Kampen jeg husker best – SouthamptonScouse power som sa sju på Anfield
Egenproduserte spillere stod i spissen da de røde vant sin største seier noensinne mot Southampton.
Dette er en serie med tilbakeblikk hvor Torbjørn Flatin starter i bunnen av tabellen i Premier League. Med hvert lag plukkes det ut en kamp mot Liverpool som sitter i minnet.
- Kampen jeg husker best - Norwich
- Kampen jeg husker best - Aston Villa
- Kampen jeg husker best - Bournemouth
- Kampen jeg husker best - Watford
- Kampen jeg husker best - West Ham
- Kampen jeg husker best - Brighton
Southampton er den største klubben helt i sør av England, men likevel ikke i nærheten av storklubbene i London, Liverpool og Manchester. De tok ligasølv i 1983-84, tre poeng etter Liverpool, vant FA-Cupen i 1976, og ved siden av noen tapte finaler i nasjonale cuper er det stort sett det.
De har imidlertid alltid elsket å klå de store gutta, og da spesielt på eget gress. Slik er inntrykket angående møtene med Liverpool også – en tøff nøtt å knekke på The Dell eller nå St. Mary’s, men de fikk som regel juling på Anfield.
Den viktigste kampen må sies å være semifinalen i FA-Cupen i 1986, på White Hart Lane, da to mål fra Ian Rush i ekstraomgangene sendte de røde til finale mot naboen Everton. Hos Southampton brakk midtstopper Mark Wright leggen i et sammenstøt med sin egen keeper Peter Shilton, og mistet dermed VM i Mexico for England senere på sommeren. Wright kunne i 1992 løfte FA-Cup pokalen som kaptein for Liverpool. En annen som spilte for Southampton i den nevnte semifinalen var for øvrig Jimmy Case, som vi tidligere har nevnt som helt for Brighton mot tidligere lagkamerater.
Kampen vi husker best er likevel en av de glade ettermiddagene på Anfield, og det var en dag hvor Steve Heighway og hans stab på det nylig åpnede akademiet i Kirkby kunne ta en ekstra skål på lørdagskvelden.
Houllier som manager
Gérard Houllier hadde vært to måneder i jobben som enerådende manager assistert av Phil Thompson og Patrice Bergues, etter at den famøse delte managerstillingen med Roy Evans fikk en uunngåelig slutt.
Den tidligere franske skolelæreren følte seg fram, før han ville gjøre sine største grep i etterkant av denne sesongen 1998/99. Til kampen mot Southampton 16. januar var dette startoppstillingen:
James; Carragher, Matteo, Babb; Heggem, Ince (kaptein), Redknapp, Bjørnebye; Berger; Fowler, Owen.
Det ga plass til begge de unge scoringskongene Robbie Fowler og Michael Owen, en fri rolle til Patrik Berger med sitt fryktede skudd med venstra, samt offensive norske vingbacker.
Målorgie
Liverpool startet massakren med to scoringer fra corner foran The Kop, hvor Robbie Fowler utnyttet at Paul Jones fomlet hjørnesparket fra Bjørnebye og Dominic Matteo deretter headet inn sitt første seniormål i karrieren på dødballen fra Berger.
Fowler fullførte sitt hattrick på hver side av pause, den siste scoringen en fin heading etter innlegg fra Michael Owen. Det ble sagt at to slike måljegere ikke kunne spille sammen som par, men det ble ikke så ofte testet ut.
At dette ble en vinterdag hvor det meste gikk inn ble ikke minst understreket da Jones ga en ny retur, nå på et frispark fra Jamie Redknapp, og en jublende 20 år gammel Jamie Carragher var først i den køen av Liverpool-spillere som stod klare til å sette ballen i mål. Frisparket ble forårsaket av Mark Hughes, som senere ble manager i Southampton.
Det norske innslaget i kampen var betydelig, da i tillegg til Vegard Heggem, som hadde vært involvert i 4-0 målet og Stig Inge Bjørnebye, så spilte Claus Lundekvam og Egil Østenstad for gjestene. Østenstad pyntet litt på resultatet for de langveisfarende med en presis avslutning.
Michael Owen sørget for 6-1 etter assist fra Phil Babb(!) og innbytter David Thompson hadde knapt vært på banen da han fastsatte sluttresultatet. Nok en gang etter retur fra keeper Paul Jones, som Gérard Houllier faktisk signerte på lån nesten nøyaktig fem år senere.
Lokalt talent
Det mest bemerkelsesverdige med denne kampen er at alle fem målscorerne kom fra Liverpools junioravdeling. Owen, Carragher og Thompson hadde vært på laget som vant den nasjonale juniorcupen i 1996. Fowler var superstjerne som tenåring på det tidspunktet, mens Matteo var en spiller med bra fart og høyde som også kunne bekle en back- eller midtbanerolle.
En må også kalle femkløveret for lokalt selv om familien Owen bodde rett på andre siden av grensen til Wales en halvtimes kjøretur unna, og Matteo var født i Skottland med en italiensk far og vokste opp i Southport.
På en gitt dag kunne også scouserne Steve McManaman og Steven Gerrard vært med og bidratt på dette laget. Det var i den siste sesongen til Macca før han reiste til Real Madrid, mens unge Gerrard hadde debutert snaut to måneder før denne kampen.
Det var utvilsomt en stor fjær i hatten til klubbens ungdomsakademi, og Michael Owen, Jamie Carragher og da også Steven Gerrard ble store profiler på Liverpool de neste årene.
Disiplin var et nøkkelord for manager Houllier og det bidro utvilsomt til at Robbie Fowler og David Thompson derimot ikke ble lenge under hans vinger. Dominic Matteo, som Steve Heighway en gang overfor liverpool.no mente var den av hans unge spillere som hadde overrasket ham mest i positiv retning angående en seniorkarriere, ble snart også solgt.
Middelmådig sesong
I det hele tatt, på et tidspunkt hvor Houllier vurderte sin tropp var det i hovedsak bare Jamie Carragher og Michael Owen som overlevde startoppstillingen som vant 7-1 mot Southampton.
Det var en sesong hvor Liverpool tok 54 poeng på 38 kamper, og som ga 7. plass. Ikke så mye å rope hurra for, selv om 68-49 i målforskjell var brukbart og hvor 7-1 seieren bidro godt i et ligaår hvor det ble 15 seire og 14 tap.
Det viste bra trykk framover, hvor 18 ligamål for Michael Owen faktisk gjorde at han delte toppscorertittelen sammen med Jimmy Floyd Hasselbaink (Leeds) og Dwight Yorke (Manchester U). Forsiktige Houllier vil imidlertid ha vært lite fornøyd med 49 baklengs, og det var da også bare Carra som spilte regelmessig senere av forsvarerne mot Southampton.
Egenproduserte stjerner
Da sommeren kom hentet Liverpool inn Sami Hyypiä og Stephane Henchoz til midtforsvaret, med Jamie Carragher en periode på høyrebacken, mens profilerte salg som keeper David James og kaptein Paul Ince ble erstattet av Sander Westerveld og Dietmar Hamann.
Patrik Berger og Jamie Redknapp var nok mente å være med videre, og Vegard Heggem også, men først og fremst skader gjorde at de var lite med når de røde et par-tre år senere først vant sine tre cuper og dernest tok 2. plass i Premier League.
Totalt sett kan en ikke si at sju mål fra tidligere juniorspillere i denne kampen endte opp med en veldig lokal forankring på Liverpools lag inn i dette århundret. Likevel, med først Fowler og McManaman og siden Owen, Carragher og Gerrard forteller det om drøyt ti år hvor de spillerne som Steve Heighway og hans stab brakte fram satte store lokale spor i Liverpool FC.
TOPPSCORER: Ingen scoret flere mål i Premier League 1998/99 enn Michael Owen.