Supporternes fest, spillernes brems og sannheten om den siste målscoreren foran et stående Kop

Lørdag den 30. april 1994 sa Liverpool farvel til sin ikoniske ståtribune. På tribunene var det fest, men på gressmatta var det tamt fra de røde. I hvert fall frem til en supporter stormet banen etter kampen.

• Supportere ønsker å kvitte seg med Super League-eierne

Shankly!

Det var varmt vårvær da 18 000 supportere tok stående posisjon på the Kop en siste gang. Sikkerhetsrestriksjoner hadde fjernet 10 000 plasser de seneste årene. Tribunen var full to timer før kampstart.

Før avspark ble legender som Kenny Dalglish, Billy Liddell og Ian Callaghan ønsket velkommen ut på banen, men størst applaus fikk nok Nessie Shankly og Jessie Paisley — konene til klubbens to managerkjemper.

Fra the Kop hørte man taktfaste rop. «Shankly, Shankly, Shankly.»

I ukene som ledet opp til siste kamp, ble flygeblader delt ut til supporterne som forlangte farger og volum fra tribunen. Og supporterne lyttet.

Ståtribunen viste seg fra sin beste side, teppelagt i flagg, skjerf og bannere, flere av dem som ikke hadde vært sett på tribunene siden Liverpool dominerte i Europa. «Joey ate the frogs legs» og andre klassikere fra gamledager ble dratt frem.

Scenen var satt for et endelig farvel til Liverpools ikoniske tribune.

Festbremser

Men Norwich City ville ikke spille ball. Det vil si, det var akkurat det de ville da de scoret kampens eneste mål i første omgang. Det aller siste målet foran the Standing Kop, ble scoret av en spiller i gult (eller var det egentlig den siste målscoreren? Mer om det senere), nemlig en suser fra Jeremy Goss som selv Liverpools supportere høflig applauderte.

På tribunene ble det sunget om tidligere bragder, i stedet for et Liverpool-lag strippet for selvtillit som lå på en åttendeplass da tapet mot Norwich var et faktum — 31 poeng bak ligavinner Manchester United.

«Vi føler oss som festbremser,» sa manager Roy Evans etter kampen. «Alle i garderoben er veldig skuffet over resultatet og hvordan vi spilte. Dette er supportere som over årene har sett laget vinne ting. Bare se for deg hvordan det hadde vært her i dag hvis vi hadde kjempet om ligatittelen. Det ga unggutta en smakebit på hva disse supporterne kan gjøre. Jeg mener at de er de beste i verden. Det handlet om the Kop i dag og alle våre supportere, og jeg synes de var enestående. Det er synd vi ikke klarte å vise samme klasse.»

Supporterklubbens Pål Christian Møller var tilstede på Anfield den dagen.

— Ingen ville gå etter kampen. Noen hadde med hammer og meisel og banket løs betong. Andre rev ned skilt og tok med hjem, forteller han.

The Anfield Wrap har lagt ut en video filmet av en supporter. Her kan man blant annet se et intervju med Dr Fun ett minutt inn:

Den egentlige, siste målscoreren

Det var jo litt synd, da, at det var en motstander som skulle stå for tribunens siste mål. Men det er en annen mann som kan si at han scoret mål foran et stående Kop, etter at spillerne hadde gått av banen.

John Garner er en Liverpoolsupporter som har stått og sittet på The Kop i mange tiår. I anledning tribunens siste dag, kledde han seg ut som en krigsveteran fra Boerkrigen med khaki-bukser, arbeidsboots, en stor barn og fess på hodet. I 2004 fortalte han Liverpoolfc.tv historien om hvordan han scoret det siste målet foran ståtribunen.

Det var ingen som ville dra fra tribunen etter at kampen var over, selv om spillerne for lengst hadde forsvunnet inn i garderoben og ga ingen tegn på å komme tilbake. En fotball ble liggende igjen i målet, og en vakt kastet den inn til supporterne. Garner fikk tak på ballen.

«Jeg tok ballen og stilte meg rett bak mål, og ventet til politimannen snudde seg vekk og så løp jeg. Jeg løp mot midtsirkelen så fort jeg kunne. Jeg forventet hele tiden å bli taklet, men jeg kunne høre brølet fra the Kop så jeg fortsatte.

«Da jeg snudde meg, så jeg at ingen hadde fulgt etter meg. Jeg tenkte bare «dette er himmelen» og lekte litt med ballen. […] Problemet var bare «hva gjør jeg nå?» Jeg så opp på det vidåpne målet foran meg og øynene mine lyste opp. […] Jeg løp mot mål. Supporterne var klare, jeg var klar. Men når jeg nærmet meg 16-meteren, våknet to politimenn og en vakt, så jeg måtte være forsiktig. De skulle til å stjele øyeblikket mitt så jeg skjøt ballen øverst i høyre hjørne. Bang.»

Hele historien hans kan du høre her:

Historien  til Spion Kop 1906

I 1906 hadde Liverpool blitt ligamestere for andre gang, og feiret gullet med å reise en ny tribune bak mål, på Walton Breck Road-siden av stadion.

Det var Ernest Edwards fra lokalavisa Liverpool Echo som først kalte tribunen for the Spion Kop. I avisen kunne man lese om hvordan den nye strukturen minnet om Spioenkop, den beryktede åsen i Sør-Afrika som ble åsted for en britisk massakre under Boer-krigen seks år tidligere. 243 briter ble drept i slaget, mange av dem scousere involvert i infanteriregimentet Lancashire Fusiliers.

Minnet om de falne satt fortsatt friskt i minnet da Edwards tok inn over seg synet av den nye tribunen. Den takløse tribunen kastet en truende skygge fremover på banen, men kampene som har blitt kjempet ved foten på åsen er heldigvis mindre dramatiske enn den som ble utkjempet i Sør Afrika.

I 1928 ble tribunen bygget ut så den kunne huse 30 000 tilskuere, og et tak ble lagt. Slik ble den mer eller mindre stående, frem til 1994.

Taylor-rapporten

Å miste den kjente ståtribunen var emosjonelt for mange supportere, men det var lovpålagt og nødvendig. Bare fem år tidligere hadde 96 Liverpool-supportere mistet livet i tragedien på Hillsborough. På grunn av dårlig politikontroll presset 3000 supportere seg inn i en seksjon som var ment for 1600. Resultatet ble fatalt.

I Taylor-rapporten, som ble utarbeidet i kjølvannet av tragedien, ble det blant annet presentert løsningsforslag for å ivareta supporternes sikkerhet. Et sikkerhetskrav pålagt fotballklubber i de to øverste divisjonene var at alle ståtribuner måtte fjernes og erstattes av seter.

Kathleen Thompson mistet mannen sin, Pat, den dagen. Hun sto på the Kop under Shanklyårene, men sluttet etter som det ble trangere om plassen mot midten av 70-tallet. «Shankly tok feil da han sa at fotball var viktigere enn liv og død. Liverpoolsupportere tror at det som skjedde med Pat, ikke kan skje på the Kop, men det kan det. Jeg feller ikke en tåre for the Kop,» sa hun i følge The Sunday Times.

«Supporterne må huske på at 96 av deres venner døde på grunn av ståplasser. Seter løser ikke alt, men de der definitivt et første steg i riktig retning og Liverpoolsupportere burde aksjonere for dem.»

Safe standing

Etter som safe standing har sakte begynt å få innpass i engelske ligasystemer igjen, vil det en dag bli tid for en ordentlig diskusjon om trygge ståplasser skal installeres på Anfield eller ikke. Det ble nylig annonsert at Manchester Uniteds Old Trafford blir den seneste stadion som får teste ut safe standing når de installerer 1500 ståplasser før neste sesongen.

• – Vi vet ikke om en spiller kan nå det høyeste nivået før de er 16-18 år. Michael Owen var unntaket

Mange av Liverpools supportere er positive til safe standing, selv noen av de som mistet noen i Sheffield den tragiske dagen. Spirit of Shankly gjorde en spørreundersøkelse for noen år siden hvor 88% av de 18 000 som stemte var positive til en retur av ståplasser i trygge former.

Louise Brookes mistet sin bror Andrew på Leppings Lane og har vært veldig aktiv i kampen for rettferdighet. «Ståplasser drepte ingen,» sa hun til the Independent. «Årsaken til tragedien var en farlig stadion og politiets feilgrep. Hvis det er kontrollert og organisert skikkelig, er safe standing mye tryggere enn den situasjonen vi har nå hvor folk står i setene sine.»

Også Richie Greaves, som var til stede på Hillsborough i april 1989, er positiv. «Vi tøyser alltid med en Kopites legger,» sa han. «Med kutt og blåmerker fra målfeiringer. Det er ikke seriøse skader men man ser ofte supportere fly over setene. Fans kommer alltid til å stå så den beste veien fremover er å gjøre det så trygt som mulig med gjerder foran og bak alle supportere så de ikke kan falle over setene foran.»

• Det blir konsekvenser for «superligaklubbene» – men ikke milliardbøter