvis politiet hadde gjort jobben sin ordentlig, hadde Kevin vært i live i dag og mange flere. Hvis ikke Liverpool-supporterne hadde tatt grep og hjulpet som de gjorde, ville vi mistet mange flere enn 96 (nå 97, red. anm.) mennesker på Hillsborough.»
Sammen med fem andre berørte familier etter tragedien, søkte Williams om en juridisk gjennomgang av rettsmedisinerens avgjørelse i 1993. Den ble avslått. Tre forespørsler til riksadvokaten ble også avslått de neste årene. I 2009 ble en søknad til den europeiske menneskerettighetsdomstolen avvist fordi det hadde gått for lang tid.
– Jeg kjempet mot det britiske rettssystemet
Williams ble så dreven på det juridiske systemet i England og Europa forøvrig at man skulle tro hun hadde studert juss, skrev BBC-journalist Judith Moritz i 2013. «Noen ganger når jeg snakket med henne var det vanskelig å holde følge, så detaljert var hennes kunnskap om den seneste utviklingen i saken. Hun var drevet av sorg, sinne, og et urokkelig behov for å vite hele sannheten om hva som skjedde med barnet hennes.»
– Bevisene har alltid vært der.. men jeg visste at jeg kjempet mot det britiske rettssystemet, og som advokaten min alltid sa, hvis Kevin sin sak kom gjennom nøkkelhullet ville det åpnet slusene, for det var så mye bevis, sa Williams til BBC i 2012.
96 GRUNNER: Forsiden på lokalavisen Liverpool Echo, dagen Hillsborough Independent Panel skulle legge frem sin rapport.
20 år etter tragedien ba Labour-minister Andy Burnham og Maria Eagle om at alle dokumenter knyttet til tragedien ble gjort offentlig. Hillsborough Independent Panel ble etablert, og startet med å gå gjennom 450 000 dokumenter.
Tre år senere, i september 2012, kom de med sin rapport. Der ble det fremhevet hvordan politiet sviktet supporterne, og kampanjen deres for å legge skylden over på supporterne ble avdekket. Rapporten fant også at hele 41 supportere kunne ha blitt reddet, hadde de fått den hjelpen de behøvde – Kevin inkludert.
KING KENNY: Kenny Dalglish leser navnet på alle ofrene under en minnesmarkering foran St. George's Hall, etter at Hillsborough Independent Panel hadde lagt frem sin rapport. Bak ham kan man se Anne Williams, Margaret Aspinall og andre pårørende.
YOU'LL NEVER WALK ALONE: Scousere var samlet utenfor St. George's Hall etter at rapporten ble lagt frem i september 2012. Her synger de Liverpool-hymnen.
SANNHETEN: Anfield feiret at sannheten endelig kom frem med en mosaikk på the Kop og Sir Kenny Dalglish Stand før kampen mot Manchester United 23. september 2012.
– Jeg kom aldri til å gi meg
I kjølvannet av rapporten, leverte Williams og de andre familiene nok en søknad om å få likskuet fra 1991 skulle forkastet. I en tale i underhuset i oktober 2012 lovet statsadvokat Dominic Grieve å søke High Court om nytt likskue for alle som omkom i Hillsborough-tragedien.
I High Court den 19. desember 2012 ble det slått fast at likskuet fra 1991 skulle oppheves, og et nytt et skulle foretas.
En blekere og svakere Anne Williams i rullestol var tilstede i hovedstaden og var lettet da hun forlot rettssalen, vel vitende om at det skulle bli en ny høring og Kevins historie skulle endelig bli fortalt.
SEIER: Liverpool kunne feire sin største seier i desember 2012, da høyesteretten i London forkastet det første likskuet og krevde ny etterforskning av dødsfallene på Hillsborough. Anne Williams var naturligvis til stede i London.
– Det er dette jeg har kjempet for. Jeg kom aldri til å gi meg, fortalte hun til the Guardian utenfor retten.
Men hun visste nok også at hun ikke fikk være der til å se resultatet av den nye høringen. Tragisk nok, en drøy måned etter at sannheten kom ut i september, ble Williams diagnostisert med en uhelbredelig kreft.
I april 2013 tapte Anne Williams kampen mot kreften, 62 år gammel. Bare noen dager tidligere hadde hun vært på minnemarkeringen av 24-årsdagen for tragedien, på Anfield.
MINNESMARKERINGEN: Williams trosset kreftsykdommen og møtte opp på minnesmarkeringen for ofrene etter Hillsborough-tragedien på Anfield i 2013. Tre dager senere døde hun.
– De kranglet med feil by – og de kranglet med feil mødre, sa Evertons daglige leder Bill Kenwright, på minnesmarkeringen.
Senere samme år ble Williams hedret på prisutdelingen BBC Sports Personality of the Year. Helen Rollason-prisen ble tildelt barna Sara og Michael, og broren Danny, på vegne av Anne. Prisen blir tildelt personer som har utvist enestående prestasjoner i møte med motgang.
– Hennes utrettelige kamp ble drevet av kjærligheten hun hadde for sin sønn, Kevin, og hennes engasjement for å få til en ny etterforskning. Hvis noen seiret over motgang, var det mamma, sa datteren Sara.
Kenny Dalglish var Liverpool-manager i april 1989, og kalte Williams sitt dødsfall for «veldig trist».
– Men nå er hun frigjort fra lidelsen og får sjansen til å se gutten sin igjen. Jeg er sikker på at Kevin vil fortelle henne hvor stolt han er av henne, sa Dalglish.
HYLLET AV THE KOP: Et par dager etter at Anne Willliams gikk bort, ble hun hyllet av the Kop. Liverpool møtte Chelsea på Anfield den 21. april 2013, og supporterne rullet ut disse bannerne.
Resultatet av likskuet
Det nye likskuet ble åpnet den 31. mars 2014 i Warrington. Den 24. april 2016 falt den endelige kjennelsen. Dommer Sir John Goldring hadde fremlagt 14 spørsmål som en jury på seks kvinner og tre menn måtte svare på. Juryens konklusjoner ble helt i trå med hva Williams og de etterlatte har hevdet i alle årene.
Det viktigste var at supporterne ble renvasket for alle anklager om at de på noen måte hadde skyld i det som skjedde den 15. april 1989. Politimannen med det øverste ansvaret på kampdagen, Peter Duckenfield, ble siktet for uaktsomt drap og tidligere Sheffield Wednesday-klubbsekretær Graham Mackrell for sikkerhetsforbrytelser.
Duckenfield ble frikjent for anklagene i en rettssak i november 2019. Makrell ble dømt for en helse- og sikkerhetsforseelse og fikk en bot på 6500 pund.