Reisen til finalen i 2005 inneholdt noen øyeblikk som også er blitt myteomspunne, tette kamper som ble avgjort på marginer. De huskes fortsatt fordi de var en del av magien med Istanbul-finalen.

Reisen til finalen i 2018 inneholdt noen ikoniske øyeblikk der Liverpool feide banen på uhørt vis i utslagsrunden mot Porto, Man City og Roma. De fortjener å bli husket, fordi de var en del av magien som sendte Liverpool tilbake i europatoppen.

Det har fortsatt skjedd, selv om tabber og skade ødela for en festkveld i Kiev.

• Liverpools vei til finalen

Prematurt

Det at Liverpool kom til denne finalen er en enorm prestasjon i seg selv. Det burde egentlig ikke vært mulig. Det var noe prematurt over at Klopps gutter tok det steget allerede nå.

Klopps baby har egentlig ikke vokst seg stor nok til å skulle gå hele veien. Troppen var egentlig ikke bred nok til det ennå, og sliter fortsatt med noen barnesykdommer.

Dessverre ble det også utslagsgivende i en finale der Real Madrid kunne sette inn Bale, mens Liverpool hadde to reelle kandidater å sette inn - og begge har vært langtidsskadet og er rustne.

Det gikk hit, men ikke lenger enn til møtet med Real Madrids kyniske, rutinerte og spektakulære seiersmaskin. Et lag som ikke spiller på et element av hell, for de tar det på rutine, dyktighet og en dose råskap.

Når Klopp så mistet kanskje den eneste spilleren som ville fått plass i Real Madrids startellever før halvtimen var spilt, hadde han et problem. Det visste vi alle, og spillerne så også ut til å merke det.

Med Liverpools skadeproblemer etter nyttår har alt for mye vært avhengig av at en skade på Salah, Firmino eller Mané ikke kom.

Man kan kalle det uflaks at det skjedde nå. Men det er ikke noen overraskelse at spillere blir skadet på de verst tenkelige tidspunkter, og det er der lærdommen ligger når trekken for sommerens overgangsvindu begynner å sive inn.

Liverpool må forsterke i flere posisjoner, for å være på et toppnivå også når skadene inntreffer. For å fortsatt gjøre seg mer uavhengig av enkeltspillere. Det kan de gjøre nå, når de vet at de uansett skal spille gruppespill i mesterligaen også neste sesong.

For å sette prestasjonen i et nærhistorisk perspektiv så er ikke det noen selvfølge, og det er lett å glemme i søndagens deppehumør.

Første gang siden Benitez-tiden

Siden Liverpool spilte sin siste finale for 11 år siden, har klubben kun spilt i Champions League fem ganger.

I 2007-2008 endte det i semifinale mot Chelsea, i 2008-2009 i kvartfinale og i Benitez sin siste sesong røyk Liverpool ut av gruppespillet i 2009-2010. Med det endte også «storhetstiden» i Champions League for Liverpool.

Først i 2014-2015 var Liverpool tilbake, og da endte det igjen utslag etter gruppespillet - og da var vi mye lenger unna Real Madrids nivå i møtene i gruppespillet enn nå.

• Liverpools Champions League-historie

Prestasjonen denne sesongen må derfor ikke glemmes. Ikke bare klarte Liverpool å sikre seg sitt andre Champions League-år på rad, for første gang siden Benitez sin tid, det ble også finale i den aller gjeveste turneringen.

Tårene stoppet kroningen

Etter en vanvittige debutsesong med 44 mål, ble ikke finalen den kroningen av den egyptiske kongen man kunne se for seg, og det ble definitivt heller ikke noen kroning av Karius som en comback-konge og som ubestridt førstekeeper, som man kunne håpet.

Det gjorde vondt å se de to sine tårer lørdag, og det gjorde også vondt å se en knust Alex Oxlade-Chamberlain som hang over krykkene og gråt.

Det er allerede skrevet så mye om den kampen, at jeg skal la det meste av det ligge. Det er fortsatt et åpent sår, og skuffelsen trenger noen dager på å gro en ny, hard, skorpe før man igjen skal tenke på «neste sesong».

Den lærdommen som har kommet av tap i ligacupen, Europa League-finalen og nå Champions League-finalen siden Klopp kom inn, vil gjøre spillerne enda bedre rustet for fortsettelsen.

Ja, det ville vært vidunderlig med en seier allerede nå, men snakk ikke om at Klopp ikke kan vinne finaler - for det sitatet vil du garantert måtte spise opp før du vet ordet av det.

Stjerner i øynene

Men en ting er i hvert fall sikkert. På landets barnefotballbaner har det skjedd en endring denne sesongen, som varmer et Liverpoolhjerte litt ekstra.

Det er mange av oss som nok har hatt en viss innflytelse på at det fortsatt flyr mange små rundt med røde drakter med Liverbird på brystet på norske fotballbaner - selv om trofeene har uteblitt.

Noen av disse barna har nok også slitt med å forstå hva fascinasjonen for denne klubben egentlig har handlet om, og de kan gladelig bytte mellom Liverpool en dag, Real Madrid en annen og en Barcelona-drakt fra klesskapet den tredje.

Før sesongen kunne man lure på hva slags navn man burde trykke bakpå drakta til poden. «10 Coutinho» var en åpenbar kandidat, men en man fryktet ville forsvinne før dampen på strykejernet hadde lagt seg.

Nå løper de samme 6- og 7-åringene som startet skoleåret med å ville være Ronaldo eller Messi på løkka rundt og vil være Mané, Firmino eller aller helst Salah.

Kanskje vil de fortsatt bytte på hvilken drakt de har på seg, men de vil bruke den røde drakta med en helt annen stolthet og forståelse enn for ni måneder siden.

Som Liverpool-supporter er det lite som varmer mer enn å se at den gleden, entusiasmen og festfotballen Klopps gutter har vist fram, har smittet over på en ny generasjon unge supportere.

De som kanskje ikke engang var født sist Liverpool løftet et trofé i 2012, har latt seg begeistre. Det gir i hvert fall meg håp for framtiden.

• Klopp deppet i går - sang og danset kl 6 i dag