Vi trodde vel ikke at Manchester City ville bli redde for å møte et Anfield på en kveld hvor hele stadion var med og ikke bare The Kop. Men «spissrotgangen» fram mot stadion vil ha gjort dem oppmerksom på at dette ville bli en motstander som både på og utenfor banen var klar for en fight. Som ville være i sin spesielle europeiske boble, som igjen tar ut det beste på sørsiden av Stanley Park.

Behørig avstand

Jeg hadde en følelse av at dette kunne bli tettere og mer avventende enn de som spådde en scoringsorgie med to lag som begge gikk i strupen på hverandre. Det var vel delvis rett.

Liverpool virket rimelig komfortable med å la Sane, de Bruyne og Fernandinho trille ball så lenge det var på rimelig behørig avstand fra Loris Karius. Hvis de ønsket å slenge inn et innlegg bakfra og inn i feltet? La dem gjøre det, og store Virgil alliert med Dejan, som er god når han har spillet foran seg, vil håndtere det.

Det er en av de få «fordelene» med å møte Manchester City, de er svakere enn Liverpool i lufta og angir ingen frykt på dødballer hvor lange innlegg skal sendes inn i straffefeltet. Et par cornere ga derfor ikke spesielt flere hjerteslag.

Hvor bevisst det var å la City få trille ball på midten vet jeg ikke. Jeg har en mistanke om at de rødes treer også slet med å komme innpå sine motstandere, men det viktigste var at de holdt fasongen og gjorde det vanskelig for de lyseblå å skape farlige sjanser. Dernest skulle det angripes giftig når sjansen bød seg.

• – Ingen danset i garderoben etter denne seieren

Julekveld med tre scoringer

Det var et taktisk mesterstykke fra Jürgen Klopp.

For meg så det ut som at det var Jordan Henderson som fant Mo Salah med en strøken pasningen langs høyresiden, mens jeg registrerer at Liverpool Echo krediterer James Milner, okke som skapte det ubalanse hos Manchester City, og hvis jeg drister meg til å si det, aldri så lite frykt da ligaens toppscorer kom rettvendt mot dem.

Ballen endte i nettet igjen, og gjestene virket rystet hver gang Liverpool kom med full offensiv styrke. Det skapte en atmosfære på Anfield som de sjelden opplever, hvor hele arenaen deltok aktivt. Da med unntak av gjestenes tildelte felt nede i hjørnet på Anfield Road End. Mulig er det urettferdig stående høyt oppe på The Kop, men reaksjonen fra de tilreisende var ikke imponerende. Liverpool FC har lang tradisjon med kamper som denne, City har det ennå ikke.

Alex Oxlade-Chamberlain hadde ikke vært den mest imponerende spilleren inntil det tidspunktet, med da Milner vant en duell og fikk ballen til en Ox som hadde få valgmuligheter, bare dæljet han ballen inn i krysset. Et av de skuddene som bare stiger og stiger før det får kjenning med nettmasker.

Dette var julekvelden, nå gjaldt det først og fremst ikke å slippe inn mål for å beholde et godt utgangspunkt.

Før Mohamed Salah igjen fikk sikte, og fant Sadio Mané som steg til værs og headet ballen forbilledlig ned og inn bak Ederson. Luftens baron, og Sadio er faktisk langt bedre i lufta enn man kanskje skulle tro. Og så er han mer kynisk anlagt enn flere av de i helrødt. Jeg sa det med en gang til min sidemann da han la seg ned og vinket på hjelp like etter scoringen, «han blir fort bra igjen», mens han var redd for at han hadde tråkket over. Det var et forsøk på å dra ut tid og minske sjansene for at City skulle få en rask redusering.

Fortreffelig bakre femmer

Tre scoringer var som et eventyr, men den største prestasjonen var kanskje å holde buret rent den neste timen. Ikke minst med Salah ute, som tydelig virket å svekke angrepskraften i rødt.

Nå kjenner jeg ikke til den fysiske formen til Nathaniel Clyne, og han kan umulig være i matchform, men det viste stor tillit fra Klopp igjen å benytte Trent Alexander-Arnold på høyrebacken. Hans strålende innsats vil ha gitt ham et enormt løft. Ikke minst mot et City som bevisst prøvde å utfordre ham gjennom Leroy Sane, og uten allverdens hjelp fra sine indreløpere.

Jeg vet midtbanen også får ovasjoner etter denne kampen, og det er greit nok ikke minst etter bidrag i forbindelse med scoringene, men den defensive jobbingen til Ox og Gini Wijnaldum foran Alexander-Arnold var flere hakk under det James Milner bidro med foran Andy Robertson på den andre siden. Det bare understøtter den fantastiske prestasjonen til 19-åringen.

Forsvaret var i det hele tatt fortreffelig. Det er ikke mange måneder siden en bakre femmer med Karius, Robertson, Van Dijk, Lovren og Alexander-Arnold ville vært rimelig fjern i tankene til Liverpools supportere angående en kvartfinale i Champions League, men det blir ikke lett å rokke ved den oppstillingen nå.

• – Det er kvelder som dette jeg har drømt om

Utladning

Veggene vibrerte i gangene under tribunene på Anfield ved pause, og det er sjelden kost. Da sluttsignalet lød stod jubelen også i taket, men kanskje ikke fullt så utløsende som en hadde trodd?

Det kan ha vært en utladning etter en time hvor Liverpools oppgave først og fremst var å holde nullen mot den suverene ligamesteren. Jeg må innrømme at jeg syntes byttet av Solanke for Firmino var merkelig, selv om en kunne forstå behovet for friske bein. En unggutt som sliter med å holde på ballen, mot limet i Liverpools glimrende fremre treer.

Men glem nå det, Liverpool var i sin europeiske boble.

Denne gang var briljant angrepspill krydret med defensiv disiplin og taktisk kløkt. Dette var Rafael Benitez-nivå i Europa, ispedd scoringshunger.

Dette var et lite rødt kunstverk.

• Dette skriver avisene: «City ble utspilt, utkjempet og uttenkt»