Når selve fotballen går i offside

Thiago finner Mane med en herlig stikker, senegaleseren kommer seg fri, legger ut 45 grader, der kommer kaptein Henderson fra dypet, avslutningen er ikke all verden men ballen går i mål bak en famlende Pickford.

18. okt 2020 kl 23.16Jarle Mong

Meninger om LFC? Bli en blogger du også!

Alle medlemmer kan blogge på liverpool.no. Send ditt innlegg til [email protected] og redaksjonen gjør fortløpende vurderinger av publisering i forhold til kvalitet og nyhetsbildet. Alle blogger står fullt og helt for innsenders regning. Dette er ikke meningen til Supporterklubben eller liverpool.no.

Samhandling og presisjon, poetry in motion, et Liverpool-mål som uttrykker hva Liverpool alltid har vært. Vi brøler av glede, hele familien Mong danser på gulvet. Vi har gjort det igjen, Henderson har gjort det jeg har sett Origi, Sturridge og McAllister gjøre før ham. Vi har senket Everton på overtid.

Det er så mye som skal ut. For dette har kostet. Van Dijk har for en god time siden hinket ut av banen med noe som lignet en alvorlig skade. Uten van Dijk har Calvert-Lewin og Keane fått fritt spillerom i Liverpools sekstenmeter. Thiago, vår nye juvel har nettopp blitt kvestet av Richarlison. Pickford som grisetaklet van Dijk uten at det fikk konsekvenser har holdt Everton inne i kampen.

Alt har ledet frem mot dette øyeblikket, en av de sjeldne gangene man får en følelse av at det fortsatt finnes rettferdighet i denne verden. Henderson, vår mann, en ekte engelskmann, vår hærfører, det er som om den allmektige selv har regissert denne dramaturgien.

Midt i all euforien har vi glemt den mørke skyggen, den klamme hånden. Den fryktelige fornemmelsen av at noe er galt. Denne lovens lange digitale arm som har tatt fra oss så mange øyeblikk, og som snart gjør oss reserverte selv på overtidsscoringer. For det er jo så smertefullt å gå fra eufori til sorg på bare noen minutter. Vi har ikke ennå automatisert den ulidelige avventingen før jubelen kan slippes løs. For alt må settes på vent, vi blir frarøvet øyeblikkets ekstase på høylys dag.

Eldstemann reagerer først

Eldstemann reagerer først. ”VAR sjekker, pappa”, det går et grøss gjennom hele kroppen. Den lammende frykten. Man ser piler og stiplede linjer og jeg bare vet at dette vil glippe. I VAR-rommet sitter den ferske VAR-dommeren David Coote. Mannen som fikk karantene da han unnlot å gripe inn etter Lo Celsos grusomme takling mot Chelsea i 27. serierunde. Coote kan med sitt hyperteknolgiske utstyr se det ingen av oss andre ser. Mane er i offside, målet annulleres.

Av hensyn til kone og barn forlater jeg huset i all hast. Jeg får lyst til å hente frem det tyngste skytset vokabularet har å by på. Jeg sparker isteden hardt i høyre dekk på bilen før jeg setter meg inn. Den umiddelbare smerten i tærne klarer ikke å overmanne raseriet etter det jeg har vært vitne til.

Etter å ha kjørt rundt en stund nærmer jeg meg hvilepuls igjen. Hva er det som gjør meg så opprørt? Avgjørelser har gått mot oss før, men dette er annerledes. Jeg føler noe mer her. Raseriet er annerledes enn da Sterling ble avblåst for offside på Etihad i 2013, selv om han var to meter onside (en avgjørelse som kostet oss tittelen). Det er noe gjenkjennelig. For ispedd skuffelsen over at ting ikke gikk vår vei, ligger en avmaktsfølelse.

Common sense er kastet på sjøen for lenge siden

Jeg kjenner igjen dette. Sist helg fikk kona bot fordi hun hadde tastet inn den sonen som easypark-appen foreslo. Hun betalte over hundre kroner for å parkere i sin egen by, men tastet inn feil sone. Straffen var 600 nye kroner. Argumenter om sunt bondevett og common sense er kastet på sjøen for lenge siden. Etter et par mailer og litt chatting var det bare å betale boten. Det er den sammen følelsen man får når guttungen i tredje ikke klarer å levere lydfilen til læreren, og jeg som far ikke kan hjelpe. Det er den samme følelsen som når fylkeskommunens har funnet en langt mer effektiv måte å sende reiseregning på og gir deg en brukermanual på 27 sider, og hvor passordet av sikkerhetsmessige årsaker må skiftes hver tredje måned. Jeg er dritt lei. Mange er drittlei, og det er opplagt at Senterpartiet vil gjøre et brakvalg. Det er bare tull at et parkeringsselskap med hovedkontor i Stuttgart skal kreve inn bøter fra jærbuer, og det er fullstendig galskap at fotballkamper skal avgjøres på VAR-rommet.

Når fotballkamper må avgjøres med høyteknologisk utstyr fordi det blotte øyet ikke har mulighet til å se noen offside, da er selve fotballen i offside. Det er det samme hver eneste gang. Teknologien skal gjøre alt enklere. Den brolegger seg alltid med de edleste hensikter. Når vil vi våkne å innse at dette går der alle veier som er brolagt med gode hensikter går?

Fotballen skulle bli mer rettferdig. Vi har fått det motsatte. I dag krever Liverpool å få vite når VAR valgte å fryse bildet, for hvem vet hvilket bilde Coote tok utgangspunkt i og hans begrunnelse for nettopp dette. Problemstillingene er flere og mer kompliserte enn før VAR. Frustrasjonen over millimeter-offsider i oppbygningen av angrepet og den endeløse letingen etter handssituasjoner gjør at frustrasjonen over avgjørelser og fokus på regler og regelbrudd er langt større nå enn den noen gang har vært.

Når Pickford kan grisetakle van Dijk uten av VAR griper inn samtidig som VAR griper inn på noe som må ha vært en millimeter på en kroppsdel man ikke kan score med er farsen komplett. Det som skulle gjøre fotballen mer rettferdig kjennes ufattelig urettferdig. ”De godkjenner ikke målet, nei, nei, nei, nei. De må slutte å ødelegge spillet” utbrøt Paul Merson i Soccer Saturday studioet. Merson fikk full støtte av Alan Shearer og Ian Wright. Jûrgen Klopp fortalte at da han kom inn i garderoben etter kampen stod Liverpool-spillerne rundt en PC og ristet på hodet, hvor har det blitt av spillet vårt må de ha tenkt? Ingen har etterspurt eller savnet en slik rettferdighet med millimeterpresisjon som vi har fått. VAR har igjen vist oss at når man åpner for teknologien blir det bare enda vanskeligere å trekke grensene. Resultatet er at den menneskelige faktoren stadig blir vanskeligere å få øye på.

Jeg har vært en sterk motstander av VAR fra første stund. Grunnen til dette er at VAR er basert på mistillit til det menneskelige og menneskers dømmekraft. For meg bryter VAR med idrettens ånd. VAR bidrar til avstand og fremmedgjøring og en dehumanisering av fotballen. VAR er for meg en gedigen fallitterklæring. En erklæring som sier at Fair Play og holdningsendring er umulig. Det eneste som kan hindre juks er overvåking. Spillet har blitt en fremmed for sin egen opprinnelse og hensikt. Gårsdagens hendelser satte spillet i vanry og var for meg dråpen som fikk begeret til å renne over.